Dixie skrev:
Men det står jo ingen steder i hovedinnlegget at personalet har stått og sett på, uten å gjøre noe?
Det kan faktisk ha vært et uhell. Og de ansatte kan jo ha hatt øynene et annet sted akkurat når barna har akt på steinene. Selv om de har fått mange beskjeder, så gjør jo barn dette uansett.
Og den latteren på slutten fra den ansatte, var nok sikkert nervøsitet. Må jo være flaut å skulle forklare at de ikke har klart å avverge episodene.
Men jeg skjønner godt at du er lei deg! Men ser at dette faktisk kan skje uten at personalet er syndebukkene.
Jeg er helt enig i at unger sliter på klær og at man må påregne at noe går i stykker. Alikevell må jeg nok innrømme at jeg hadde håpet at jeg slapp unna med å kjøpe en dress til hver av ungene pr. vinter. Det har aldri vært noe problem før i de snart 13 årene jeg har vært mamma.
Jeg oppfattet det slik at pedagogisk leder ikke var særlig overrasket over at dressene var blitt ødelagte og hun visste klart grunnen. Det betyr også at hun var klar over at ungenes lek kunne føre til at klærne ble ødelagt. Jeg mener nok at de ansatte har et visst ansvar for dette. Det blir nevt grensesetting her. Det er noe i det mener jeg. Jeg ville ikke ha vært ansatt i barnehagen og latt ungene sklidd på underlag som jeg meget vel vitende mest sansynlig ville ødelegge klærne til ungene. Det blir helt feil iforhold til det ansvaret jeg ville ha følt jeg hadde.
Når alt dette er sagt, så har jeg tenkt på en annen ting i kveld; hvorfor kom ikke pedagogisk leder meg i møte med opplysning om hva som hadde skjedd med dressene når hun så tydelig visste om det? Det var jo jeg som oppdaget og selvfølgelig ble både overrasket og svært uforstående til hva som hadde skjedd. Det er mulig jeg hadde følt det litt anderledes om hun faktisk hadde tatt initiativ til å gjøre meg oppmerksom på det hele....