Man hører noe nytt hver dag.
Ikke nytt for meg i alle fall, men vet at det er et veldig lokalt fenomen.
Floksa skrev:
Joda, at det ikke er lovregulert er vi enige om
Men det var et genuint spørsmål.
Jeg har et rikt utvalg kjoler og kan fint ha svart stillongs til lyse kjoler, men jeg har også kjoler som får henge i skapet om jeg skal ha svart stillongs. Uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Ut over at jeg tenker det blir rart.
Men særlig dette med lyse stillongs forstår jeg ikke.
Det er jo flott å ha så pene legger at man kan gå uten, men det er ikke realiteten for mange. Og da er det jo trist at man ikke «kan» velge kjole fordi hudfarget stillongs er «ut».
Jeg går i akkurat det som faller meg inn
men jeg prøver å forstå hvor slikt kommer fra? Hva/hvem/hvor «bestemmer» at hudfarget stillongs er ut?
Og hvorfor «bryr» man seg?
Det er egentlig et interessant spørsmål det med hvordan slike ting oppstår. Noe er jo åpenbart mote, og styrt av en eller annen fashionindustri, som tjener på at vi ønsker å skifte ut klærne vi har. Plutselig synes "alle" det er stilig med vide bukser, og at skinny jeans ser rart ut. Etter en lang periode hvor det har vært omvendt. Men mer fasinerende dette med at den mer diffuse kollektive smaken forandrer seg. I min oppvekst, fram til ca andre halvdel av åttitallet, var det for eksempel helt utenkelig å kombinere rosa og rødt eller rosa og oransje. Alle var enige om at det var stygt. Tidligere gjaldt det også kombinasjonen blått og grønt. Og enda verre, det var en opplest og vedtatt "sannhet" at personer med rødt hår ikke "kler" rosa, og derfor ikke kunne bruke det. Nå er alt dette greit. Men det er andre regler, som hvilke sko man "kan" ha til hhv blå eller svart dress, eller til kjoler med bestemte farger. Det er ikke godt å si hvordan det oppstår.
At folk bryr seg, det kommer vel kanskje at vi er fra naturens side flokkdyr, og har derfor et biologisk nedlagt ønske om å "passe inn", og høre til flokken, fordi det er nødvendig for å overleve for flokkdyr i naturen. Vi føler oss mest komfortable når vi har truffet riktig med påkledning i forhold til hva som forventes, og hva andre har. Og tilsvarende, det kan oppleves ukomfortabelt å innse at man har bommet, og at man skiller seg ut fra "flokken" og er "rar". Selv om det ikke lenger er nødvendig for å overleve så er instinktet fortsatt der. I tillegg til et ønske om bekreftelse, at andre skal synes at vi er fine, fordi det føles godt. Så er det veldig individuelt, for noen blir dette veldig viktig og dominerende, for andre betyr det null og niks. De fleste er vel sånn midt i mellom et sted, og har derfor et visst behov for å spørre om råd av og til, hvis de er helt i villrede om hva andre vil synes.
