Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

Jeg likte godt den artikkelen ja. Jeg vet at flere av storesøsters venninner synes jeg er litt skjødesløs; selv om jeg lar mine unger få lov til mye mindre enn jeg selv gjorde på samme alder.

Man merker godt hvem som er vant til full oppvartning hjemme ja, men samtidig har jeg funnet ut at de ofte greier mye da hønemor er ute av syne. Da vi har skolebarn på besøk som vil ha hjelp til alt mulig sier jeg at de må prøve selv først, og så hjelper jeg dem om de ikke får det til. Og som regel greier de både å helle i drikke og å ha på seg sko gitt. Men nå er jeg vant til gjøre-selv-barn da, det er mulig at jeg hadde ytt mer service ovenfor et barn som syntes alt var vaaaanskelig?

Det er jo enkelte ting som er farligere nå enn før, som trafikken for eksempel. Men jeg tror ikke noe på at faren for overgripere er større nå enn før, tvertimot.

I artikkelen som det var snakk om, ble det nevnt 12-åringer som ikke får ta T-bane på lyse dagen. Det må vel være en overdrivelse vel? Eller er det reelle eksempler?

Esme skrev:

Det er jo enkelte ting som er farligere nå enn før, som trafikken for eksempel.

Jeg tenkte trafikk da jeg leste kronikken. Trafikken står for meg som hovedgrunnen til at jeg ikke vil slippe min sønn ut alene så mye som jeg skulle ønsker. Sjåfører som kjører fort, snakker i mobil og ikke følger med kombinert med barn som ikke er evolusjonært tilpasset å passe seg for biler er en så skremmende kombinasjon at jeg holder igjen mye mer enn jeg skulle ønske.

Esme skrev:

I artikkelen som det var snakk om, ble det nevnt 12-åringer som ikke får ta T-bane på lyse dagen. Det må vel være en overdrivelse vel? Eller er det reelle eksempler?

Skulle ikke forundre meg. Da eldstemann skulle på leirskole første uken i sjuende klasse, var noen av foreldrene helt fra seg, fordi barnet hadde jo "aldri sovet borte uten dem før". Da fikk jeg helt bakoversveis. 13 år og aldri sovet uten foreldrene? For MEG er det i alle fall veldig rart.

Esme skrev:

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

Er ikke noe fan av bare å nikke og signere men må gjøre det her. Jeg er veldig enig i det Esme sier.

Hønni skrev:

I gårsdagens Aftenposten skriver filosof Øyvind Kvalnes om at "vi risikerer å få en generasjon av uselvstendige og tafatte individer som er dårlig forberedt på å klare seg i en omskiftelig verden." At vi har bomullsbarn som lever så beskyttet at de får et tynt erfaringsgrunnlag å lære fra. Vi ønsker at barna leker der vi kan se dem, og kjører dem til kameratene i nabolaget. Vi fjerner lekeapparater fordi de kan være farlige og lar ikke barna klatre i trærne.

Dette kunne ikke vært lengre fra min sannhet. Registrerer at mine barn da vil klare seg finfint.

Divine skrev:

Skulle ikke forundre meg. Da eldstemann skulle på leirskole første uken i sjuende klasse, var noen av foreldrene helt fra seg, fordi barnet hadde jo "aldri sovet borte uten dem før". Da fikk jeg helt bakoversveis. 13 år og aldri sovet uten foreldrene? For MEG er det i alle fall veldig rart.

For det første må jo barnet ha noen å sove hos, annet enn foreldrene. Ikke alle har alternativer.

Vi får jo håpe at vi klarer å snu trenden! :prøver hardt:
Dagens ungdom er iallfall, i stor grad, uselvstendige og tafatte individer.

Sitron skrev:

For det første må jo barnet ha noen å sove hos, annet enn foreldrene. Ikke alle har alternativer.

Ja, jeg er klar over det.

