Realistisk dystopi?

Jeg leser Margaret Atwoods The Handmaid's Tale fra 1996. En dystopisk roman med utgangspunkt i en framtid der høyrekonservative kristne har overtatt styringa i et borgerkrigs- og atomulykkerammet USA. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke sexslave men reproduksjonsslave i et overklassehjem. Kvinner er fratatt alle rettigheter og har bl,a, ikke lov til å lese eller skrive. Hovedtrekkene kan minne om et Talibanstyre eller IS. Jeg blir sittende og gruble over hvor langt unna en slik samfunnsutvikling vi er. Dystopiene virker jo ved å fremstille veien fra Nå til Dystopien som sannsynlig eller mulig. Men er den? Hvor gale er egentlig de galeste av de høyrekonservative kristne miljøene, og hvor mye makt har de? I USA? Og hva med Europa - hvordan er ståa her? NB Jeg er ikke umiddelbart bekymret, men jeg blir sittende og gruble på hva slags utviklingstrekk vi bør være på valt mot. Og jeg vet at mange er mye mer bekymret for islamske varianter av dette. Min hunch er at de patriarkalske trekkene i begge religioner mater hverandre. Altså at overgrep begått av muslimske menn a la München (uavhengig av hva son faktisk skjedde og hva som var medieskapt) fort fører til undertrykking begått av kristne og gjerne også sekulære menn.

Eg las denne for eit par år sidan og eg trur det er ei av dei bøkene eg har lese som har gjort sterkast inntrykk på meg. Eg trur at sjølv om samfunnet bak muren i The Handmaid's Tale er langt unna på samfunnsnivå, finst det allereie mindre og meir lukka samfunn som allereie har ein etikk og eit overvåkningssystem som er samanliknbart. Ein treng ikkje bevege seg langt ut i det ekstreme, før religiøse miljøer med eit kvinnesyn av denne typen er ein realitet. Nå hugser eg ikkje detaljane i det huset der Offred budde, men var det ikkje slik der at ein del av kvinnene såg på det dei hadde som heilt normalt og at normalitetsbegrepet var ganske langt unna det vi forstår som fridom? Det trur eg i alle fall er tilfelle i ein del religiøse miljøer, og dei som ikkje er av dei mest ekstreme. Kvinner kan argumentere for at dei er underordna mannen, utan at dei sjølv opplever dette som ekstremt. Ikkje bare i arabiske land, men og i det vestnorske bedehusmiljøet.

Det er et godt poeng Nokon, at disse parallellsamfunnene allerede eksisterer i dag, og har gjort det lenge. Og der kommer vel også noe av utgangspunktet for den dystopiske fantasien fra også. Men hva slags utbredelse og appell har disse tankene? Er de på framvekst? Har de gehør i eliten og mulige alliansefeller?

nokon skrev:

Kvinner kan argumentere for at dei er underordna mannen, utan at dei sjølv opplever dette som ekstremt. Ikkje bare i arabiske land, men og i det vestnorske bedehusmiljøet.

😱 Jeg lurer virkelig på hvilken del av bedehusmiljøet på Vestlandet du har vært i kontakt med?
Jeg er en del av dette miljøet, er aktiv i ei forsamling som regnes for å tilhøre en nokså konservativ organisasjon, men jeg kan love deg at jeg og mine "søstre" er aldeles likestilt våre menn!

Så for en stund siden et program fra USA som handlet om (kristne) kvinner som underordnet seg sine menn på en nokså ekstrem måte. Det var...ekstremt, og ikke noe jeg har tro på ihvertfall!

(Beklager sidesporet)

Jeg leste den da jeg var student (Den kom ut i 1985, ikke i 1996, for øvrig.) og syns den var skikkelig skummel.

Jeg tror vel at vi er et godt stykke unna en slik virkelighet i den vestlige verden, heldigvis, men ja, det finnes samfunn der kvinner ikke har så veldig mange flere rettigheter enn i samfunnet boken skildrer. Ogdet er kjempeviktig å ikke ta de rettighetene kvinner har i vårt samfunn for gitt.

mina skrev:

😱 Jeg lurer virkelig på hvilken del av bedehusmiljøet på Vestlandet du har vært i kontakt med?
Jeg er en del av dette miljøet, er aktiv i ei forsamling som regnes for å tilhøre en nokså konservativ organisasjon, men jeg kan love deg at jeg og mine "søstre" er aldeles likestilt våre menn!

Så for en stund siden et program fra USA som handlet om (kristne) kvinner som underordnet seg sine menn på en nokså ekstrem måte. Det var...ekstremt, og ikke noe jeg har tro på ihvertfall!

(Beklager sidesporet)

Eg har vekse opp i ein av dei større, norske misjonsorganisasjonane på Nord-Jæren. Kvinnesynet der, både i forkynnelse og sedvane, var ganske ekstremt. Eg har sjølv ikkje hatt direkte kontakt med miljøet sidan starten/midten av 2000-talet, men ser framleis at folk eg kjenner som høyrer til dette miljøet uttrykker mange av dei same haldningane som eg veks opp med, i diskusjonar og gjennom ting dei deler på nett. Som nittenåring vurderte eg teologistudier, og dette var svært mange negative til, men det var først då - etter at eg hadde flytta bort - at eg reagerte på dette.

I ungdomsmiljøet var det og seksualundervisning og det blei forkynt at sex utan intensjon om reproduksjon og seksuelle følelsar var synd. Dette var siste halvdel av nittitalet. Det var jentene sitt ansvar å kle seg sømmelig og vere tildekka nok til å ikkje vekke syndige kjensler hos gutane. Den som synda i tanken eller med blikket, hadde allereie gjennomført handlinga, for eksempel. Det var jenta sitt ansvar å ikkje friste dei pubertale medkristne guttene.

Eg trur ikkje det er tilfeldig at ein stor del av kvinnene eg kjenner frå dette miljøet er deltid-/ frivillig heimeverande, har - utan at det i seg sjølv er negativt - mange barn og uttaler seg veldig negativt til å la barn bli påverka av "samfunnet" når dei diskuterer i sosiale medier. Tankar om at skilsmisse er synd er med på å tvinge kvinner til å bli i parforhold med autoritære menn. Og dei forsvarer det, argumenterer for at det er frivillig og har eit normalitetsbegrep som er veldig tett opptil det som blei forkynt på bedehuset då eg var tenåring.