Når fremmede gråter ...

Hva gjør du hvis du blir stående sammen med en villt fremmed person som gråter, for eksempel på en bussholdeplass, offentlig toalett etc? Sier du noe? Eller later du som ingenting?

Mamma kom en gang for mange år siden hjem fra butikken og fortalte at kassadama satt og gråt Mamma hadde spurt hva det var, og dama fortalte at de nettopp hadde fått vite at den 19 år gamle datra til sjefen var drept i en trafikkulykke. Lite sted (ergo så var ikke kassadama helt fremmed heller), og mamma visste også godt hvem det var snakk om (klassevenninne av søstera mi), så hun ble helt satt ut selv. Men det hun sa var at hun forundret seg over at alle de andre kundene lot som ingenting, de bare betalte og gikk, selv om dama ikke la skjul på at hun gråt. For mamma var det helt utenkelig å ikke si noe.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville reagert i kassadamesituasjonen, men en gang jeg kom inn på et toalett på universitetet stod det ei jente der som jeg aldri har møtt før, alene, og gråt så hun ristet. Da følte jeg at det ville være helt unaturlig å late som ingenting, hun var jo åpenbart helt knust, så jeg spurte hva som var i veien selv om jeg følte meg litt keitete og teit (som den introverten jeg er). Hun hadde nettopp fått beskjed om at bestemora hennes var død. Det er ikke så mye fornuftig å si til det, annet enn at man er lei for det. Men å ikke spørre ble for dumt følte jeg. Det kunne jo hende hun trengte hjelp til noe.

Hva gjør dere? Later dere som ingenting, eller snakker dere til vedkommende?

Det ville være helt utenkelig for meg å ikke ta kontakt og prate.
Det har fått meg opp i en del underlige samtaler iblandt, men det går ikke an å ikke bry seg.

Overser totalt. Det er ikke min business. Med mindre det er barn.

Har ikke opplevd det selv men tror jeg ville spurt hva som var i veien.

Det avhenger litt av situasjonen, men i de aller fleste tilfeller ville jeg nok ihvertfall spurt hva som var galt, og ut fra hva vedkommende svarte, vurdert hvorvidt jeg kunne være til hjelp på noe vis eller bare enkelt si jeg er lei meg på hans/ hennes vegne. Jeg ville sannsynligvis klappet litt på skulderen også, om det hadde falt seg sånn. Jeg skulle hatt veldig dårlig tid eller anledning for å forsøke å overse det ihvertfall.

Jeg har ikke opplevd det selv, men jeg tror - jeg tror jeg hadde blitt totalt handlingslammet, og ikke helt visst hva jeg skulle gjøre. Og så endt opp med å enten spørre om det gikk bra med dem, eller bare overse det. Kommer nok litt an på både situasjonen, og personen.

Prøver å prate med den personen det gjelder og bare være litt medmenneske i en vanskelig situasjon.

I en sånn situasjon hadde jeg spurt hva det var, evt om det var noe jeg kunne gjøre. Det faller meg naturlig å ta kontakt i sånne situasjoner. Også hvis det er noen som ser svært syke eller hjelpeløse ut.

Har opplevd det en gang; jeg ble helt satt ut og reagerte nok veldig intuitivt og veldig ulikt meg selv.
Jeg strøk vedkommende på armen og spurte hva det var. Hun fortalte meg historien og det føltes veldig naturlig å gi en klem.
Vedkommende ga uttrykk for at hun satte pris på omtanken, hvis ikke hadde jeg ikke gjort det.
Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det og jeg kommer til å gjøre det igjen.

Jeg opplevde dette da vi var på nyfødtavdelingen med vår lille frøken. Ettersom alle andre der, enten hadde prematurbarn eller syke barn, så følte man med hverandre, og da det en dag satt en veldig ung mor, alene i hjørnet borte ved meg, og gråt, da gikk jeg bort til henne med tørkepapir og klemte skulderen hennes. Følte utrolig med henne, og klarte ikke å se på at hun satt der helt alene og gråt.

Jeg går bort og spør hvordan det går. Det er da helt naturlig?

For meg ville det være helt naturlig å gå bort og spørre om det var noe jeg kunne gjøre.

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Jeg prøver å tenke på om jeg har opplevd dette tidligere, men jeg tror faktisk ikke at jeg har gjort det.
Det jeg kan si er at jeg med rimelig stor sikkerhet ville sagt til vedkommede at jeg så at hun/han hadde det vondt og spurt om det var noe jeg kunne hjelpe med.

Sitron skrev:

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Det finnes sikkert unntak, men man gjør sjelden ting verre ved å spørre folk på en ok måte om man hjelpe dem med noe.

Sitron skrev:

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Jeg regner med at folk har vett på å si nei takk om de ikke vil jeg skal bry meg.

Sitron skrev:

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Her må jeg faktisk si meg enig.
Jeg hater å gråte offentlig, og orker ikke tanken på at fremmede skulle se meg og langt mindre snakke til meg.

På den annen side føles det litt dumt å bare overse det når ANDRE gråter...

Hvis det hadde vært meg som gråt (nå har jeg aldri grått offentlig) så ville jeg helst at folk skulle overse meg. Jeg vet ikke om jeg hadde sagt noe hvis jeg hadde opplevd at en voksen fremmed gråt. Det kommer nok an på situasjonen. Et barn, derimot.

Det "verste" som kan skje er jo at personen gir beskjed om at han/hun vil være alene. Og da får man vel respektere det.

Jeg tror heller jeg ville spurt, og blitt "avvist". Enn å bare overse folk.

Jeg ville ikke løpt etter folk på gata liksom, men om jeg feks satt ved siden av ei på bussen som begynte gråte eller noe?

Tror generelt vi kan bli litt flinkere til å bry oss jeg.

Satt en gang på bussen og oppdaget at dama ved siden av meg satt og grein. Jeg er innmari emosjonell av meg, og ble helt på grinern selv. Vurderte litt fram og tilbake, men jo lengre tid som gikk jo rarere føltes det å si noe... Mest sannsynlig ville det ikke utgjort noen forskjell allikevel.
I jobbsammenheng derimot opplever jeg ofte at folk jeg ikke kjenner (enda) griner, og da har jeg ikke problemer med å ta kontakt.