Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?

noen skrev:

Man trenger ikke å bo i Oslo for å ha muligheten til å forsvinne i mengden altså.

Jeg tror jeg trenger litt større by enn vanlig for å føle at jeg forsvinner i mengden. Byen jeg rømte fra har nesten 30 000 innbyggere.

Jeg har bodd i Bergen og Trondheim også, og de byene er forsåvidt store nok også. Men jeg må si at jeg trives best i Oslo.

Nextlife skrev:

Akkurat det har jeg sittet å prøvd å formulert noe rundt i dag, så takk. Det er flere tråder her nå der det stadig poengteres hvor enkle og lite tenkende de-ikke-storby-boende er.

Jeg synes vel egentlig det er å være litt i overkant hårsår. Det er fordeler og ulemper med begge deler, det ser jeg for meg at de aller fleste forstår.

Jeg bor (og har alltid bodd) i en by med 50 000 innbyggere, i et område med opp mot 100 000. Jeg synes jeg bor sentralt nok og har kort nok vei til Oslo. Det betyr jo ikke at alle andre må synes det er greit, men for oss er det mer enn bra nok. Om man trives på små steder tror jeg avhenger veldig av oppvekst og kontakt med familien. Jeg ser for meg at det kan være slitsomt å bo i en liten bygd hvis man ikke er på talefot med svigers, for eksempel.

(og jeg føler for å presisere, det er ikke nødvendigvis sånn at man har mye hjelp i besteforeldre selv om de bor nært).

Tjorven skrev:

Men ikke noe av det du beskriver rokker ved hvordan jeg opplevde min barne- og ungdomstid i en liten by. Jeg har rømt. Jeg syntes jeg bodde i et høl. Jeg trives med å forsvinne i mengden i Oslo.

Jeg sier ikke, og har aldri sagt, at det trenger å oppfattes sånn av alle. For mange er den byen jeg rømte fra et paradis på jord. Og jeg ser at det er helt rett for dem å bo der. Det bare var ikke der for meg.

Nei, jeg regner med det er mange som stortrives utenfor Oslo. Mange meget oppegående folk, med både IQ, EQ, teft angående både det ene og det andre og slanke og vellykkede, imøtekommende, kløppere på mangt og meget, inkluderende og flinke i Trivial Pursuit. 😀

Gjorde det til inntil to år siden.
Mine foreldre bodde i naboblokka.
Vi flyttet bort for å få råd til større plass.
Svigers bor 15 min med bil unna oss, mine foreldre bor ca 20 min med bil unna.

Vi bor på mannens hjemplass (Oslo vest). Faren hans bor rett oppi bakken, så det hender vi møter ham. Moren hans bodde også her inntil nylig, nå har hun flyttet til sentrum.

På skolen til sønnen min har min mann utrolig mange bekjente blant andre foreldre, som altså er tidligere skolevenner av ham. Ullern er ei lita bygd, på mange måter, hvor folk flytter 100 meter fra barndomshjemmet. Jeg synes det er utrolig sært.

Selv kommer jeg fra vestlandet, men lengter ikke tilbake. Jeg mister mye ved å velge det bort, men jeg har lagt opp livet på en slik måte at det ikke er forenelig med å flytte hjem lenger.

Blondie skrev:

Jeg synes vel egentlig det er å være litt i overkant hårsår. Det er fordeler og ulemper med begge deler, det ser jeg for meg at de aller fleste forstår.

Jeg bor (og har alltid bodd) i en by med 50 000 innbyggere, i et område med opp mot 100 000. Jeg synes jeg bor sentralt nok og har kort nok vei til Oslo. Det betyr jo ikke at alle andre må synes det er greit, men for oss er det mer enn bra nok. Om man trives på små steder tror jeg avhenger veldig av oppvekst og kontakt med familien. Jeg ser for meg at det kan være slitsomt å bo i en liten bygd hvis man ikke er på talefot med svigers, for eksempel.

(og jeg føler for å presisere, det er ikke nødvendigvis sånn at man har mye hjelp i besteforeldre selv om de bor nært).

