Er du patriot?

Tenkte på det i dag. Jeg har liten gruppefølelse. Føler meg absolutt ikke forpliktet til å være enig med søsteren min feks - "felles front" (litt dårlig eksempel, for vi er mye enige). Men føler meg ikke så veldig tilknyttet Norge, en spesiell landsdel, har ikke et fotballag jeg heier på (eller andre lag). Jeg synes feks det Klæbo gjorde i OL var enormt, men det føltes ikke anderledes enn han skytteren fra Tyrkia som kom på 2.plass sist OL. Føler meg mer som menneske enn som kvinne. Det er viktigere for meg hvem som har rett enn hvem som mine nærmeste kollegaer.

Hva med deg?

Ikke lokalpatriot nei. Kanskje noe uvanlig for en bergenser? Lengter ikke hjem, og synes ikke at Bergen er vakrere enn noe annet sted i verden. Jeg gleder meg like mye over sol over bryggene ved Nidelven som sol over Bryggen. Jeg liker ikke fotball, aner ikke når det er Brannkamp.

Jeg synes at Klæbo gjør en stor bragd og det er gøyere når han vinner enn en eller annen ukjent nordmann vinner, men det handler nok mer om kjendisstatusen, tror jeg. En jeg har hørt om før OL, liksom.

Jeg bryr meg altså nada og nix om sport og synes mannen min er teit som ikke kan glede seg over at Glimt gjør det bra eller ikke liker landslaget i fotball fordi han ikke "tåler trynet på" Haaland. Han elsker kun Liverpool og er ikke fra Bødø.

Ikke sånn som amerikanere og høyrevridde bruker ordet, nei. Men lokalpatriot er jeg, jeg syns Oslo er bedre enn alle andre steder i Norge, by far. jeg blir faktisk oppriktig glad hver gang vi har vært utenfor Oslo og vi passerer byvåpenet på bygrensa. Det betyr ikke at jeg ikke kan kritisere egen by (i motsetning til amerikanere igjen, som mener kritikk går på bekostning av patriotisme). Jeg holder ikke med noe sportslag, og får som regel ikke med meg at det er noe sportsrelatert før vi er oppi det.

Jeg vil helst ikke bruke det ordet, men jeg vil si at jeg har en sterk og tydelig norsk identitet og tilhørighet, som jeg merker veldig godt siden jeg jobber utenlands. Og om vi blir invadert (noe som ikke virker helt usannsynlig), kommer jeg til å slåss for landet mitt om jeg kan. Fordi det er hjemme. Det er vel omtrent så langt jeg vil gå.

Jeg liker heller ikke ordet, men må nok innrømme at jeg er veldig bergenspatriot. Jeg kan fint kritisere egen by, men himler og blir irritert når østlendinger gjør det. Når de kaller bybanen for trikk og påstår at Ringnes er på høyde med Hansa.

Jeg har sterkere følelser for byen min enn for landet. Eg e'kje fra Norge, eg e fra Bergen.

Patriot er ikkje eit ord eg finn naturleg å bruke. Men eg er engasjert og hjarteleg tilknytta både grupper og stader, lar meg glede av og over sigrar, oppturar, fjell og fjord og kva har du, eller lar meg forarge eller til og med forbannast om noko går urimeleg negativt ut over noko eller nokon som eg har nært.

Jeg er nasjonalromantisk bergenser. Patriot av typen amerikansk har jeg ikke lyst å være.

Nei, patriot er nok et belastet ord nå - kom ikke på noe bedre i farte (tror faktisk ikke jeg vet om noen andre ord? )

Toffskij skrev:

Jeg vil helst ikke bruke det ordet, men jeg vil si at jeg har en sterk og tydelig norsk identitet og tilhørighet, som jeg merker veldig godt siden jeg jobber utenlands. Og om vi blir invadert (noe som ikke virker helt usannsynlig), kommer jeg til å slåss for landet mitt om jeg kan. Fordi det er hjemme. Det er vel omtrent så langt jeg vil gå.

Det er selvsagt mulig at jeg ville ha følt det anderledes hvis identiteten min ble mer utfordret? Ba om hjelp på en beninstasjon om å fylle luft i dekkene og da det viste seg at mannen var fra Hammarøy, hadde vi en lang samtale om veier, fjell og fjord. Han hørte hvor jeg opprinnelig var fra også. Så mulig jeg bare har så sterk tilhørighet at den er som luften jeg puster?

Må innrømme at tanken på at Norge blir invadert enda virker veldig fjern for meg. Når jeg leser det du skriver "noe som ikke virker helt usannsynlig" så får jeg et søkk i magen. Jeg meldte meg helt ut av internasjonale nyheter da Ukraina ble innvadert (personlige grunner). Siden det virker så fjernt så har jeg heller ingen følelse av hva jeg skal / bør / kommer til å gjøre. Som regel når jeg har en sterk følelse av hva jeg kommer til å gjøre, så stemmer den, men her mangler følelsen.

