Da du var 20 - hvordan trodde du livet skulle bli?

Da jeg var 20 hadde jeg samboer, gikk ingeniørhøgskolen og hadde ikke så mange tanker om livet fremover.

Samboeren ble etter hvert byttet ut, og jeg rakk ikke få noen jobb før jeg ble gravid litt uplanlagt. (mens jeg tok videreutdanning) Det hadde jeg nok ikke tenkt som 20-åring, men livet tok en fin vending, så akkurat det var bare fint.

Jeg tror aldri jeg har hatt noen særlig idé om hvordan fremtiden skal bli. Da jeg var tyve, gikk jeg på NTH og ble sammen med ham jeg er gift med nå, men jeg hadde aldri noen konkrete planer eller drømmer om hverken jobbsituasjon, familieliv eller hvor i verden jeg/vi skulle bo.

Da jeg var 20 gikk jeg igjennom en abort, russetiden og ble hivi ut hjemme. Så jeg var så langt nede at jeg så ikke no fremtid. 🙁

kokosbolle skrev:

Ojoj, ble DU, aC, gift som attenåring? :sjokkert:

Ja.

It seemed like such a good idea at the time!

Da jeg var 20 var jeg allerede mamma og hadde begynt å studere, så livet var ikke så ulikt slik det er nå. 🙂

Avelonia skrev:

Da jeg var 20 gikk jeg igjennom en abort, russetiden og ble hivi ut hjemme. Så jeg var så langt nede at jeg så ikke no fremtid. 🙁

Da jeg var 20 hadde jeg en datter på 3 år og gikk på skole. Visste vel ikke helt hva jeg ville bli.

Jeg feiret 20-årsdagen min på flyet hjem fra 2 måneder i Mellom-Amerika med folkehøyskolen. Jeg jobbet som en gal en periode, og reiste tilbake til Cuba, der jeg bodde i perioder de neste årene. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye på hvordan livet skulle bli, jeg var mest opptatt av å leve der og da. Friheten med å kunne gjøre det jeg ville, uten å være bundet til skole og sånt, var noe jeg satt enorm pris på.

Jeg hadde en kjæreste, men tanken på barn var veldig langt unna. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få mitt første barn som 24-åring. Jeg skulle gjøre som tanta mi; bo i utlandet og gjøre masse gøy, reise tilbake og treffe drømmemannen, gifte meg og få barn i slutten av tredveåra. Sånn ble det ikke gitt. Men jeg er fornøyd med livet sånn som det ble!

Jeg skulle ikke ha barn før jeg ble 35, skulle ha en god jobb, reise mye og oppleve mye.

I steden ønsket jeg og samboeren barn da jeg var 24, prøvde i over to år før det klaffet, det var nok straffen.

Og nå er jeg 28, har ikke reist mer enn til Tyrkia når jeg var 16, har ei jente på snart ett år, og er uføretrygdet. Ikke akkurat slik jeg hadde "planlagt" tingene nei.

Men jeg er fornøyd jeg! 🙂

Da jeg var 20 år bodde jeg i kollektiv og skulle bli psykolog. Studerte på UiO, og elsket friheten ved å bo langt hjemmefra. Jeg skulle ha tre barn innen jeg var 35, og bo i en stor leilighet på Frogner. Alt, absolutt alt, ble annerledes. Takk og lov. (Jaja, bortsett fra denne leiligheten på Frogner, jeg har fortsatt lyst å flytte dit.)

Jeg husker ærlig talt ikke helt hva jeg trodde om framtida da jeg var 20. Jeg har jo snart levd like lenge etter 20-årsdagen som før den. Men jeg var iallfall temmelig sikker på at jeg aldri skulle ha barn. Nå har jeg ett, og har utgytt utrolige mengder blod, svette og tårer i de siste tre årenes streben etter å lage et søsken.

Jeg hadde svært lite greie på mulighetene i arbeidslivet og ante ikke hva jeg ville (der er jeg vel fortsatt...), så i mangel av bedre idéer begynte jeg på universitetet samtidig som jeg jobbet i 60% stilling som sekretær på en kiropraktorklinikk. Jeg så nok for meg en relativt lysende karriere, selv om jeg ikke visste hvilken – siden jeg ikke ønsket meg barn så jeg den gang ikke for meg at familie skulle komme til å bli viktigere.

Den høsten jeg var 20 flyttet jeg fra kjæresten jeg hadde hatt siden jeg var 17 og inn i et bokollektiv som egentlig var for dyrt for meg, men som var det eneste jeg fant noen uker etter semesterstart på universitetet. De vennskapene jeg knyttet der skulle få stor innvirkning på livet mitt: De førte meg til Afrika, som førte meg til hovedfag i sosialantropologi, som førte meg til feltarbeid et annet sted i Afrika, der jeg møtte min franske mann som førte meg til Frankrike.

Om jeg ikke husker hva jeg så for meg som 20-åring, var det iallfall ikke det livet jeg har i dag.

alfaCharlie skrev:

Ja.

It seemed like such a good idea at the time!

Det er så mangt som virker lurt som 18-åring. 🙂

Trodde ikke jeg skulle bli lei det yrket jeg hadde utdannet meg til.
Trodde at jeg skulle forandre meg mere på de neste 20 årene enn jeg har gjort.
Trodde ikke livet skulle bli så komplisert som det har blitt!

Da jeg var 20 hadde jeg bodd for meg selv i 1 år, hadde samboer, jobbet (på 5. året) og gikk på skole.

Planen var å reise en del, det har jeg fått gjort, men skal reise masse mer!! :huske å levere lottolapp:

Da jeg var 20 var jeg akkurat ferdig med vgs og på fylla i Mexico. Jeg skulle aldri gifte meg og få barn, og jeg skulle bo i en storby og leve som kunstner og bohem.
Barn ble det jo, men bare ett, og det blir nok ikke flere. Giftet meg, men er nå separert og lykkelig. Bor nesten på landet, og er glad jeg ikke er kunstner og bohem selv om jeg godt kunne brukt mine kreative evner mer. Alt i alt har vel livet blitt bedre enn jeg hadde forventninger om. Jeg trodde vel at livet var sånn at man enten måtte være kunstner og bohem eller få seg en Kjedelig og Skikkelig Jobb og leve et Kjedelig og Skikkelig Liv..

Jeg studerte noe som kunne føre til mange forskjellige yrker, tenkte lite på jobb og levde et typisk studentliv med festing, studier, venner, og i nuet. Hadde ikke ås mange klare tanker om fremtiden, men hadde selvsagt et ønske om å få mann og sikkert muligens barn en gang.