Jeg føler meg ikke hårsår i det hele tatt men hadde lyst å si noe om at jeg misliker denne generaliseringen. På samme måte misliker jeg generalisering "oppover".

Blondie skrev:

Jeg synes vel egentlig det er å være litt i overkant hårsår. Det er fordeler og ulemper med begge deler, det ser jeg for meg at de aller fleste forstår.

Hm, for min del handler det egentlig ikke om hårsårhet. At det å bo i en by har andre kvaliteter enn å bo i en bygd tror jeg alle skjønner. Også at det positive og negative sider ved begge deler.

Det jeg er lei av her på FP er at det så veldig ofte skal poengteres og diskuteres om det er slik at de som bor i Oslo er så ulike resten av landet. Jeg synes det er hakk i plata, rett og slett, og for meg et FP-fenomen. Jeg har bodd flere steder i Norge og opplever ikke forskjellen mellom Oslo og resten av landet som stor. Byen er større, men menneskene er forbausende like og handlingsmønstrene gjenkjennelige avhengig av hvilke sosiale lag man beveger seg i.

Vi bor i samme by som svigermor og tre av brødrene til mannen. Svigermor bor 5 min gåavstand fra oss. Brødrene noen fler minutter unna. Men jeg bor bare ca 20 min unna mine foreldre og brødrene mine. Vi har ikke beveget oss langt noen av oss.

Ikke så rart om Oslofolk går mest i operaen, siden det er der den ligger. Litt rart om Tromsøfolk skulle fly nedover et par ganger i måneden for å gå i operaen.

Om ikke i samme lokalsamfunn, er de i nærheten. Vi har foreldre, svogers, søster og to sett besteforeldre (og diverse tanter, onkler og søskenbarn) innen 30 min. kjøring, og brodern med familie knappe 45 min unna.

Jeg vet ikke det, de (nesten) eneste gangene jeg går i operaen er nå tilreisende fra for eksempel Trondheim drar meg med.

Java skrev:

Byen er større, men menneskene er forbausende like ...

Det er vel det jeg opplever at de ikke er.

Det kan jo ha noe å gjøre med hvilke folk jeg "henger med" i hvilke byer også.

Java skrev:

Hm, for min del handler det egentlig ikke om hårsårhet. At det å bo i en by har andre kvaliteter enn å bo i en bygd tror jeg alle skjønner. Også at det positive og negative sider ved begge deler.

Det jeg er lei av her på FP er at det så veldig ofte skal poengteres og diskuteres om det er slik at de som bor i Oslo er så ulike resten av landet. Jeg synes det er hakk i plata, rett og slett, og for meg et FP-fenomen. Jeg har bodd flere steder i Norge og opplever ikke forskjellen mellom Oslo og resten av landet som stor. Byen er større, men menneskene er forbausende like og handlingsmønstrene gjenkjennelige avhengig av hvilke sosiale lag man beveger seg i.

Enig i dette. Det jeg opplever som den største forskjellen mellom bygd og by er at man nettopp på bygda i større grad ser og sosialerer med mennesker i ulike sosiale lag. Derfor tror jeg man kan få et annet inntrykk av de som bor der også.

Java skrev:

Hm, for min del handler det egentlig ikke om hårsårhet. At det å bo i en by har andre kvaliteter enn å bo i en bygd tror jeg alle skjønner. Også at det positive og negative sider ved begge deler.

Det jeg er lei av her på FP er at det så veldig ofte skal poengteres og diskuteres om det er slik at de som bor i Oslo er så ulike resten av landet. Jeg synes det er hakk i plata, rett og slett, og for meg et FP-fenomen. Jeg har bodd flere steder i Norge og opplever ikke forskjellen mellom Oslo og resten av landet som stor. Byen er større, men menneskene er forbausende like og handlingsmønstrene gjenkjennelige avhengig av hvilke sosiale lag man beveger seg i.

Mens jeg syns man er litt vrang hvis man påstår at det er blitt sagt, i hvert fall i de trådene jeg har bevegd meg i i dag. Tvert i mot har det blitt sagt at det finnes små lokalsamfunn i alle byer, og at spredningen mellom by og land er mye mindre enn spredningen innad i gruppene.