Men jeg synes det var påfallende mange foreldre (les: mødre) som virket helt fra seg ved tanken på at barnet skulle være borte i tre netter. Som gråt da bussen kjørte, og som syntes det var slemt av læreren at det ble oppfordret til IKKE å ringe hjem, osv. Så jeg mistenker hønemortendenser mer enn praktiske hindringer.

Det er en balansegang mellom ønsket om å beskytte barnet og å faktisk tillate det å utforske og få testet seg selv. Vi har nettopp flyttet fra Oslo, og der ville det ikke ha falt meg inn å la Junior være alene ute før han å han begynte på skolen, muligens senere avh av hvor trafikksikker jeg annså han da. Her vi bor nå, får han lov å være alene ut innenfor ett gitt område (men jeg ser han ikke hele tiden). Og han syns det er storveis og har vokst mye på det.

Her må man jo se på hvilke områder det er forsvalig å slippe barna mer fra seg og på hvilke man ikke kan gjør det. Viser spesielt til trafikkbilde i dag kontra for noen år siden. Når det er sagt så tror jeg det kan være mye sannhet i denne artikkelen. Det er synlig over alt oppfatter jeg . Selv er jeg meget bevisst på å gjøre barna selvstendige og har dette i tankene hver eneste dag. Det har resultert i barn med eget initiativ og som vet at handlinger, eller mangel på sådanne, har konsekvenser. Ikke for meg, men for de selv. Det er nemlig forskjellen.

Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....

Vel. Hvem er jeg da? Som lar barna gå alene til skolen sammen storebror, eller som ser på det som den største selvfølge at jeg slipper de av ved porten om jeg kjører dem? I tillegg "måtte" de gå inn i barnehagen alene den siste tiden de tilbringte der. Hvorfor? Jo. Helt bevisst 😉.

Jeg tror ikke det. 🙂

Jeg er helt sikker på at det er noen som oppdrar barna sine slik at de blir uselvstendige og tafatte individer, og det er foreldre i den motsatte ytterlighet - de som gir seg f i ungene sine og lar de gjøre hva de vil. Men generelt sett tror jeg ikke vi får en generasjon som er helt uselvstendige.

Selvfølgelig kommer det an på hvilke områder man vektlegger. Mine barn klatrer mye mindre i trær enn meg, men jeg hadde jo en stor skog 20 meter fra huset. Mine barn har hagen. Og ripsbuskeklatring er nå en gang ikke en risikosport. Til gjengjeld får de brynt seg mye tidligere rent sosialt pga barnehage fra 1 år, for ikke å snakke om datakunnskap! Fireåringen min er drivende dyktig, faktisk.

Divine skrev:

Men jeg synes det var påfallende mange foreldre (les: mødre) som virket helt fra seg ved tanken på at barnet skulle være borte i tre netter. Som gråt da bussen kjørte, og som syntes det var slemt av læreren at det ble oppfordret til IKKE å ringe hjem, osv.

Oi, det må man si! Jeg tror ikke det er vanlig, nei. Men hvem vet?

Tror jeg bør slutte med å følge størsten helt til skoledøren og stå der sammen med han til lærerinnen kommer. Han har gratis buss frem og tilbake til skolen, men vil bli kjørt hver dag. Han blir jo bortskjemt av dette. Han tar bussen hjem da, så litt selvstendig er han blitt. 🙂

amor skrev:

Jeg ble månebedotten da det på 1. klassingenes ukebrev nå etter nyttår var å lese at lærerene nå synes det var på tide at barna fikk gå inn i skolebygget selv. De viste til at barna hadde blitt fulgt i et halvår og at de nå måtte slippes....

Vel. Hvem er jeg da? Som lar barna gå alene til skolen sammen storebror, eller som ser på det som den største selvfølge at jeg slipper de av ved porten om jeg kjører dem? I tillegg "måtte" de gå inn i barnehagen alene den siste tiden de tilbringte der. Hvorfor? Jo. Helt bevisst 😉.

