Når vi vet at bygda gjør en mer sårbar for arbeidsledighet og at kvinner er mindre likestilte her enn i større byer - er bosettingsmønsteret vårt et bilde av vår vellykkethet? Er det slik at de mest ressurssterke har lettere for å overleve i større byer, og dermed kan ta seg til rette og nyte de goder storbylivet kan by på i større grad enn de med mindre ressurser? Mens de med lavere evne til å lykkes blir nødt til å trekke mot rurale områder? Er subsidiering av bønder og generell supportering av grisgrendte strøk dermed en omfordeling av ressurser fra rike til fattige, under dekke av at vi i Norge ønsker å støtte opp om at noen ønsker å bo på landet?
Hva tror du?
Pepper Lemon
18k innlegg