Barn er ikke alt

Cille skrev:

Til dere som sier at dere ikke takler å få flere, men at mannen ikke ville hatt problemer med en stor ungeflokk: er da ansvaret jevnt fordelt?

Nei. Mannen tar mer enn det jeg gjør, faktisk. Han er en helt annen person enn meg, han takler press galant og blir ALDRI stressa. Jeg har vært sammen med ham i over 11 år og har sett ham stressa kanskje 2 ganger på alle de årene. I tillegg har han en tålmodighet som ikke er sann. Jeg er nesten motsatt, men jobber endel med det nå.

banana skrev:

Jeg ser det på en helt annen måte. Hun skiller veldig klart mellom det mennesket barnet hennes er, som hun elsker høyere enn ord kan beskrive, og fenomenet barn. Dette handler jo ikke om å ønske bort de barna man har.

Jeg registrerte at hun gjorde et sånt skille i kronikken, men jeg fikk ikke tak i det likevel. For hva betyr det? "Det er ikke deg, det er meg." Men for all del, det er jo Strømøy og datterens forhold i hverdagen som betyr noe for hvordan hun oppfatter forholdet mellom dem og ikke denne kronikken.

Cille skrev:

Til dere som sier at dere ikke takler å få flere, men at mannen ikke ville hatt problemer med en stor ungeflokk: er da ansvaret jevnt fordelt?

Ellers er jeg enig i kosepresset, det forsterker bare følelsen av ubrukelighet når man er søvnløs og sliten.

Her i huset er det mannen som har mest lyst på fler. Det er han som er desidert flinkest til å ha barna alene, han tar det på strak arm, jeg synes det er nokså slitsomt. Han kan fikse seg og to barn og få alle ut i bilen på null komma niks, jeg blir stresset og utålmodig og bruker mye lenger tid. (Jeg har til tider stor sympati med småbarnsfedre som får passet sitt påskrevet da de ikke gjør nok husarbeid og glemmer å ta med regnbuksen til barnehagen - der har du meg. 😛)

Jeg kjenner meg veldig godt igjen.
Hun sier mye av det jeg følte da Propellen var bebis og mye av tankene mine nå i dag. Flere barn eller ikke? Aner ikke nå. Var syk som rakkern men hadde en enkel fødsel. Var syk sist og da jeg mistet. Elsker Propellen over alt på jord.

Til dere som har en svært ansvarsfull mann, der har dere meg også, og jeg føler at han til tider har taklet overgangen til foreldrerollen bedre enn meg. Han står på hele kvelden med rydding, fiksing og jobbing mens jeg bare vil kose meg (med FP ).

Så dere intervjuet på NRK her om kvelden med Nobels fredprisvinner Martti Ahtisaari? Han sa noe som senere har tenkt en del på. Ha sa noe om at han på visse punkter ville ønske oss tilbake til den oppdragelsen han selv fikk, der det største målet var å få barna til å selv ta ansvar. Han sa at unge mennesker i dag ikke er oppdratt til å ta ansvar for eget liv fordi vi er vant til å få ting servert, ha trygden i bakhånd, realisere oss selv. Og at når vi blir foreldre syns vi ansvaret er tungt fordi vi er vant til å tenke på MEG og hva jeg vil. Ha sa at det var derfor han trodde at så mange falt av lasset i Finland (høy selvmordsrate, familievold) fordi vi rett og slett ikke er lært opp til å takle livets opp og nedturer.

Kanskje litt på siden, men en del av bildet syns jeg.

Hadde det ikke væt for de medinsiske og økonomiske utfordringene som gjør det vanskelig å få barn, så hadde jeg vært gravid igjen med nummer tre for lengst. (Nummer 2 er 11 uker i dag). Det er helt fantastisk å være tobarnsmor, nå føler jeg meg for første gang som ordentlig mamma. Jeg føler meg hjemme i morsrollen og er kanskje blitt en slags voksen i en alder av 34.

