[Lesesirkel] Diskusjonstråd: Hemingway

1. november var fristen for Hemingway-sirkelen så jeg starter en tråd. Er det flere som har lest?

Jeg har Den gamle mannen og havet nærmest siden jeg leste den ut for litt over en uke siden. En aldeles nydelig bok, og jeg følte at jeg hadde lest den før, for den er referert i så mange andre historier jeg har lest. Det er så mange perspektiver i den knappe og ikke minst ordknappe historien. Mennesket i pakt med naturen, mennesket mot naturkreftene, gammel vs. ung, relasjoner mellom mennesker, stort sagt livet, døden og evigheten. Alt konsentrert i historien om havet og den store fisken og i den gamle mannens liv fortalt i korte glimt. Og for meg ble det også en nagende følelse av frykt for at han skulle dø der ute fordi han stadig forsvant lenger og lenger ut på havet (kontrollfriken i meg ropte "Du må snu, ellers dør du!!").

Farvel til våpnene likte jeg også godt. Jeg har ikke lest noe særlig krigslitteratur som tar for seg livet ved fronten og i skyttergravene, så jeg fikk mye ut av det perspektivet. Den rå meningsløsheten når folk bare mister armer, bein og livet selv, og når kampene aldri tar slutt og alle de som kjemper spør seg hva i alle dager de kjemper for. Jeg ble veldig grepet av krigsskildringene. Og så liker jeg så godt Hemingway-koden, dvs. ordknappheten og evnen til å skildre mennesket på sitt mest sårbare på en så vanvittig macho måte. Jeg må nok bruke mer tid til å venne meg til at alle kjærlighetshistoriene hans ender i helvete og at de heller ikke er så veldig spenstige, men jeg syns egentlig ikke det er til forkleinelse for boken at alt går til helvete. Det føyer seg greit inn i den dommedagsstemningen som preger hele boka.

For meg funket The Old Man and the Sea mye bedre enn A Farewell to Arms. Jeg hadde lest den før en gang i tenårene, men til forskjell fra en del andre gjenlesningsopplevelser jeg har hatt i det siste, kjente jeg igjen leseopplevelsen min og opplevde den som den samme boka. Kanskje fordi den er så nedstrippet – her har vi jo stort sett bare Santiago, fisken, og havet og de respektive kreftene i dem. Når ha Jeg liker så godt de halvveis hallusinatoriske scenene ute på havet de siste dagene, de minner meg om havscenene i Life of Pi-filmatiseringen.

Har egentlig ikke tid til å skrive nå, men kommer tilbake med mer om hvorfor jeg hadde problemer med Farewell to Arms. Pausefisk: et av Hems mindre seriøse tittelforslag til boka: I have committed fornication but that was in another country and besides the wench is dead.

Jo! A Farewell to Arms, altså! Jeg hadde flere høner å plukke med den. For det første satt jeg hele tida med den følelsen man har med enkelte klassikere, nemlig at dette sikkert var banebrytende og nytt og (i dette tilfellet) brutalt da det var nytt, men at læresvennene har gjort dette bedre og sterkere i ettertid – eller kanskje at vi nå er vant til helt annerledes og røffere virkemidler. Det blir nesten litt blasst – jeg er vant til Cormac McCarthy, liksom, jeg har sett råere og mer brutal desillusjon og dødsangst i bøtter og spann.

Den andre hovedhøna jeg har å plukke, er at jeg slet med å akseptere kjærlighetshistorien, at den liksom skulle være så skjellsettende. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Hun går meg rett og slett på nervene. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt med adjektivet «fine» (hvordan var det oversatt til norsk, Røverdatter?), og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.

Slutten er derimot ekstremt kraftfullt og rystende skrevet, det synes jeg. Men det henger på et vis ikke riktig sammen med resten av boka – hadde jeg trodd mer på krigstraumene og/eller den store kjærligheten (jeg tror det ville holdt med en av delene), ville boka vært langt bedre (og verre).

Tror ikke det er oversatt med det samme adjektivet hele veien. Måtte skumme gjennom litt og ser at "herlig" blir brukt et par ganger, men også deilig, lykkelig og hyggelig. Enig i at hun er needy. Etter bare et par korte møter i parken er det "elsker du meg og bare meg?" og spørsmål om andre damer. Samtidig er det krigstid, forsterkede følelser, usikker fremtid og knapphet med tid. Kanskje er det sånn kjærligheten oppleves når verden rundt er i kaos.

Jeg vet ikke hvorfor, men boken gir meg kraftig inntrykk av å være Hemingways egne erfaringer. Mulig det er helt feil.

Den skal vel ha ganske mange selvbiografiske elementer.