Gammel dame i saggebukser?

Jeg har stusset litt over at de jeg studerer med tror jeg er så mye yngre enn jeg er. Greit nok, jeg skal ikke akkurat KLAGE, men jeg lurer jo litt på hva det er som får folk til å tro at man er 22 år når man er 32.

Jeg har tenkt litt, og jeg tror klær og frisyre spiller stor rolle. Men jeg tror også personlighet spiller inn, i forhold til hvordan man forholder seg til de som er yngre. Snakker man med de som om det er den største selvfølgelighet, eller forholder man seg helst til folk på egen alder? Jeg har lagt merke til at en del av de andre "gamle" studentene på skolen min virker litt utilnærmelige, og at de stort sett bare snakker med de andre "gamle". Dette gjør de også gamle i de yngres øyne tror jeg. Jeg er generelt pratsom og jeg menger meg med alle uten problemer. Greit jeg syntes det er noe umodenhet til tider, men jeg klarer fint overse det . Men jeg oppfatter også folk på min egen alder tidvis sidrumpa, så ingen fasit for alder på hvem jeg trives med egentlig.

Tror dere man oppfattes som yngre om man ikke inntar "besserwisser" rollen som den eldste, og ikke kjenner så mye på aldersforskjellene? Eller er utseende alt?

Jeg har aldri hatt en veldig bevist holdning til alder. Er folk ok, så er det helt likegyldig for meg om de er 15 eller 70.

Om man skal gjette hvor gammel en fremmed person er spiller selvsagt klær, stil, holdninger og væremåte inn.- Det er vel ikke så rart.

Kirsebær skrev:

Jeg har aldri hatt en veldig bevist holdning til alder. Er folk ok, så er det helt likegyldig for meg om de er 15 eller 70.

Om man skal gjette hvor gammel en fremmed person er spiller selvsagt klær, stil, holdninger og væremåte inn.- Det er vel ikke så rart.

Jeg har alltid tenkt at utseende er alt, og jeg har aldri tenkt på at et åpent sinn til andre mennesker får en til å fremstå som ung. Så jeg syntes det er litt rart faktisk. 😉

Jeg studerer sammen med folk som er opp til ti år eldre enn meg. For noen tror jeg at jeg en av de "gamle", men for de som kjenner meg (basisgruppen for eksempel) er jeg som "alle andre". Hun ene på gruppa (som jeg har best kontakt med) og jeg ble faktisk sjokkerte når vi fant ut at det var ti år mellom oss. Hun blir tyve i sommer, og jeg blir tredve, så vi har vurdert å feire sammen og kalle det femtiårsdag.

Selv er jeg litt sånn at jeg blir tatt for å være godt voksen når jeg er med godt voksne folk, mens ungdom ofte tror jeg er yngre enn jeg er. Det har noe med hvordan man kommuniserer med forskjellige folk å gjøre. Jeg oppfører meg helt klart annerledes ovenfor min tenåringsnevø og hans venner enn jeg gjør ovenfor min far og hans venner. Selv om begge oppførslene er veldig meg.

Jeg snakker med "alle" og synes det ville være kjedelig bare å forholde meg til bare min egen aldersgruppe.
Jeg stortrives med å snakke med sekstiåringer og enkelte sekstiåringer har jeg et ganske likt venninneforhold med som jeg har med jevnaldrende.

Personlighet har mer å si enn alder føler jeg.

Jeg bryr meg fint lite om hvordan folk kler seg, og legger ikke merke til det hvis det ikke skiller seg veldig ut. En gjeng med damer i førtiårene iført onepiece i ulike pastellfarger legger jeg merke til og jeg synes kanskje ikke det ser så kult ut når damer på over seksti kler seg som barnebarnet på femten. Det er likevel sånt som jeg bare kan fnise litt av, men som jeg ikke henger meg særlig opp i.

Kirsebær skrev:

Selv er jeg litt sånn at jeg blir tatt for å være godt voksen når jeg er med godt voksne folk, mens ungdom ofte tror jeg er yngre enn jeg er. Det har noe med hvordan man kommuniserer med forskjellige folk å gjøre. Jeg oppfører meg helt klart annerledes ovenfor min tenåringsnevø og hans venner enn jeg gjør ovenfor min far og hans venner. Selv om begge oppførslene er veldig meg.

Men tror du alle har denne evnen i like stor grad?
Jeg har inntrykk av at veldig mange ikke menger seg med folk som er 10 år yngre, noe mer enn de må, og jeg stusser litt på det. Feks i en studiesammenheng, så vil man jo gå glipp av mange mennesker og mye kunnskap om man ser på alder som et kriterie for å gidde blir kjent.

Jeg har studert nå nylig, og synes det var litt rart å forholde meg til medstudenter som var 15 år yngre enn meg. Jeg klarte å snakke med dem, men må innrømme at jeg har mer til felles med folk på min egen alder. Jeg har forresten ikke saggebukser heller.

Jeg har kolleger som er 15 år yngre enn meg, og mange er 20-25 år eldre også. Jeg kommer godt overens med folk fra alle aldersgrupper på jobben, ikke noe problem.

Joika skrev:

Men tror du alle har denne evnen i like stor grad?
Jeg har inntrykk av at veldig mange ikke menger seg med folk som er 10 år yngre, noe mer enn de må, og jeg stusser litt på det. Feks i en studiesammenheng, så vil man jo gå glipp av mange mennesker og mye kunnskap om man ser på alder som et kriterie for å gidde blir kjent.

Jeg tror nok alle har evnen og at alle innehar en personlighet som kan tilpasses ulike settinger, men det er kanskje en del folk som ikke er så interesserte i det? At de velger å gå for klisjeene om hvordan gitte aldersgrupper er, hvordan folk som kler seg slik og slik er, hvordan folk med ulik nasjonalitet skal være osv. Og dermed vil de jo stort sett forholde seg til de menneskene de allerede har bestemt seg for at er greie å forholde seg til.

cora skrev:

Jeg har kolleger som er 15 år yngre enn meg, og mange er 20-25 år eldre også. Jeg kommer godt overens med folk fra alle aldersgrupper på jobben, ikke noe problem.