Første svangerskap var jævlig, fødselen var enda verre, jeg var antakelig i en slags depresjon i lang tid etterpå, jeg ble feit og selvfølelsen i bånn. Ingen andre jeg kjente skulle ha barn, jeg måtte slutte med alt som var gøy - øl, røyk og rock'n'roll og syntes veldig synd på meg selv. Men før nummer to kom hadde jeg normal vekt, hovedfag, jobb, et liv med barn som var bra sammen med en mann som er enda bedre, vi strevde og strevde med å få to'ern og når hun endelig kom falt brikkene på plass. Vi er en familie, det er oss og det skal alltid være oss. Vi måtte ta en del store valg som vi ikke trengte å bestemme oss for når vi bare hadde ett barn og ting var mer flytende.

Nåvel. En del av meg skulle gjerne vært ung, pen og tynn, gjerne litt full med sigarett i hånd, en kjekk mann innen rekkevidde til å plukke med seg hjem og kul musikk i bakgrunnen, uten ansvar for noe. Dvs at jeg alltid skulle ønske jeg var 26 år. Til evig tid. Men på den annen side er det virkelig helt fantastisk å være voksen, ha nydelige barn, en hyggelig og kjekk mann, hus, hage og jobb. Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.

Cille skrev:

Ha sa at det var derfor han trodde at så mange falt av lasset i Finland (høy selvmordsrate, familievold) fordi vi rett og slett ikke er lært opp til å takle livets opp og nedturer.

Det tror jeg han har veldig rett i, og jeg har tenkt det mange ganger selv. Jeg trøster meg med det når jeg ikke klarer å rydde alle ubehageligheter unna veien for ungene mine - at det at de må takle små ubehageligheter i dag faktisk ruster dem for å vite at smerte går over, og at livet ikke er slutt fordi man har det vondt akkurat nå.

Jeg kjenner igjen følelsen av manglende morslykke når man får barn. Jeg var skikkelig deppa etter fødsel, slet med ammingen og følte jeg bare satt der på vent til det var tid for mat igjen. Men det gikk seg til og jeg fant meg til rette i rollen etterhvert. Det kan fortsatt være et slit og jeg takler søvnmangel dårlig, men jeg er nok en av de som synes livet med barn er herlig! Det å ha blitt en familie på tre (snart 4 )gir meg en skikkelig ro som jeg ikke hadde før jeg fikk barn. Klart jeg savner en tur på byen, men alt til sin tid.

Jeg får litt blandede følelser av artikkelen, jeg forstår hva hun mener men jeg blir også litt trist på hennes vegne. Ja, hun skrive at hun elsker barnet sitt, men alt annet er jo veldig negativt.

Det som overrasker meg mest med kronikken er Den Dårlige Samvittigheten. Den høres overveldende ut og i min målestokk litt patologisk.

Madam Mim skrev:

Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.

Det er jeg helt enig i, og for meg dreier det seg heldigvis overhodet ikke om det. Her går det mer på det overveldende ansvaret. Jeg har aldri vært noe festemenneske og har ikke noen slik fortid som jeg går rundt og savner og vil ha tilbake. Livet som tobarnsmamma med en mann jeg elsker er tross alt det livet jeg VIL ha. 🙂

Ser det var en del som reagerte på kronikken i Aftenpostens debattinnlegg. Det er vel faktisk bare slik at enkelte takler overgangen fra barnløs til mor på en "lettere" måte enn andre.
Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk sjokk. Vi prøvde i 6 år før vi fikk småen, hadde et tøft svangerskap, en tøff fødsel og en enda verre spebarnstid. Så kom 1 1/2 år med store søvnproblemer og ekteskapet revnet..
Vi gikk begge totalt opp i foreldrerollen og stilte oss selv -som enkeltindivider og par- helt, helt bakerst. Til og med lengre bak enn å holde hjemmet rent og pent.
Jeg tror jeg har gått anspent helt siden før han ble unnfanget jeg. Den enorme ansvarsfølelsen, frykten for at noe skal skje er overveldende til enhver tid omtrent. Spesielt etter at jeg ble alene med ham.
Jeg angrer ikke på at jeg fikk bli mor, men jeg synes det i tider kan bli så tøft at jeg lengter etter de dagene han skal til faren fordi jeg kan overlate ham i trygge hender for noen timer (i andres trygge hender altså, han er i trygge hender hos meg 😉 ).
Jeg vil ikke ha flere barn, tanken skremmer meg dessverre. Men jeg skal gjøre alt jeg overhodet kan for å være den beste moren for sønnen min.

