Gjør nyhetsbildet noe med ditt syn på barneoppdragelse?

Jeg kan nok la meg påvirke av ting i nyheter, men det glemmes fort gitt. Jeg er dog nøye med at ikke mine eventuelle frykter skal smitte over på barna; de er ikke tjent med å bli engstelige og redde for alt mulig som statistisk sett er trygt bare fordi noe kan skje. Dessuten er de kjapt ute med å kalle meg "Nure-mamma!" hvis de synes jeg går over streken; det er visstnok ikke en hedersbetegnelse. Men vann og brann kjenner jeg at jeg nesten panisk grensesetter for.

Filifjonka skrev:

Kidnapping på den måten at barn blir tatt med i fremmed bil skjer ikke ofte. Men overgrep skjer, tenk på Lommemannen, overfallsvoldtekter av barn på skolevei i Oslo, Marianne-saken og Therese-saken selv om de to siste skjedde for veldig lenge siden. Det må vel nesten kalles kidnapping når de aldri ble funnet. Det er jo ikke sånn at det ALDRI skjer.

Når har det skjedd overfallsvoldtekt av barn på skolevei i Oslo?

Som du sier kan det jo skje men stastisikk sett er jo sjangsen for å bli kidnappet så absurd liten at hvis man lar seg berøre av det så kan man umulig tørre å kjøre bil fra A til B med barn? Sjangsen for ulykke i bil blir jo i forhold ganske mange millioner prosent høyere så bare et lite snev av fornuft ville jo da være nok til å forby bilkjøring. Eller for ikke å snakke om å bli påkjørt av bil som fotgjenger. Det er det jeg helt konkret er redd for.

2002 og 2003, samme sted.

Jeg går ikke rundt og er bekymret for kidnappinger. Man kan ikke låse ungene inne heller.

Er litt mer redd for trafikken, men min 8-åring har relativt frie tøyler, så lenge vi vet hvor hun er sånn omtrent.

Hun har gått alene til skolen siden 2. klasse. Og nå i 3. har hun også vært hjemme alene etter skolen.

Jeg lar meg sikkert også påvirke, men prøver å ikke la hos bli hemmet av det. Ungene mine er ikke alene på hotellrom, men det er fordi jeg ikke har hatt behov for det og jeg synes ikke de har vært store nok heller.

De har sett foreldrene drikke alkohol. Mannen min tar seg til stadighet en øl eller to til maten, eller vin. Jeg drikker veldig sjeldent, men det er ikke det som er grunnen.

Jeg har VELDIG høydeskrekk, og det fanger nok ungene opp. Jeg kan bli litt panisk i stemmen om de nærmer seg et eller annet som (bare) jeg synes er skummelt. Prøver å legge bånd på meg, men det er ikke lett.

Jeg lever litt etter mottoet til min mor som er "ikke la tullingene begrense livet ditt"
Jeg går for å lære barna mine normal skepsis - men går definitivt ikke rundt og tror at de vil bli kidnappet etc.

Jeg er dog veldig opptatt av at barna skal føle seg trygge i situasjonene de utsettes for, så det må skje å deres premisser.

Jeg har vondt i magen når jeg tenker på at om få år har jeg alle fire guttene mine med samme skolebussen, på en farlig veistrekning, hver eneste dag. Jeg har en veldig stor respekt for bussjåførene som orker å sitte med et slikt ansvar.

Dernest så har vi helt reelle farer tett på livet hver eneste dag. Vi bor på gård, med dyr, traktorkjøring, møkk kjellere osv. Det betyr at hverdagssikkerheten må være på plass hver eneste dag. Jeg har mer enn nok med å gjete ungene så de ikke havner under melkebilen eller faller i møkkummen. Skulle jeg brukt tid på å bekymre meg for ting som høyst sannsynligvis ikke kommer til å skje (kidnapping/eksplosjonsartet brann/at et fly styrter i hagen/gal mann med hagle osv) ville jeg blitt fullstendig gal innen kort tid.

Jeg er norgesmester i krisemaksimering, men puster med magen og lar ungene få lov alikevell.

Jeg tror som Filifjonka at egne erfaringer kan spille en rolle. Jeg har vokst opp med en veldig overbeskyttende mor, som syntes at alt var farlig, og helst ikke ville gi meg lov til noe særlig. Nå gjorde jeg mye likevel da, bak ryggen hennes, for jeg skjønte fra jeg var ganske liten at det at moren min var redd for alt, måtte bety at hun tok feil, for erfaringene mine var jo at ting stort sett gikk bra.

Med bakgrunn i det er jeg veldig opptatt av at ungene mine skal få prøve ting, selv om de kan slå seg, selv om de kan bli litt redde, selv om de kanskje kan erfare at de ikke klarer. Og av og til lurer jeg på om jeg kanskje tar det litt vel langt andre veien.