Jeg er på linje med Toffskij i det å ha en tydelig norsk identitet og tilhørighet. Norge er hjemme, og jeg setter enormt stor pris på hvor godt vi jevnt over har det her. Jeg synes det er gøy når vi gjør det bra i sport, men ser sjelden på det selv. Jeg har også et ønske om å forsvare landet etter beste evne om det noen gang skulle bli nødvendig. Jeg synes det er kjipt når norsk omdømme får seg knekk og/eller kilevink, men verdsetter det som ser ut som politisk vilje til å rydde opp i det. Jeg synes det er kjipt at selve ordet patriot nå gir mange en emmen smak i munnen pga maga og andre på ytre høyre. For selve definisjonen synes jeg egentlig er fin (hentet fra folk og forsvar): «patriotisme(av lat. patria: fedreland) er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til sitt eget fedreland. Kan også brukes om tilsvarende følelser for andre enheter, som lokalsamfunn, idrettslag og lignende.»

Norsk identitet har jeg.

Jeg husker da Gro sa "Det er typisk norsk å være god". Det er blitt sitert på mange rare måter opp igjennom. Sånn jeg husker den nyttårstalen (?) var det ment som en oppfordring til å tenke sånn, snu en mentalitet, fordi vi hadde sånt lillebrorkompleks i forhold til Sverige og fordi vi ikke trodde vi kunne noen ting her i utkanten. Hun ba oss snu tankegangen til sitatet ovenfor og ble ledd litt av minnes jeg.

Jeg har bodd utenlands, i to andre land, og har sett Norge fra utsiden. Det var fint å se at selv om systemene er helt annerledes på mange måter enn vårt, så fungerer de også helt fint på sin måte. Ikke bedre eller verre, men annerledes og det er alltid noe å lære. Det var også interessant å se at der vi snakker om at vi må gå foran og det er så viktig at Norge tar ansvar og blablabla, så er vi faktisk ganske ubetydelige her i utkanten. Det var to nyheter fra Norge i avisa på et helt år da jeg bodde i Sveits. Gro greide å få oss litt tøffere, men hun tok i grunnen feil. Vi er ikke særlig viktige for andre enn oss selv, hvis vi ikke åpner lommeboka da.

Så etter det lange bakteppet så kan jeg med handa på hjertet si at jeg ikke er en patriot av typen amerikaner, jeg tror ikke at alt norsk er bedre enn alt annet, men jeg er inderlig glad i landet mitt. Tårene spretter 17. mai og når nasjonalsangen spilles for idrettsutøvere i store mesterskap, så nasjonalfølelsen er der. Og stort sett er jeg veldig, veldig glad for at jeg bor akkurat her og har det veldig godt.

Vi snakka om det i bilen på vei til jobb i dag at da jeg vokste opp så var det hvert femte år dypdykk i 2. verdenskrig. Av typen, det er 40 år siden krigen begynte, og 35 år siden den var slutt. Så i dagene omkring 9. april var det mye om krigsutbruddet og kamper og i dagene rundt 8. mai var det frigjøringen, både overlevende i konsentrasjonsleirer, men også feiringer i gatene her hjemme. Det slutta man med, en gang på 90-tallet kanskje? Da var det 50 år siden og det var lenge og alt var vel, til og med den kalde krigen var over, og så har ting liksom gått litt i glemmeboka. Så nå som en ny krig truer har alle glemt hvor fælt det kan være. Men jeg har, som Toffen, alltid tenkt at skulle det bli krig, så må jeg gjøre mitt.

Lokalpatriotisme? Nei, der er jeg ikke så god. Jeg har bodd flere steder i Norge gjennom årene. Nå er jeg nesten hjemme igjen, jeg bor i nabobyen til den jeg vokste opp i, og det finnes folk her som knapt besøker nabobyen og de kunne i hvert fall ikke tenke seg å flytte mellom byene! Jeg synes i grunnen man bare kan slå dem sammen og en gang for alle bare bli enige om ett navn for elva som renner fra den ene og gjennom den andre byen og som bytter navn underveis.

Så oppsummert; patriot? Jada, slik jeg definerer det.