Selv føler jeg absolutt at det er slitsomt, spesielt etter at vi fikk to små der krangelen dem imellom nesten framstår som et eget vesen. Jeg synes det er deilig å ha barnevakt og å kunne være helt alene, det er nydelig når de sover og jeg blir stressa i disse øreverk og tannfrembruddtider der vi stort sett mister både egentid på kveld og natt, men alt i alt må jeg innrømme at jeg aldri har ønsket meg tilbake til barnløs tid. Jeg føler at jeg får dekket behovet for egentid- selv om det så bare er på hengende håret.

Madam Mim skrev:

Nåvel. En del av meg skulle gjerne vært ung, pen og tynn, gjerne litt full med sigarett i hånd, en kjekk mann innen rekkevidde til å plukke med seg hjem og kul musikk i bakgrunnen, uten ansvar for noe. Dvs at jeg alltid skulle ønske jeg var 26 år. Til evig tid. Men på den annen side er det virkelig helt fantastisk å være voksen, ha nydelige barn, en hyggelig og kjekk mann, hus, hage og jobb. Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.

For meg handler ikke dette om å være ung, kul og singel. Det var jeg ferdig med flere år før jeg fikk barn. Det handler mer om å ha egentid, om ikke å måtte stille opp for andre når man hangler med influensa selv, eller om bare å kunne drikke en kopp kaffe i fred. Om å slippe å tilpasse alt til barna hele tiden. Jeg har virkelig hatt min tid som med uteliv, festing og moro, det er ikke det jeg lengter etter.

banana skrev:

Hos oss er ikke ansvaret jevnt fordelt. Mannen tar mer av det enn jeg gjør, nettopp fordi han takler det bedre.

Iset skrev:

Nei. Mannen tar mer enn det jeg gjør, faktisk. Han er en helt annen person enn meg, han takler press galant og blir ALDRI stressa. Jeg har vært sammen med ham i over 11 år og har sett ham stressa kanskje 2 ganger på alle de årene. I tillegg har han en tålmodighet som ikke er sann. Jeg er nesten motsatt, men jobber endel med det nå.

Ja.

Madam Mim skrev:

Nåvel. En del av meg skulle gjerne vært ung, pen og tynn, gjerne litt full med sigarett i hånd, en kjekk mann innen rekkevidde til å plukke med seg hjem og kul musikk i bakgrunnen, uten ansvar for noe. Dvs at jeg alltid skulle ønske jeg var 26 år. Til evig tid. Men på den annen side er det virkelig helt fantastisk å være voksen, ha nydelige barn, en hyggelig og kjekk mann, hus, hage og jobb. Man kan ikke leve livet baklengs, man kan ikke få i pose og sekk og man må komme seg over sorgen over å ikke være Ung&Kul&Singel. De som forsøker å holde fast ved Ung&Kul&Singel blir ganske triste etterhvert.

Og ja.

Omtrent sånn er det her også.

Jeg oppfatter forøvrig heller ikke at det handler om å ønske å være ung, kul og singel.

Artikkelforfatteren har et viktig poeng i at det er viktig å ha noe mer enn barn i livet sitt. For noen utgjør barna/barnet hele livsinnholdet, noe som kan bli et overveldende ansvar for barna/barnet når det er stort nok til å oppfatte det. Det kan gjøre en mer sårbar enn om man har flere ben å stå på, flere viktige ting i livet sitt.

Jeg oppfattet ikke at hun hadde dårlig samvittighet, men at hun følte seg annerledes enn andre (nybakte) mødre, kanskje med depresjon som reaksjon på realitetssjokket som fulgte da datteren kom til verden.

Jeg skjønner henne godt. Jeg har selv to barn og nesten alle jeg har truffet har hatt forventninger til meg om at jeg skal være opptatt av bleier og smokk, nesten ingen har tatt initiativ til å snakke om ting som ikke er babyrelatert. Jeg har vært den som har vært opptatt av andre ting, men det har vært "de andre" som har dreid temaet tilbake til baby/barselprek. Det har til dels vært frustrerende fordi jeg aldri har vært spesielt interessert i slike ting. Det har ikke noe med kjærlighet til mine barn å gjøre, men jeg er ingen "urmor" og har aldri vært det. Jeg har aldri sett på meg selv som den eneste som duger for mine barn, har ikke hatt så sterk tilknytning til barna mine at jeg ikke har klart å levere dem fra meg, eller latt mannen min ha stor del av permisjonen. Hvis han kunne født og ammet hadde jeg definitivt vært i jobb etter to uker, men så vidt jeg vet er det bare en mann i verden som er i stand til å føde og det er ikke min mann, hehe... Det er han som har kost seg med barseltiden, jeg har lengtet etter jobb og studier. Jeg ville ha barn, ikke baby.