Klart jeg får vite om ting i media som påvirker oss, og jeg vil si at mye av det er fornuftig. Jeg kan være korttenkt, det er ikke alt jeg regner meg frem til selv. Som for eksempel hvor varmt det blir i en bil etter kun kort tid når det ikke er veldig varmt ute. Eller at det finnes typer som lommemannen. Eller at barn blir kidnappet på ferie. Eller at man ikke alltid reagerer logisk i krisesituasjoner, spesielt når man ikke er voksen, og at sånt kan bli veldig ille psykisk siden.

Jeg tror ikke jeg overdriver, men det er i grunnen greit å få en korrigering av min tendens til happy-go-lucky som er den som er naturlig for meg. Jeg hadde foreldre som slapp meg langt tidlig og hvor dette gikk veldig bra.

Her en dag fikk jeg kommentar av en kollega som bor i samme borettslag som meg at hun syntes jeg var tøff som lot junior leke såpass mye ute uten at jeg eller pappaen var der. Han er fire år og leker ute i borettslaget med naboungene. Vi sjekker han så klart innimellom, men han kan jo i teorien rekke å sykle utpå veien eller komme seg langt avgårde om han vil. Jeg begynt å tenke litt etter den kommentaren om hun egentlig mente at vi passet for dårlig på.

Jeg er vokst opp på gård med tusen "farer" overalt og relativt stor frihet selv og er nok preget av det.

Jeg har hatt gleden av å høre Ellen Beate Sandseter fortelle om forskningen sin rundt barndom i et stadig mer sikkerhetshysterisk samfunn. Hun har sett på sikkerhetshysteri i flere land, og Norge som følger etter. Undersøkelser i USA, der barn sjelden får leke ute, har beregnet at et barn i USA må leke alene ute i ca 750 000 år før det blir rimelig sjanse for å bli kidnappet. En enkel risikovurdering tilsier dermed at frykt for endel av det vi er redde for er temmelig overdrevet. Anbefaler å se på forskningen hennes, her er et framlegg hun hadde på en konferanse forleden:

http://www.dmmh.no/neted/modules/archive/front/file.php?data=46cf862079c203764e148a77d663af5c

Lisa skrev:

Jeg har aldri helt skjønt denne frykten rundt kidnapping. Når skjedde det sist i Norge at et barn ble kidnappet? (Alt som står i media er jo relatert til "kidnapping" i en kontekst der et nært familiemedlem tar barnet).

Ja, statistisk sett er det mye skumlere at jeg lar barnet mitt ha samvær med pappaen sin enn at han får være ute alene når han blir gammel nok til det. Men jeg blir nok litt påvirket, jeg må innrømme det.

Ikke redd for kidnapping, nei.

Men jeg blir påvirket av alskens råd og skriverier om "den perfekte barneoppdragelse". Når man da har et ekstra sint og temperamentsfullt barn der slettes ikke alt funker etter boka, så er det lett å føle seg inkompetent og urimelig mye skrikete og kjeftete. Iforhold til hva media prediker.

Jeg er i alle år blitt kalt hønemor. 😛 Men det får så bare være. Jeg tar avgjørelsene som jeg selv føler er trygt for ungene og at jeg ikke er bekymret.

Litt preget av nyhetene blir man nok. Altså hadde man opplevd i sommer en haug med norske barn kidnappet av fremmede, ville man jo ikke latt ungene tasse rundt alene, tenker jeg da. 🙂

Men igjen, jeg slipper ungene friere her hjemme i Norge, enn jeg gjør når jeg er på ferie i utlandet. 🙂 For i utlandet har jeg nok veldig noia, som da den tråden med hotellrom og foreldre i resepsjonen. Jeg ville aldri turt noe sånnt i utlandet. I Norge ja kanskje, men ikke i utlandet. 🙂

Jeg bekymrer meg litt mer enn jeg ønsker. Men jeg øver meg og forsøker å ikke la min egen frykt påvirke barna.

Baneheia- saken er vel kanskje den som er den verste historien her til lands, og selv om jeg ikke hadde barn da, sÅ hender det jeg tenker på den saken.

Akkurat nå er jeg mest bekymret for at 7- åringen skal en uke på hyttetur langt avgårde med svigermor. Jeg vet at faren for bjørneangrep er liten, men det plager meg mer enn jeg liker. Men han får dra.

For meg er kidnapping det absolutt verste som kan skje. Det overgår alt. Så ja, jeg tenker på det av og til. Ikke veldig mye, men kommer det opp noe i media, så er det der igjen. Det påvirker mest hvor påpasselige vi er med minstemor hvis vi er på fremmede steder, og at vi har alle under oppsyn på reise.

Ellers er jeg redd de skal møte på en løs og aggressiv hund når de er alene. Vi har da snakket om å gå rolig bort fra den, omså en annen vei. Ikke løpe vilt.

De får ikke gå på isbelagte vann.

De får ikke forsøke å svelge en kvart pølse. Hadde et barn med stor bit fast i halsen en gang. Dessuten får de ikke bruke klær med fastsydd hette i bhg/småskolen.