Ja, jeg er skikkelig patriot. 😀 På den måten at jeg blir barnslig glad og stolt når Norge omtales positivt i andre land, når utenlandske turister intervjues og skryter av hvor fantastisk det er her, når Norge vinner store idrettskonkurranser, når det refereres til norske forfattere, kunstnere, etc, eller det spilles norsk musikk (enten det er Grieg, Aurora eller Aha) i utenlandske filmer. Nesten som om det er meg personlig som står bak. Og ikke bare Norge, jeg er også like barnslig patriotisk når det gjelder byen jeg bor i, som jeg mener genuint er Norges beste, og bydelen min, som jeg mener er den klart beste i byen (har dog ikke den samme følelsen for stedet/stedene jeg har vokst opp, men det handler om at jeg som evig innflytter aldri følte meg som en del av lokalsamfunnet). Jeg får ellers også et latterlig behov for å forsvare min arbeidsplass (både ny og gammel) hvis den kritiseres, og blir tilsvarende stolt ved positiv omtale.

Men jeg er ikke patriotisk i den amerikanske forståelsen av begrepet, som i at vi må ta vare på oss selv og våre egne først og fremst, at Norge og norske innbyggeres behov alltid skal gå foran, i politiske spørsmål og nasjonale prioriteringer. Ressursene skal selvsagt settes inn der det er størst behov og best for flest mulig, uavhengig av meg og mine. At jeg er patriot betyr heller ikke at jeg mener at alt her er perfekt, jeg ser jo, når jeg skal være ærlig, at det er mye som er bedre andre steder. Men jeg synes det er veldig gøy når resten av verden får øynene opp for det som er bra og verdifullt her.

Mulig det har å gjøre med fraværet av nettopp det i oppveksten, at jeg i voksen alder synes det er så deilig å føle at jeg hører til et sted, og følelsen av å være en del av noe større, som jeg kan være stolt av.

Jeg er ingen patriot.

Jeg er glad i å kunne ha en favoritt og heie på vedkommende i konkurranser, men dette er mer person- og lagrelatert enn at det er relatert til et land eller en by.

Jeg liker forsåvidt å bo i Oslo og Norge, men føler meg langt ifra vanlig norsk, noe jeg ofte også sier høyt. Jeg hater vinter, snø og kulde, savner å bo i et annet land uten slike vintre (har bodd nesten 20 år utenlands). Jeg er også en person som er veldig urban og er mye mer glad i asfalt enn i skog, mark og fjell. Jeg sier faktisk ganske ofte at jeg nok er født på gal halvkule. Jeg er opprinnelig fra Bergen, men er absolutt ingen Bergenspatriot. Byen er for liten for meg (Oslo også forsåvidt) og det regner for mye. Jeg kan se at norsk natur er pent, men blir mye mer entusiastisk av å se andre typer landskap når jeg er på ferier. Jeg synes Norge er alt for mye preget av dårlig utvalg og at alle skal være like når det gjelder matpreferanser, klær og interiør f.eks. Oslo har blitt mye bedre i løpet av de siste 20 årene, men har fortsatt langt igjen, noe som ble veldig tydelig for meg etter å ha bodd andre steder. Jeg får stjerner i øynene av å gå i matbutikker når jeg er på ferie og hvis noen skryter av Norge til meg, er jeg rask til å komme med motargumenter. Hahaha. Jeg synes norsk sommer stort sett er kaldere enn jeg foretrekker, jeg er en person som synes at 30 grader er HERLIG.


Men på 17. mai får jeg tårer i øynene når jeg hører "Ja, vi elsker" og synes at synet av 17. mai toget er det vakreste som finnes. Så langt der inne er jeg kanskje litt patriot likevel?

Nope.

Jeg er definitivt ingen lokalpatriot i hvert fall.

Jeg takknemlig for å være norsk med alle de godene det gir, og jeg liker årstider, natur, ytringsfrihet og alt vi har, men jeg har ingen patriotiske følelser i at det er den beste kulturen eller den beste måten å leve på.

Nå har jeg flyttet til en liten kommune og føler på mange måter at den er mer hjem enn noen plass jeg har bodd før og jeg blir oppriktig glad når noen fra kommunen her gjør noe bra, så jeg har til min egen overraskelse blitt lokalpatriot her jeg har flyttet til. Det er veldig rart, for jeg har aldri hatt den følelsen før, men kanskje det henger sammen med at denne kommunen er veldig liten.

Norgespatriot er jeg nok ikke, men lokalpatriot har jeg visst blitt.

På sett og vis er jeg patriot. Jeg digger å feriere i Norge, men drar utenlands av og til også. Jeg mener Norge er et av de beste landene å bo i, men jeg innbiller meg ikke at vi er bra nok for alle.

Jeg kjenner alltid på litt stolthet når et kjent landemerke fra der jeg er vokst opp enten er i media, på bilder eller er med i filmer og framsnakker området. Blir også dødelig fornærmet om noen tror jeg er fra nabofylket (på grunn av dialekten).

Liker det når det norske (skandinaviske) styringssettet blir trukket fram som gode eksempler og at politikerne på stortinget kan omgås og ha det hyggelig på tvers av partitilhørighet.

Så ja, jeg er vel en patriot.