Hva dialekter gjør med en?

Sitron skrev:

Jo, jeg syns det er merkelig. Jeg kan ikke se behovet for å ha flere dialekter som en bruker.

Det er kanskje ikke snakk om noe behov. Jeg legger om dialekten mer eller mindre ubevisst. Det bare skjer.... Nordlandsdialekten er mer dekkende for meg i mange situasjoner. For meg blir østlandsdialekt mer stivt til tross for at jeg har bodd her i 27 år. Jeg snakker kun nordnorsk med nordlendinger. Det hender jeg ubevisst slår over til nordlending når jeg snakker med trøndere. Skjønner ikke hvorfor, men det skjer. Jeg har blitt tatt for å være trønder. Det er nok fordi trønder blir litt midt i mellom nordlending og østlending også hender det jeg bommer på tonefallet her nede i sør. Da er det noen våkne personer som lurer....

For meg er også dialekt identitet, selvom det ikke er derfor jeg snakker flere dialekter.

Bauche skrev:

Når man driver og sjonglerer mellom dialektene, tror jeg vel ikke akkurat at det er et behov da - det går vel helt av seg selv og krever nok fint lite tankekapasitet...

De fleste som sjonglerer mellom dialektene merker det ikke heller
Faren min løfter av telefonrøret, og det er ikke vanskelig å forstå at det er noen fra Hedmarken i andre enden. Han legger om tvert, og er ikke klar over det selv.

Jeg ser ikke på det jeg har, som to dialekter, i og med at jeg ikke snakker bergensk. Jeg snakker kav nordnorsk hjemme i Narvik, men her i Bergen tar jeg med lokale ord, mest for å bli forstått.

Jeg kan legge om til mange dialekter, for jeg er også musikalsk. (ikke at jeg vet hva det ene har med det andre å gjøre, men...)

Litt er behov, for det finnes mer dekkende ord i en dialekt enn en annen. Men det går av seg selv, altså.

Jeg har ikke dialekt og er litt sår på det, så jeg blir lei meg når jeg ser at folk legger identitet i dialekten liksom ... :ømme tær på dette området:

Fluke skrev:

Jeg har ikke dialekt og er litt sår på det, så jeg blir lei meg når jeg ser at folk legger identitet i dialekten liksom ... :ømme tær på dette området:

Pffft...Du har jo mange! På en gang!

Madam Mim skrev:

Pffft...Du har jo mange! På en gang!

Det var en ny måte å se det på. Sånn skal jeg se på det fra nå av.

Jeg er finnmarking egentlig, men flyttet til nordland- Mo i Ræva da jeg var 4 år, men med 2 finnmarks snakkede foreldre så har jeg fin blanding.
Sier eg og sånne ting men en deø "sære" ord henger igjen.
Eks å drikke, klær, snø, sir[sier] hjæm osv. Sånne ord som iriterer mann grensekøst 😉

Men drar jeg hjæm til finnmark så snakker jeg rent finnmarks dialekt etter 2 timer 😉
En sommer da jeg var 14 å var hjemme i finnmark hele sommeren så snakket jeg rent finnmarksdialekt i 2 år etter på hehe .
Å ja finnmark er HJEM.;)

Det er mange som "tror" de kan snakke Ændalsk. 🙄

Mannen legger alltid over når vi kjører gjennom Sørlandsporten. ..til en pinlig, over-harry, helt feil ærendælsdialekt. Tror han kan det, men den gang ei! En gang begynte han med denne rare dialekten til en dame i bomstasjonen.. (Men hun var fra Stavanger da.. jeg ble ganske flau..)

Har også opplevd at mennesker snakker Arendalsdialekt til meg her i Skien. De tror vel de er vittige eller flinke? Ikke alltid det passer seg, ihvertfall ikke når de ikke kjenner meg.

Selv trodde jeg lenge jeg hadde vært flink til å holde på dialekten min, men jeg får høre det motsatte når jeg er hjemme! hihi

Fluke skrev:

Jeg har ikke dialekt og er litt sår på det, så jeg blir lei meg når jeg ser at folk legger identitet i dialekten liksom ... :ømme tær på dette området:

Det har nok litt å gjøre med hvor man kommer fra, det med identitet altså. Som de fleste nordlendinger så er jeg stolt av landsdelen jeg opprinnelig kommer fra. Du har vel en dialekt, din dialekt... Identiteten mener jeg er hvor man føler tilhørighet, dialekt, kulturen rett og slett.... der man kommer fra. Noen steder er den tydeligere enn andre steder, syns jeg.

En kollega sa en gang at han ikke så på meg som nordlending, i samme åndedrag som han sa at han ikke likte nordlendinger. Samtidig som han sa at hans beste kamerat var nordlending 😎 Jeg ble nesten fornærmet altså I hjerte og sjela så er jeg alltid nordlending. Jeg identifiserer meg mer med nordlendinger enn med hedmarkinger. Det er to forskjellige kulturer på mange vis. Her i Hedmark blir nordlendinger, trøndere og bergensere regnet som frekke. De er vel for rett på for hedmarkingene kanskje.... og så hører man bergensere, nordlendinger og trøndere bedre.