Jeg er en middels følsom og lettpåvirkelig person. Jeg påvirkes nok litt av alt - nyhetsbildet, familie, naboer og foreldre på foreldreforumet... Men jeg er blitt noe flinkere til å kjenne på magefølelsen samt sannsynlighetsregning/alvorlighetsgrad.

Mitt største barn begynner på skolen til høsten, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorvidt hun skal ha lov til å gå selv. Hun vil så gjerne (kort skolevei; gjennom veien vi bor på og så gjennom en liten skog). Jeg er ikke redd for at hun skal rote seg bort/glemme tid og sted, men det har vært enkelte episoder de siste årene, hvor barn har kommet redde hjem fra skolen, fordi fremmede har prøvd å lokke dem med i bil. Ikke i vår "bydel", men allikevel. Jeg vet ikke om jeg synes beslutningen blir noe enklere selv om hun går sammen med klassevenner.

Det som er sikkert, er at jeg skal ha den nøye planlagte samtalen med henne : "Hva hvis noen fremmede vil ha deg med i bil/hjem". Den pedagogiske fremgangsmåten er jeg dog litt usikker på. Men at det skjer før skolestart er det ikke tvil om, og alvoret i det, kommer jeg ikke til å stikke under en stol.

...

Jeg er ikke redd for så mye, men jeg har stor respekt for trafikken, vann og ild.

Om jeg er hysterisk for noe, så er det skader og sykdom. Mine unger sykler aldri uten hjelm og de får ikke sykle i trafikken før de er 10. Likevel er jeg ikke overforsiktig når det gjelder bilsikring, lillesøster sitter på pute og ikke i beltestol, som er det tryggeste. Jeg blir rasende når jeg ser barn (og voksne) kjøre slalåm uten hjelm, jeg tillater meg å kalle de voksne for idioter.
Jeg tenker krisetanker når ungene blir syke, jeg har alltid vært hysterisk redd for at en av dem skal få hjernehinnebetennelse. Denne redselen bunner nok i en vond opplevelse da jeg var sykepleierstudent og fikk en døende 3-åring og hysterisk livredde foreldre i fanget.

Jeg lar meg sikkert påvirke - men mest i retninger der jeg kanskje er lettpåvirkelig fra før vil jeg tro. Kidnapping er blant de tingene jeg er lite redd for. Når det er snakk om å gå til og fra skolen er det utelukkende trafikken som bekymrer meg. Førsteklassingen min har forøvrig gått hjem sammen med kompisen noen ganger, og vi har planlagt at han stort sett skal gå de fleste dagene til høsten - litt avhengig av min timeplan på jobben.

Når det gjelder unger på hotellrom flere etasjer over så er det brann jeg er redd for, ikke kidnapping. Jeg hadde imidlertid med meg to jenter på Kielferga for ikke lenge siden, de er 11 år, og de fikk gå en del alene rundt på båten. Det kan jo strengt tatt bli brann der også, så jeg er visst ikke helt konsekvent i reaksjonsmønsteret. På den andre siden så er begge disse to jentene oppegående og kvikke, og vi hadde avtalt møteplasser i tilfelle sånn og sånn. Det blir litt annerledes om de skulle ha passet på en lillebror på lugaren, syns jeg.

Jeg er nok midt på treet bekymret. Begge våre barn har gått til skolen alene fra dag to på barneskolen, men det gjør jo nesten alle i området her og det er en fin ting synes jeg. De må krysse en litt skummel vei, så de har vel hørt endel ganger at de skal se seg for. Trafikken har alltid skremt meg, men det tror jeg sitter hardt i da min brors beste venn ble påkjørt og drept da jeg var 7 år. Da var det jo mye mindre biler, og de skulle krysse en vei. Dessverre feilberegnet de farten på bilen som kom. Huff, det glemmer jeg aldri.

Kidnapping og slemme voksne bekymrer meg lite, men vi har da hatt praten med dem begge om at voksne får spørre andre voksne om de lurer på noe feks. Men ikke mye egentlig. Har forstått at barna snakker seg imellom også, det var en som lokket til seg jenter for et års tid siden for å blotte seg her i området. Så det er jo ikke alle voksne som er like koslige da. Barna mine har omtrentlig samme radius som det jeg hadde når jeg var liten. Men jeg vokste opp i byen og vi bor på landet, så der er det jo en forskjell.

Å gå fra barn på hotellrom har jeg aldri villet gjøre, hverken før eller etter Madeleine-saken. Vi har vært på tur med mange som har hatt barn før vi fikk egene også, og ingen av dem gikk fra barna sine alene over tid på hotellrom heller. Jeg tror egentlig ikke det har vært så vanlig? Mobiltelefon og bedre kommunikasjon åpner på mange måter nye muligheter på dette området. Jeg synes likevel ikke det føles riktig, selv om det nok ikke bygger på rasjonell frykt for noe.