Bør universiteter og høyskoler legge til rette for toppidrett/annet?

Guava skrev:

Hvis et studie krever 90 prosent tilstedeværelse kan det være mange som har livssituasjon som gjør det vanskelig å gjennomføre på full tid. Bør man ikke da tilpasse for flere enn bare toppidrettsfolk eller foreslå at de studerer deltid eller tar pause?
Det kan være mange som er dårligere stilt enn toppidrettsutøvere i møte med slike krav.
Er idrett i en særstilling sånn?

Mange studier er jo kjempeenkle å kombinere med sånt. Enkelte utdanninger nesten håpløse. (Eks utdanningsløp som krever offshorepraksis).

Tussa skrev:

Einaste eg inderlig håper på i denne saka her er at det er likt for alle. At det samme hadde møtt Joshua King, Martin Ødegaard eller Johannes Klæbo, ikkje berre en kvinnelig fotballspelar. Eg har virkelig ingen belegg for å seie at det IKKJE hadde vore slik men eg håper om ikkje anna at praksisen er lik mellom kjønn og idrettar.

Harriet Vane skrev:

Livet er fullt av valg, og det er det disse toppidrettsfolkene nekter å innse. De vil ha alt og alle muligheter på en gang uten prioritering.

Jeg jobber med studieadministrasjon og felles for alle oss som gjøre det er at vi ikke kan fordra toppidrettsfolk som vil ha eksamener på treningsleir, (med pappa/trener som eksamensvakt), ikke vil eller kan ha praksis, fordi det kræsjer med høydeopphold, treningsleir eller et et spesielt type opplegg i utlandet. De kan ikke følge forelesninger, de kan ikke levere inn obligatoriske arbeider, de kan ikke ha gruppeeksamener eller møte på obligatoriske forelesninger. Skifolka kan ha opp mot 80 % fravær i vintermånedene, men de mener likevel at det er studiestedet som skal sørge for at de har normalprogresjon?

Vi tilrettelegger masse allerede. Dysleksi, dyskalkuli, adhd, sosialangst, eksamensangst, depresjon, ME, brukken rygg, kyssesyke, ekstrem kjærlighetssorg, graviditet, trafikkulykke, hjernerystelse, foreldre som er syke eller dør, hjemlengsel, kreft, posttraumatisk stressyndrom, overgrep, å måtte leve i skjul for familie eller eks, døv, blind, rullestol, krykker, you name it. Vi fikser det. Men felles for alle disse er at de ikke er selvvalgte situasjoner. Å velge å satse alt på toppidrett er en fulltidsjobb, og da kan man gjøre det først og så kan man studere etterpå.

Candy Darling skrev:

Helt enig i det, Katta, men problemet her var vel at det ikke lå an til noen form for tilrettelegging - det var all in eller all out. Når det går an å vinne OL på skøyter mens du går på legestudiet, bør det også være mulig å spille fotball og bli sykepleier. Men ikke nødvendigvis på normert tid.

Harriet Vane skrev:

Livet er fullt av valg, og det er det disse toppidrettsfolkene nekter å innse. De vil ha alt og alle muligheter på en gang uten prioritering.

Jeg jobber med studieadministrasjon og felles for alle oss som gjøre det er at vi ikke kan fordra toppidrettsfolk som vil ha eksamener på treningsleir, (med pappa/trener som eksamensvakt), ikke vil eller kan ha praksis, fordi det kræsjer med høydeopphold, treningsleir eller et et spesielt type opplegg i utlandet. De kan ikke følge forelesninger, de kan ikke levere inn obligatoriske arbeider, de kan ikke ha gruppeeksamener eller møte på obligatoriske forelesninger. Skifolka kan ha opp mot 80 % fravær i vintermånedene, men de mener likevel at det er studiestedet som skal sørge for at de har normalprogresjon?

Vi tilrettelegger masse allerede. Dysleksi, dyskalkuli, adhd, sosialangst, eksamensangst, depresjon, ME, brukken rygg, kyssesyke, ekstrem kjærlighetssorg, graviditet, trafikkulykke, hjernerystelse, foreldre som er syke eller dør, hjemlengsel, kreft, posttraumatisk stressyndrom, overgrep, å måtte leve i skjul for familie eller eks, døv, blind, rullestol, krykker, you name it. Vi fikser det. Men felles for alle disse er at de ikke er selvvalgte situasjoner. Å velge å satse alt på toppidrett er en fulltidsjobb, og da kan man gjøre det først og så kan man studere etterpå.

Niobe skrev:

Jeg ser ingen grunn til at toppidrettsutøvere skal ha rett på mer tilrettelegging enn andre.

Guava skrev:

Debatten som har vært viser at mange tar for gitt at toppidrettsutøvere er i særstilling.
Det argumenteres som om det skulle ligge som et grunnleggende premiss hos det store flertall. Jeg lurer på om det virkelig stemmer?

Tida for de nasjonale heltene er vel et tilbakelagt kapittel?

En lærer fortalte en gang at han hadde opplevd at fotballgutter i en ungdomsskoleklasse hadde fått beskjed av trener om å ta det ganske med ro i enkelte gymtimer begrunnet i at de skulle spille viktige kamper og ikke måtte risikere å møte støle og utslitt på kamper.
Forventningen var at dette måtte forstås. Kamper trumfer skole.