Kall eller yrke

Dette er noe jeg har gått og spekulert på ei stund, jeg vet ikke om jeg klarer å formulere det på en forståelig måte, men prøver likevel.

Det har vært noen tidligere henvisninger her til profesjonaliseringen av samfunnet. Før var omsorg for andre ansett for noe man skulle ha et kall for å gjøre, og lønna gjenspeilte det. Sykepleiere, hjelpepleiere, lærerinner; kvinner jobbet deltid ved siden av omsorgspliktene i hjemmet, og det passet seg ikke å kreve høyere lønn eller anstendige arbeidsforhold for disse oppgavene. Politikk var dugnadsarbeid, og det var en ære å få ansvaret.

I dag er alt dette mer eller mindre profesjonalisert, og blir verdsatt økonomisk (i større eller mindre grad). Men holdningene henger igjen. Jeg merker det på meg selv, og jeg merker det isamfunnsdebatten. Og det jeg lurer på er om profesjonaliseringen er negativ eller positiv, og hvor langt den bør dras.

Høyresiden roper opp om at politikerne må ha høy lønn, slik at man får de flinkeste til å stille til valg. Jeg kjenner at jeg steiler når jeg hører argumentet, fordi jeg innerst inne ser på politikk som et verv som man bør gjøre av sitt gode hjerte.

På den andre siden stusser jeg over at fosterforeldre ikke skal lønnes for jobben. Hele systemet rundt normale fosterplasseringer går ut på at man ikke skal tjene på det; det skal ikke være hovedinntektskilden til familien, man får utgiftsdekning og en liten godtgjørelse som skal dekke inntektstap men mange opplever å gå i minus, og motivasjonen skal ikke være økonomi men et ønske om å bidra til samfunnet. Det merkes også svært tydelig i diskusjoner på nettfora, debattanter legger fram skrekkhistorier om folk som de mener har tjent seg rike på å være fosterforeldre, og konsensusen er at slik skal det ikke være, den oppgaven skal man gjøre av sitt gode hjerte.

Henger lønn og motivasjon entydig sammen? Utelukker de hverandre? Hvorfor er det så mange som mener at politikere vil gjøre en bedre innsats med høy lønn, mens fosterforeldre vil gjøre en dårligere innsats om de får høy lønn?

Beats me.

Jeg kjenner dog, heldigvis, cirka ingen innen barnevern som ikke mener fosterforeldre burde betales bedre. Og følges opp bedre.

Jeg tror at om politikerne får for høye lønninger, så vil vi få feil folk inn i politikken. Ikke at det er bare riktige folk som sitteri politiske verv i dag, men jeg tror folk som fristes av høye lønninger gjerne har en litt annen agenda enn de som gjør det fordi de brenner for noe.

Ang fosterforeldre så syns jeg de burde fått bedre betalt enn de får, for å ta vare på ungene til de som ikke makter det selv. Jeg tror man i Norge kan klare å unngå at folk blir fosterforeldre for pengenes skyld. Det er da ganske strenge kriterier og grundige gjennomganger av familier som ønsker å være fosterforeldre?

Som student jobbet jeg som avlaster, men måtte til slutt si opp for å finne en bedre betalt jobb. Jeg formidlet dette til kommunen, og fikk til svar at de uansett ikke var interesserte i å ha avlastere som var der for lønnen. Jeg ble lei meg, for jeg var virkelig glad i den familien jeg hadde hjulpet i noen år.

Jeg føler noen ganger at jobben er et kall i den forstand at jeg føler dårlig samvittighet hvis jeg setter foten ned og ikke jobber (like mye) gratis som jeg gjorde før. Det går jo utover mennesker, mennesker jeg er glad i og bryr meg om. Møkk.

Shute: etter din vurdering, hva ville hatt størst effekt for rekruttering av (og mulighet til å beholde over lang tid) fosterforeldre: lønn eller oppfølgning. Jeg tenker at nedsiden av å få fosterforeldre til å melde seg av en misforstått tro på at det skal være lønnsomt vil være enorm, men klart, oppsiden dersom man kunne hjulpet flere barn er jo også klart ikke noe man skal se bort fra...

Jeg tror ellers ikke det er mange som vil velge toppolitikk pga lønna, det finnes enklere måter å skaffe seg millionlønn dersom du har et godt hode og vil jobbe 80 timer i uka. Men det noen sier er at en del mennesker vil vegre seg for å gå inn i toppolitikk dersom det betyr for eksempel en halvering av lønnen. Selv om den er god i seg selv.

Oppfølgingen. Uten tvil.

Det man ser nå er at stadig flere går til private organisasjoner som driver med formidling av fosterhjemstjenester, type LØFT, Aleris m.m. Disse betaler ikke nødvendigvis noe mer enn Bufetat/kommunene, men har solid profitt. De har også gjennomførte systemer med tett oppfølging og veiledning av fosterfamiliene, automatikk i avlastningstilbud osv., fagkonsulent deltar oftest i alle møter med plasserende barneverntjeneste, møter med BUP/PPT/skoler osv.

Det er det mest prekære å få på plass. At alle barneverntjenester faktisk har ressursene til å gjennomføre fire oppfølgingsbesøk i året (hvilket man skal i de fleste saker, men ofte ikke gjør) og å følge opp med nødvendig kontakt utenom dette.

Men det hjelper ikke på at svært mange tvinges til å gå ned i inntekt for å bli fosterforeldre. Man får kanskje noe i overkant av 300,000 som forsterket fosterhjem, og har ingen arbeidstakerrettigheter (hvilket også burde være en selvfølge).