Det viktigste i dette er hvilke forventninger man har til seg selv. Dårlig samvittighet oppstår når man ikke står helt inne for valgene man tar.

Jeg tror også det er viktig å vite hvorfor man ønsker å få barn og ikke bare gjøre det fordi det ligger en forventning i samfunnet til det. Når man planlegger blir kanskje overgangen mindre fra den barnløse tilværelsen siden man mer vet hva man går til? Selv om man ikke vet hvordan det er å ha barn før man har fått dem så ligger det en del i forberedelsene som å slutte å røyke, drikke, å rydde plass til den som skal komme, lese om barseltid osv. Tenker man over hvorfor man vil ha barn kommer kanskje noen fram til at det ikke er et reelt ønske, men et ønske som er styrt fra samfunnets forventninger.

Jeg vil være ung, kul & singel. Dog går det utmerket også med barn.

Livet med barn er vanskeligere, mer komplisert, til tider fortvilende og latterlig slitsomt. Derimot er perspektivet de to gutta har gitt meg gull verdt. Og gutta er gull verdt. Jeg hadde ikke vært meg, den jeg er nå, uten barna. Jeg hadde vært en drittunge som sutret over teite, ubetydelige bagateller og ikke satte pris på de fine, små tingene.

Du er ung, kul & singel, aC. Slutt å syt.

Jeg er muligens &.

Barn er ikke alt, de er ikke det. Jeg hadde klart meg fint uten både mann og barn, men de har gjort meg til den jeg er. Så får det bare være at jeg ikke alltid er så happy med å være Mamma-Ru, når jeg bare vil være Fjollete-Ru og drikke rødvin og flørte med bartendere.

Kanskje det å erkjenne overfor barnet sitt at barnet ikke er den eneste kilden til din lykke i livet, ikke er ditt ett og alt, faktisk kan frigjøre barnet? Å skulle bære ansvaret for hele livsgrunnlaget til sin mor kan være en forferdelig tung byrde å bære, enten de små har naturlig brede skuldre eller har fått utlevert beskyttende skulderputer i en eller annen form.

Men hva mener hun egentlig her? Jeg tror ikke jeg gir mitt barn ansvar for mitt livsgrunnlag og lykke. Men å erkjenne ovenfor han at han "ikke er den eneste kilde til min lykke i livet"...? Jeg synes hun formulerer det så rart.

him skrev:

Jeg synes hverken dette er sjokkerende eller overraskende. Det som derimot overrasker meg er at andre opplever dette med at man ikke kan få i pose og sekk som et sjokk. Det er fordeler og ulemper med alt i livet, av en eller annen grunn opplever jeg at utrolig mange ikke vet dette. De tror de bare skal på fordelene.

Selvfølgelig savner jeg også ting fra før-barn tiden, men jeg opplever ikke savnet som overraskende eller svikfullt ovenfor barna. Jeg føler ikke heller at jeg må forklare det til ungene heller. Hvorfor i all verden skulle jeg det?

Jeg må si meg helt enig med him her. Det er klart jeg i blaff savner å kunne gjøre ting spontant og uten tanke for andre. Kunne hoppe 15 år tilbake i tid for en kveld og vært sammen med alle studievenner og bare hatt det moro, men jeg ville jo ikke byttet bort livet mitt med noe annet for alt i verden.

Ansvaret som følger med barn er der og jeg prøver å være meg ansvaret bevisst uten å la det bli overveldende og fullt av katastrofetanker. Jeg husker at jeg tenkte da jeg gikk ut av barselavdelingen med storesøster at hvordan kan sykehuset være så uansvarlige at de sender ungen hjem med to komplette amatører? Jeg hadde mindre av den følelsen andre og tredje gang. Da følte jeg jo at vi visste mer hva vi gjorde.

Oppsummert, jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen. Det er interessant og tankevekkende at andre kjenner det på den måten.