Jeg er helt partisk og elsker vestlandet.
Jeg har etter å ha bodd ulike steder skjønt at jeg må ha fjell for å trives. Det høres sikkert banalt ut, men det er altså helt tullete hvor hvileløs jeg har følt meg på steder uten fjell.
Fordelen med Bergen er at det er plenty av dem, nokså korte riktignok, men det er temmelig umiddelbar nærhet til dem, og samtidig nærhet til sjøen.
Man kan bo i kort kjøreavstand til sentrum og likevel bo landlig. Det gjør jeg.
Bergen er en kompakt og søt liten by. Det er sjarmerende å se studentene bli byttet ut med turister i juni og motsatt i august.
Jeg har vokst opp på vestlandet og har ikke noe imot været. Når det regner her i Bergen er det dessuten gøyere enn når det regnet hjemme i Sunnfjord, for her er det jo innmari mye vind i tillegg.
Jeg kjenner ikke Oslo, men de gangene jeg er på besøk føles atmosfæren annerledes. Litt sånn kulere og mer ordentlig By, kanskje, men i hvert fall mindre vestland og mer fremmed for meg.
Bergen er nest størst i landet, men likevel gir det en helt annen følelse med en by som er plantet i et ganske ugjennomtrengelig landskap med broer og tunneler, ferger, stup og fjell.
Det som er ulempene med Bergen vil jeg si er (uten å vite for mye om Oslo altså)
- rushtrafikken
- kollektivtilbudet
- været, antakelig
- færre direktefly til andre steder (men man kan jo selvfølgelig reise via Oslo 😛 )
For min del ble Bergen byen fordi jeg er vestlending i hjerte og sjel og vi trengte en by å bo i. Da er det ikke så uendelig mange å velge mellom. Ettersom både mannen og jeg studerte her, ble det nå bare sånn.