Jeg tror en del sykepleiere blir irritert over at yrket lizzom skal være et kall.

Hvordan får de private til det? Og hvem er det som er kundene deres? Forstod ikke helt modellen der...

Polyanna skrev:

Hvordan får de private til det? Og hvem er det som er kundene deres? Forstod ikke helt modellen der...

Bedre rekrutteringsarbeid, langt bedre totalpakker. Sånn "hos oss er du garantert oppfølging, egen konsulent, så og så mange avtaler, døgnvakt" osv. Noe det offentlige ikke er i nærheten av å matche. Der får du gjerne en overarbeidet fosterhjemskonsulent som har tjue saker for mye og aldri nås på telefon.

Kundene er kommunene. Ungene må jo få fosterhjem, og siden man ikke klarer å oppdrive dem selv kjøper man fra de private. Som jo koster betydelig mer enn det ville gjort å bygge sitt eget tilsvarende konsept. Forstå det den som vil.

(Tidligere var det typisk tenåringer med atferds-issues som var så lite plasserbare at de gikk til private, nå er fosterhjemsmangelen såpass at det langt på vei er "helt ordinære" fosterbarn også).

Jeg opplever at mitt yrke er et kall for meg, og med det mener jeg at det føles intenst meningsfyllt og jeg tenker at det er meningen at det er det jeg skal drive med. Det tror jeg folk føler i alle typer jobber? Jeg tenker ikke at det er noen motsetning mellom den følelsen og å få godt betalt for den jobben man gjør. Men jeg strekker meg utenfor rammene av hva man får betalt for/godtgjort for på annen måte fordi det handler om mennesker. Det er på ingen måte utelukkende negativt (det kan være veldig givende og gledelig), men det kan være det, om det bærer helt galt av sted med arbeid/hjem-balansen.

Bufetat har andre "takster" for forsterkede fosterhjem, og arbeidstakerrettigheter. Utgiftsdekning og arbeidsgodtgjøring. 7469 kroner i utgiftsdekning hver måned, skattefritt. Arbeidsgodtgjøring 336 700 – 451 671 kroner pr år. Alt etter som hva slags kompetanse man har. Og å jobbe som fosterforeldre bør ingen anse som et kall. Det er til tider en tøff jobb, og et viktig arbeid. På lik linje med mange andre yrker.

Fikk selv høre under siste lønnsoppgjør at man jobber da ikke for lønna, men fordi man elsker barn. Jeg jobber som førskolelærer. Og kan ikke leve av at jeg er glad i barn. Jeg spiser dem ikke, og forsørges ikke av noen andre.


http://www.bufetat.no/barnevern/husafjellheimen/Familiehjem/

Perhonen skrev:

Bufetat har andre "takster" for forsterkede fosterhjem, og arbeidstakerrettigheter.

Ja, statlige er en del bedre enn kommunale. Også på oppfølgingen. Jeg trodde ikke de fikk arbeidstakerrettigheter der heller, gjør de?

shute skrev:

Ja, statlige er en del bedre enn kommunale. Også på oppfølgingen. Jeg trodde ikke de fikk arbeidstakerrettigheter der heller, gjør de?

Man får sykepenger, uføreforsikring, friperioder, vanlig ferie pluss fri ei helg hver måned, 3 mnd oppsigelse, sykedager, osv

Ok. Det er cirka det jeg tenker man burde ha kommunalt også. Du skal være i overkant idealist for å gå ned i lønn, miste alle arbeidstakerrettigheter og jobbe tjuefire timer i døgnet hjemme hos deg selv. Kall er sikkert et bra begrep.

shute skrev:

Ok. Det er cirka det jeg tenker man burde ha kommunalt også. Du skal være i overkant idealist for å gå ned i lønn, miste alle arbeidstakerrettigheter og jobbe tjuefire timer i døgnet hjemme hos deg selv. Kall er sikkert et bra begrep.

Helt enig. Flott at man ønsker å bidra med noe positivt for andre og gi noe tilbake til samfunnet, hjelpe barn som trenger det osv, men mange barn har så store hjelpe og omsorgsbehov at det ikke er mulig å jobbe ved siden av det å være fosterforelder. Lønn er viktig for alle, kall eller ikke kall.

Zoë skrev:

Jeg opplever at mitt yrke er et kall for meg, og med det mener jeg at det føles intenst meningsfyllt og jeg tenker at det er meningen at det er det jeg skal drive med. Det tror jeg folk føler i alle typer jobber? Jeg tenker ikke at det er noen motsetning mellom den følelsen og å få godt betalt for den jobben man gjør. Men jeg strekker meg utenfor rammene av hva man får betalt for/godtgjort for på annen måte fordi det handler om mennesker. Det er på ingen måte utelukkende negativt (det kan være veldig givende og gledelig), men det kan være det, om det bærer helt galt av sted med arbeid/hjem-balansen.

Jeg oppfatter det som om mange mener at det er en motsetning mellom kall og lønn. At hvis man lønner fosterforeldre, sykepleiere eller politikere så vil kallet forsvinne. Det var et tilsvarende innlegg i klassekampen her om dagen om kunstnere også, at dårlige støtteordninger gir bedre kunstnere.

Jeg tenker at skikkelig lønn i yrker som krever mye tillit i en viss grad kan virke korrupsjonsforebyggende. Gi ordenlig bra lønn til politikere og politifolk feks; da rekrutterer man bra folk og fristelser for å motta bestikkelser eller forsynes seg av lasset vil i hvert fall i utgangspunktet være mindre.

Jeg er veldig enig med Missa. Stillinger med mye makt bør også ha høy lønn.