Kvinner får mindre hjelp fra det offentlige med sine pleietrengende foreldre

Vi snakket om dette i lunsjen i dag. En av kollegene fortalte at når hun var innlagt på sykehus med hjertesykt barn, så ble mannen i mye større grad tilbudt avlastning og for eksempel mat av personalet enn hun gjorde når de var på sykehuset sammen med barnet, selv om de begge er sykepleiere. De oppfattet det som så lite rettferdig fordelt at de tok det opp med avdelingen hvor barnet var innlagt.

Dessuten er kommentarfeltet i Dagbladet nå fyllt opp av ekte kvinnehatende "dette er en feministisk-konspirasjon"-folk.

Jeg blir så utrolig satt ut og lei meg av at slik. 🙁

Vi fikk innkalling til klinisk undersøkelse hos BUP i forbindelse med Minstas utredning i vår. På innkallingen sto det: "Mor må være med på denne undersøkelsen." Javel, tenkte jeg og booket om et viktig møte. Da vi kom til undersøkelsen spurte jeg om det også skulle gjøres tester av meg, men det skulle det jo ikke. Og da jeg lurte på hvorfor akkurat mor måtte være med, hvis jeg ikke hadde noen rolle utover som observatør, holdt den unge, kvinnelige BUP-legen vår på å avgå ved himledøden og mumlet noe om å si fra igjen til de stokk konservative damene i resepsjonen.

Jeg endte jo opp med å le av det der og da, men egentlig er det jo bare tragisk. Det du forteller om, Inagh, er helt absurd i 2014.

Teofelia skrev:

Også er det noen som lurer på om vi fortsatt trenger feminisme ...

Ja, at det i det hele tatt er en diskusjon. Også kom jeg til å lese litt av kommentarene under artikkelen...au, så mange sinna menn.

emm skrev:

Ja, at det i det hele tatt er en diskusjon. Også kom jeg til å lese litt av kommentarene under artikkelen...au, så mange sinna menn.

Ikke sant? Jeg fatter ikke hvordan og hvorfor de føler seg truet av dette. Duster. 🙁

Og så kjenner jeg ganske godt til prosjektet og det er solid forskningshåndverk, altså.

Teo, hvem har dere? *nysgjerrig* (Og jeg opplever også at det dessverre fortsatt er en legeoppgave å peke på at barnet har en høyst oppegående far. Men det kommer seg.)

Katta skrev:

Teo, hvem har dere? *nysgjerrig* (Og jeg opplever også at det dessverre fortsatt er en legeoppgave å peke på at barnet har en høyst oppegående far. Men det kommer seg.)

Jeg har prikket deg navnet.

Kjære vene for noen eksempler dere kommer med.....
Feministen i meg krymper seg.

Det er betenkelig at det er slik, og det får meg til å tenke på svigerfar som er enkemann og nå har fått Alzheimer. Han har bare sønner (mannen min og jeg bor i en annen landsdel og har derfor ikke mulighet til å delta i det daglige, men de to andre bor i umiddelbar nærhet), men hvem er det som gjør klart mest for svigerfar i det daglige? Jo, det er faktisk svigerdøtrene. 🙄

På kurset i helgen ble det også tatt opp at mødrene fikk ofte skylden for at barna hadde fått problemer. Dette gjalt da spesielt psykisk sykdom og ting som autisme, ADHD, Tourettes etc. Og når de meldte bekymring fikk de beskjed om at de bekymret seg for mye. Og når den dagen kom at noen andre (bhg/skole/helsestasjon) ble bekymret, da fikk jammen meg mødrene slengt i ansiktet at "jaha, det er de profesjonelle som må oppdage at barnet ditt sliter, du har ikke sett det selv? Du bryr det for LITE!"

Litt på siden, men samtidig innen samme banen.

Katta skrev:

Og jeg opplever også at det dessverre fortsatt er en legeoppgave å peke på at barnet har en høyst oppegående far. Men det kommer seg.

Ja, det skal legene vi kjenner til ha - de har alltid henvendt seg til Lillemann sin far på lik linje som de har henvendt seg til meg, alt ettersom hvem av oss foreldre som tilfeldigvis har vært "på vakt" når barnet har vært i kontakt med lege.

Kjønnsdiskriminering, i den betydning at kun mor har vært god nok, har jeg kun opplevd fra eldre generasjon sykepleiere, så jeg håper det vil dø ut, helst før enn senere.

(Og trollskogen under artikler som dette, er jo bare nitrist lesing som får min indre feminist til å krølle seg i gremmelse. )

Vi fant tidlig ut at det var lurt å send pappaen på sykehuset med barna, han fikk oppredd seng, og barnet ble passet på om natten, slik at han fikk sove. Jeg måtte re opp senga selv når vi ble akuttinnlagt, og måtte våke over ungen. Jeg var utslitt etter en slik natt, han var uthvilt etter tilsvarende natt.

Serafin skrev:

På kurset i helgen ble det også tatt opp at mødrene fikk ofte skylden for at barna hadde fått problemer. Dette gjalt da spesielt psykisk sykdom og ting som autisme, ADHD, Tourettes etc. Og når de meldte bekymring fikk de beskjed om at de bekymret seg for mye. Og når den dagen kom at noen andre (bhg/skole/helsestasjon) ble bekymret, da fikk jammen meg mødrene slengt i ansiktet at "jaha, det er de profesjonelle som må oppdage at barnet ditt sliter, du har ikke sett det selv? Du bryr det for LITE!"

Litt på siden, men samtidig innen samme banen.

Det stemmer sikkert, men min personlige erfaring er motsatt: jeg/vi har utelukkende fått skryt for å ha oppdaget og tatt tak i problemet tidlig og for måten vi har håndtert Minstas sak på. Særlig BUP har vært veldig positive i sine tilbakemeldinger i så måte. Og det er ikke tvil om at Minsta har fått hjelp minst to år, trolig mer, før hun ville fått det om vi skulle ventet til skolen tok affære.

Teofelia skrev:

Det stemmer sikkert, men min personlige erfaring er motsatt: jeg/vi har utelukkende fått skryt for å ha oppdaget og tatt tak i problemet tidlig og for måten vi har håndtert Minstas sak på. Særlig BUP har vært veldig positive i sine tilbakemeldinger i så måte. Og det er ikke tvil om at Minsta har fått hjelp minst to år, trolig mer, før hun ville fått det om vi skulle ventet til skolen tok affære.

Ja, det varierer jo selvsagt.

Det blir vel sagt at gjennomsnittelig tid fra foreldre melder bekymring første gang (feks på helsestasjon og til bhg) til barna får diagnose er 6 år. Det er jo helt vilt!

Vi har også fått skryt for å oppdage og følge med, men samtidig merker jeg at det innimellom er å slåss mot vindmøller. Men jeg gir jo meg ikke, så de er jo nødt til å høre på meg og undersøke - bare for å få meg til å holde kjeft. 😉

Jeg er dessverre ikke overrasket, men er veldig glad for at det forskes på dette slik at man får fakta på bordet!