Jessica skrev:

Det har nok litt å gjøre med hvor man kommer fra, det med identitet altså. Som de fleste nordlendinger så er jeg stolt av landsdelen jeg opprinnelig kommer fra. Du har vel en dialekt, din dialekt... Identiteten mener jeg er hvor man føler tilhørighet, dialekt, kulturen rett og slett.... der man kommer fra. Noen steder er den tydeligere enn andre steder, syns jeg.

Ja, og jeg savner denne identiteten/tilhørigheten. Jeg vet at jeg er unik og sånn, men det er ikke alltid så kult.

Men jeg har tatt til meg Mim sine ord og knuger på dem.

Jeg bodde på østlandet til jeg var syv år,flytta til sørlandet og la om dialekta mi og snakka som de som bodde der.
Så jeg snakker østlending til mamma og sørlending til alle andre,snakker litt avslepet til de her oppe allers hadde de ikke fortsått mye av det jeg sa. Men nå, nå jeg kjæme heim om søtten daga så kan æg snakka sånn som eg vi. 😀

Jessica skrev:

Jeg snakker to dialekter, hedmark og nordnorsk.

Det som jeg kom til å tenke på er at når jeg snakker nordnorsk så tillater jeg meg en annen sjargong enn når jeg snakker hedmarksdialekt. Er det bare jeg som er sånn?

Jeg tror det må være nordlendingen i meg som våkner 🙄

Jeg, født i Finnmark men tilbragte tenårene på østlandet, snakker også begge dialektene og kjenner igjen problemstillingen.
Når jeg snakker østlandsk, blir det en annen sjargong, ja.
Og ikke bare det:
Når jeg snakker østlandsk, legger jeg opp pitchen et lite hakk - det vil si at jeg snakker i et dypere toneleie på finnmarksdialekt enn på østlandsk!

Det skal ikke være bare lett...

emm skrev:

De fleste som sjonglerer mellom dialektene merker det ikke heller
Faren min løfter av telefonrøret, og det er ikke vanskelig å forstå at det er noen fra Hedmarken i andre enden. Han legger om tvert, og er ikke klar over det selv.

Der har du faktisk meg i et nøtteskall!
Alle her ler av meg når jeg får telefon fra gamle østlandsvenninner...

Jeg justerer litt etter hvem jeg snakker med, men jeg er ikke i stand til å snakke mer enn én dialekt (som for tiden er en temmelig avslepen nordnorsk variant). Men jeg kjenner veldig godt igjen fenomenet fra andre språk - jeg merker godt at jeg formulerer meg annerledes, til dels tenker annerledes og på mange måter blir en litt annen person når jeg snakker eller skriver engelsk enn det jeg er på norsk.

Jeg snakker dessverre så avslepent at det er mange som ikke hører at jeg er trønder. Divine = den nye Flettfrid.

Men mann og barn ler av meg når vi er på ferie i Trøndelag. Da kommer dialektordene etter en time eller to på bøgda. Men om det gjør noe med meg? Hmm, den må jeg filosofere litt over.

Jeg er fæl til å snakke dialekten til den jeg snakker med. 🙄 Har egentlig ingen utpreget dialekt selv, men det er så mange rundt der jeg bor, så jeg tilpasser meg lett.

Men jeg begynner ikke å snakke bergensk selv om jeg snakker med en bergenser da. Så ille er jeg ikke.

Divine skrev:

Jeg snakker dessverre så avslepent at det er mange som ikke hører at jeg er trønder. Divine = den nye Flettfrid.

Samme fancy-schmancy øyenskyggen iallefall!

Ny avatar til deg!

Jeg er nok egentlig litt på linje med Divine. Jeg merker at jeg legger om dialekten litt avhengig av tid, sted og hvem jeg snakker med, men jeg vil ikke si at det egentlig gjør noe med meg.

Men nå må det også sies at min bruk av dialekter ikke er bevisst. Jeg har ikke en dialekt når jeg skal være fin og bli tatt seriøs, og en dialekt til rølp og folkelighet. Men jeg har en blandingsdialekt, og har lett for å kopiere de jeg snakker med. Oftest uten at jeg er klar over det selv.

Kjenner forresten en som er rå på å legge om dialekten avhengig av hvem han snakker med, og jeg er ikke den eneste som før jeg ble kjent med han ble irritert og trodde han hermet og gjorde narr. Så man skal være litt forsiktig med å legge om også, det kan bli tatt ille opp.

Mitt forhold til dialekt er forresten svært avslappet. Jeg har aldri følt at den ene dialekten er "bedre" enn den andre, eller at jeg blir tatt mer eller mindre på alvor avhengig av dialekt.

Så jeg tror jeg vil konkludere at dialekten gjør ikke noe med meg. Jeg gjør noe med dialekten. Og det jeg gjør er å radbrekke den ubevisst.

Eldstemann snakker pent bærumsmål. Under en togtur da han var sju, merket jeg at han ble fryktelig stille og betuttet. Jeg spurte hva det var og da svarte han gråtkvalt og betuttet at "mamma, du snakker så stygt". Jeg trodde at han refererte til at jeg stammer, så jeg spurte forsiktig hva han egentlig mente. "Jo, du sier blæs og sånn". Ja, ja, så mye for å prøve å holde på dialekta si.