Etter å ha bodd diverse steder i inn- og utland i en tiårsperiode bor jeg nå 20-25 minutters kjøring fra der jeg vokste opp. Brødrene mine bor fortsatt i området, men ingen andre familiemedlemmer.

Pepper Lemon skrev:

På skolen til sønnen min har min mann utrolig mange bekjente blant andre foreldre, som altså er tidligere skolevenner av ham. Ullern er ei lita bygd, på mange måter, hvor folk flytter 100 meter fra barndomshjemmet. Jeg synes det er utrolig sært.

Ha ha, jeg kjenner bare tre stykker som bor på Ullern, alle tre er oppvokst der og har insistert på å dra med seg ny familie "hjem".

Men jeg bor jo i barndomshjemmet (dog ikke på Ullern), så jeg er akkurat lik selv.

Det må være veldig kjipt å måtte rømme fra et sted. For om man rømmer betyr det vel at man egentlig ville bli, men ikke hadde noe annet valg enn å dra?

Jeg har ikke rømt, men jeg har flyttet litt på meg. 🙂 Vi endte til slutt opp i nabokommunen fra der vi vokste opp, sånn en halvtimes kjøretur unna. På bygda, så jeg er selvsagt oppdatert på naboen, forer bygdedyret, er trangsynt, full av fordommer, stemmer SP, er lite opptatt av høyverdig kultur og har egentlig liten peiling på det meste da vi henger noen år etter storbyen.

noen skrev:

Jeg er bare så lei av en del hinting på FP om hvordan folk og steder utenfor Oslo er. Litt i denne tråden, mye i andre. Gjerne med referanse til at man bodde i en småby/i en bygd en gang for 10-20 år siden og det var fryktlig. Og man flyttet ikke, man rømte. Og utfra dette konkluderes det med at skal man overleve i Norge må man bo i Oslo/Bærum og helst reise ofte til storbyer i utlandet for å puste fritt. Satt på spissen.

Jeg kan bidra med at mange av de minst opplyste, mest navlebeskuende, bakstreverske menneskene jeg har møtt har vokst opp i Oslo/Bærum.

Amen! Eller om ikke vokst opp: Bor der som voksne. Og det er utrolig sjarmerende å høre de trangsynte fordommene rømlingene har til de som ble igjen på hjemstedet.

Vi har bosatt oss i samme by som svigerforeldrene mine, men på hver vår kant av byen med 20 minutter å kjøre, så jeg vil ikke akkurat si at det er i nærmiljøet.

Min familie bor 65 mil unna, med lang, kronglete og fergerik vei dit. Jeg hadde nok vurdert tanken om å overtale samboeren min om å flytte der opp om det hadde vært aktuelle jobber og godt utbygget kollektivtrafikk.

Jeg vil si det er stor forskjell å bo i små kommuner med ca 5000 innbyggere og tettsteder/små byer med 30-50000 innbyggere. Tilbudene og jobbmulighetene er så mange flere på litt større plasser.

vixen skrev:

Enig i dette. Det jeg opplever som den største forskjellen mellom bygd og by er at man nettopp på bygda i større grad ser og sosialerer med mennesker i ulike sosiale lag. Derfor tror jeg man kan få et annet inntrykk av de som bor der også.

Det synes jeg er en av styrkene ved å bo der jeg bor. Både barn og voksne forholder seg daglig til folk med veldig ulik bakgrunn. Vi har gode muligheter til å møte mennesker som er annerledes enn oss selv (ut fra alder, bakgrunn, økonomi, utdanning, kultur osv.), og det tror jeg vi har veldig godt av.

Jeg bor jo på dette forferdelige stedet Bygda.
Og der har jeg jammen svigermor i nabohuset også
Her koser vi oss i et trangsynt og bakstreversk miljø med å snakke nedsettende om alle som bor i byen og drikke oss fulle på hjembrent.

Jeg er oppvokst på beste vest, Asker og jeg har ikke flytta, jeg har rømt 😉