Slik opplever jeg det også - bare med den forskjell at hos oss forventer åpenbart skolen at vi skal gå inn med ungene. Beskjeder gis ofte ved oppslag i garderoben - og jeg kan si så mye som at selv om min 1. klassing kan lese, så har hun til dags dato aldri fått med seg de skrivene som henger rundt omkring. For oss er dette frustrerende, for vi leverer ungene utenfor skolen om morgenen, og de tar seg hjem på egenhånd. Det går derfor uker mellom hver gang en av oss er inne i garderoben. Og da er det helst fordi det er noe som må ordnes i forhold til skiftetøy.

Å beskytte mot ulykker, som Nenne nevner, ser jeg på som en utelukkende positiv ting. Så lenge vi snakker om bilseter, trafikksikkerhet og hjelm. Det hemmer ikke barn.

Men vi beskytter dem mot mye mer enn det. Vi følger dem inn i garderoben på skolen (vi fikk samme brev som Amor nå etter jul, med samme reaksjon fra meg), vi vil beskytte dem mot urettferdighet og kjipe opplevelser, det nedlegges forbud mot at fotballagene skal vinne med mer enn 3 mål (seriøst!), det er krise med trampoliner, for unger brekker bein i dem (selv om de også utvikler masse kjempeviktige motoriske ferdigheter), og det skal ikke gjøre vondt å falle på en lekeplass.

Jeg tror det hemmer ungene både motorisk og psykisk. Jeg tror ikke man utvikler seg skikkelig motorisk hvis det ikke er en viss smerte involvert. 😛 Altså, man faller, slår seg, kroppen skjerper seg neste gang.

Og livet er faktisk både kjipt og urettferdig i blant. Noen andre fikk premie og ikke du. Man blir slått ned i støvlene i fotball. Man taper på hengende håret i Energikampen. Man får kjeft fra læreren fra noe noen andre gjorde. Tough, men sånn er livet faktisk. Da syns jeg at vår jobb som foreldre ikke er å være løvemamma, men å møte ungene på at "ja, klart det var trist/urettferdig/frustrerende. Bare gråt du."

Jeg er myk og pjuskete på mange måter, føler og lytter og er medfølende, i sikkert alt for stor grad syns noen. Men jeg lar dem møte verden som den er, tror jeg. De får prøve seg alene, og de får prøve seg på ting som er så vanskelige at de sikkert mislykkes. Men så har de prøvd og lært.

Vi har hatt beinbrudd, utslått tann, utallige verandalepper og noen arr histen og pisten. Men heller det.

Ja, og så har de en far som ikke eier ulykkesfantasi på en plass, og dermed veier opp for meg på de områdene der jeg blir hysterisk. Jeg har for eksempel ekstrem høydeskrekk på egen og barnas vegne.

Jeg har sett barn som aldri bærer skolesekken sin selv. De blir kjørt til skolen, og fulgt inn av mor eller far, som bærer sekken.

For mine barn har det vært nødvendig å klare mye selv. Jeg kan ikke gjøre alt alene. Jeg trøster meg med at barn som har opplevd smerte og nederlag i liten skala som små, vokser med opplevelsen og lærer samtidig at smerte går over. Det er viktig kunnskap når man blir eldre, smerten blir verre, og fluktmulighetene dukker opp i form av f.eks. våpen under førstegangstjenesten.

Mine foreldre var kanskje gode på å slippe meg avgårde, la meg gjøre ting alene, og jeg klatret mye i høye klatrestativ på skolen (som forøvrig er fjernet nå). Jeg var enormt god på å klare meg selv.
Men samtidig var de lite gode på å gi meg følelsen av at jeg var noe mer enn mine egne prestasjoner. At jeg var verd noe mer utover å være skoleflink, snill og grei. Jeg var faktisk så god på å klare meg selv, at jeg ikke visste at det var helt ok å trenge hjelp noen ganger.

Der tror jeg heldigvis poden ligger veldig mye bedre an.

Og jeg skulle ønske noen fulgte meg mer og passet mer på de første årene på skolen.