Være ærlig eller holde meningene for seg selv?

Hvis jeg blir spurt DIREKTE om hva jeg mener, så antar jeg de vil vite det, så da sier jeg det på en eller annen måte. Forsiktig, riktig nok.

Om det er et navn de har bestemt seg for så sier jeg OVERHODET ingenting om hva jeg syns. Det syns jeg rett og slett er en uting. INGEN klarer å finne et navn som alle de kjenner liker. Og de har strengt tatt ikke bruk for å vite HVEM av vennene som liker det og ikke?

Skilpadda skrev:

Jeg ville ikke vært ærlig om at jeg mislikte navnet, men jeg ville ikke løyet og sagt at jeg syntes det var kjempefint hvis jeg virkelig syntes det var stygt.

Jeg synes ikke det er ofte folk faktisk spør andre hva de synes om navnet (i alle fall ikke hvis de allerede har bestemt seg), så man trenger sjelden komme med en vurdering. Man kan jo si "akkurat, har dere tenkt å bruke begge navnene?" eller "er det oppkalling?" eller "med W, ja, det var jo litt originalt" eller "det navnet tror jeg ikke jeg har hørt før, er det vanlig der du kommer fra?", eller "skriver dere det med S eller Z?" eller "jeg kjente en Roy-Ivar da jeg var yngre, han var veldig kjekk", eller noe slikt.

Det er ofte greit med noen "motspørsmål".

Forresten har jeg opplevd av veldig mange mener noe om navnet til barnet i magen, selv om jeg ikke har spurt om deres mening i det hele tatt, og vi ikke lurer men har bestemt oss. Da er det vel egentlig uhøflig å være dønn ærlig hvis man ikke liker det.

søster skrev:

Forresten har jeg opplevd av veldig mange mener noe om navnet til barnet i magen, selv om jeg ikke har spurt om deres mening i det hele tatt, og vi ikke lurer men har bestemt oss. Da er det vel egentlig uhøflig å være dønn ærlig hvis man ikke liker det.

Det er jeg helt enig i.

Jeg juger. Sier det er fint uansett om jeg liker det eller ikke. Hvis noen kaller ungen sin "Owe Johnny" så er det så langt fra min smak at jeg antakelig ikke liker noen av de samme navnene som dem likevel. Ingen har spurt meg om rare navn, så dette er rent hypotetisk.

Hvis de ikke spør om min mening - så sier jeg enten noe pent eller ingenting.

Hvis de spør hva jeg mener, men egentlig er ute etter bekreftelse på at det de har valgt rett (noen har en forferdelig uvane til å spørre, men egentlig ikke ville ha svar...) - da finner jeg på noe pent å si som jeg kan stå inne for.

Hvis de spør hva jeg mener fordi de ønsker seg ulike tilbakemeldinger - ja da er jeg ærlig!

"Å, skal barnet hete Johnny??? Det blir nok en skikkelig friskus!!!!!"

Hvis barnet først har fått navnet, er jeg forsiktig å ytre meningen min hvis den er negativ. Hvis det er bare et navn de tenker på eller lurer på om hva jeg synes, så sier jeg ærlig hva jeg mener (litt avhengig hvor godt jeg kjenner vedkommende).

Hvis noen spør om meningen min er det den de får. Men jeg sier det jo på en pen måte. Jeg regner også med at folk sier hva de mener hvis jeg spør. Vi har fått mange rare reaksjoner på navna til guttene våre, men ikke verre enn at vi tåler det.

Polyanna skrev:

Hvis jeg blir spurt DIREKTE om hva jeg mener, så antar jeg de vil vite det, så da sier jeg det på en eller annen måte. Forsiktig, riktig nok.

Om det er et navn de har bestemt seg for så sier jeg OVERHODET ingenting om hva jeg syns. Det syns jeg rett og slett er en uting. INGEN klarer å finne et navn som alle de kjenner liker. Og de har strengt tatt ikke bruk for å vite HVEM av vennene som liker det og ikke?

Helt enig

Hvis jeg ikke synes det er fint, så kan jeg feks spørre om: Er det oppkalling?

Trulte skrev:

Hvis jeg ikke synes det er fint, så kan jeg feks spørre om: Er det oppkalling?

Det er en grei avledningsmanøver.

I utgangspunktet vil jeg alltid si at det er pent, koselig, staselig etc. Er det noen som er meg veldig nære, og som ber om innspill, vil jeg vel svare ærligere og prøve å få frem mitt synspunkt uten å være ufin.

Dette har jeg faktisk vært utsatt for to ganger. Og jeg synes nå at navnene passer perfekt. Så det er egentlig litt unødvendig å ha så sterke meninger om navn andre velger. Barna vokser inn i navnet uansett.

Hvis det er et navn jeg ikke liker/forstår at noen kan kalle en unge er standard respons: Jaha?

Jeg liker å være ærlig men ikke sånn at jeg sårer en annen med vilje, hadde ikke sakt at det var kjempefint hvis jeg ikke synes det, men hadde nok prøvd å finne noe positivt å si, hadde jeg ikke hatt det så hadde jeg nok svart vet ikke.

Jeg har en gang opplevd at jeg ikke ble spurt, egentlig syntes det var stygt, men sa litt sånn raskt "akkurat, ja det var et fint navn" og de lo og sa "he he, du er ikke mye god til å lyve".
Da sa jeg rett og slett at det ikke var min stil og at jeg hadde mest sansen for mer norskklingende navn, noe de jo også så av navnet på min egen sønn. Det var forsåvidt en helt grei sak, og vi er fremdeles venner .

Jeg prøver å være ærlig samtidig som jeg ikke liker å såre andres følelser. Det er en stor forskjell på om de ikke har bestemt seg ennå og det at de har bestemt seg helt.. Har de bestemt seg helt, så er jeg bare glad sammen med dem, for det er vanskelig å finne et navn man vil at barnet skal ha.

Selv om ikke jeg liker navnet der og da, så er jeg helt sikker på at jeg etterhvert klarer å like navnet..

Jeg har fått mange tilbakemeldinger på guttungens navn.. noen "ekke det et jentenavn da?", "aldri hørt om før", "det var rart", "det var spesielt", "så fint" osv.. men jeg er fornøyd med navnet og han kunne aldri i verden hett noe annet. Jentungens navn har vi ikke hørt så mye om faktisk...

Nenne skrev:

Blir jeg spurt direkte svarer jeg ærlig, men så diplomatisk som mulig.

Hvis det ikke var et spørsmål, og foreldrene har allerede bestemt seg så ville jeg bare jattet med.

"Såpass" eller "Jaja" er også godkjente responser.

Jeg holder alltid meningen min for meg selv dersom jeg ikke liker navnet første gang jeg hører det. Innrømmer at det har vært mange navn i venneflokken som ikke har falt i smak, men etterhvert blir man vant til det. Og når barnet først heter det h*n heter, så slutter jeg å reagere etter en stund likevel.