Bemerker du andres uvaner?

Turban Smukk skrev:

Nei til det meste. Jeg har sagt fra til kjæresten om to ting: Når han har avbrutt meg om igjen og om igjen (han er veldig engasjert og veldig skravlete etter to glass vin. ) og når han har kjørt såpass aggressivt/rykkete at jeg har syntes det har vært ubehagelig (det har muligens skjedd to ganger

Noe likedan i vårt hjem, utenom at min samboer kan bli litt ivrig og avbryte, bortsett fra at han ikke trenger vin for å bli det da 😉

Likedan med rykkete kjøring, jeg jobbet sammen med han og merket da allerede da, og da vi nylig i forholdet skulle kjøre bil i ca 10 timer fortalte jeg han at jeg trodde han var den verste sjåføren jeg hadde vært borti (sa det på en grei måte da 😉

Han har heldigvis blitt en veldig god sjåfør, (kanskje pga mine råd?) og er nå en kjempeflink bussjåfør

Ja, jeg kan si ifra. Til de fleste hvis det passer sånn, men det må ikke bli pinnelig for vedkommende.
Men det er nok mannen jeg kanskje er mest dirkete med.

Nei, det synes jeg er en uting. Jeg har mer enn nok med mine egen uvaner.

Jeg kommer på en ting jeg kan si fra om, av og til, og det er klikking og tapping og sånt. Som når folk sitter og klikke-klikke-klikker på en kulepenn i et møte, eller tapper hardt med fingrene på et armlene. Ikke til kunder, åpenbart, eller folk jeg ikke kjenner godt, men til kolleger eller venner. For det er liksom ikke en PINLIG uvane.

Jeg sier at jeg ikke skjønner hva de sier når mamma eller svigermor snakker med mye mat i munnen fordi jeg virkelig ikke forstår hva de sier av og til.

Nei!

Hvis uvanene plager meg sier jeg fra.

Det kommer veldig an på person og situasjon. Dersom det er noe som virkelig plager meg, og som jeg tror kan plage andre kan jeg forsøke å si fra på en mest mulig skånsom måte, forutsatt at det er noen jeg kjenner. Det er bedre å snakke til enn å snakke om tenker jeg da.

Helten har få virkelig irriterende uvaner, eller har jeg plukket dem vekk? :undre: Barna prøver jeg selvsagt å lære normale kjøreregler for skikk og bruk - det er jo en del av mitt ansvar.

Jeg kommer aldri til å si til svigerfar at han innimellom slafser når han spiser, eller snakker med mat i munnen. Men jeg har tatt meg i å være svært tydelig på dette mot storebror når vi er i det huset... 😮 Forøvrig tror jeg den kjære svigerfar har så tykk hud at han ikke tenker at det kan angå han.

Slafse og slurpelyder under spising synes jeg er virkelig uapetittelig.

Helten retter på enkelte av mine uvaner - men det er ikke sånn at jeg får høre det hver dag akkurat.

Jeg har ei venninne som er skikkelig fæl til å avbryte, så det har hendt at jeg har sagt fra til henne.

Nei, aldri.

Nei, det gjør jeg ikke, men for noen tanker som spinner rundt i hodet mitt når voksne mennesker slafser, smatter og kaster i seg maten!

De blir ikke veldig populære spisekamerater, nei.