Fagkunnskap versus politiske vurderinger

Dette med at de ikke tør eller vil gå inn i verdispørsmål er et problem. De kan mene noe, men idet de ser en enkeltsjebne så snur de. Nærmest uansett hva det er snakk om. Dermed hakker de på logistikkspørsmål istedenfor, akkurat som om man får til alt dersom man bare optimaliserer bittelitt. Det er selvfølgelig helsepolitikk jeg snakker om, jeg har ikke like mye førstehånds kunnskap om så mye annet. Istedenfor å diskutere hvilke områder de ønsker å prioritere og hvor mye innsats de mener dette krever, sitter de og gyver løs på hverandre med tanke på hvem som mente det beste først eller hvem som ikke har fikset ting i forrige periode. "Nei, vi mener at vi ikke kan slippe til livsforlengende medisiner til mennesker over 60 fordi det blir for dyrt og gir for lite tilbake samfunnsøkonomisk. Vi prioriterer heller samfunnsøkonomi ved å prioritere ortopedi for å få flere med muskel/skjelettplager tilbake i jobb". For eksempel. Eller "vi vil prioritere alt koste hva det koste vil". Eller "vi prioriterer unge mennesker over eldre uavhenig av diagnose".

Men istedenfor "vi vil satse på...." får vi "dere fikset ikke den køen, det vil vi gjøre"! "Men dere hadde en annen kø dere ikke fikset så det så"!

Og jeg er skeptisk til yrkespolitikere ja. Det burde være et krav om at de har prøvd et vanlig liv med vanlige utfordringer og vanlig lønn.

Vel, da må politikerne aller først innrømme at de ikke vet alt og slutte og late som om de gjør det. Deretter faktisk vise interesse og ta innover seg det som fagfolk og yrkesgrupper sier og ta dette med i sine vurderinger. Og ikke bare si "ja, vi hører hva dere sier" og så kjøre på som forhåndsbestemt. *Desillusjonert*

Tenk om minister for det enkelte departement kunne være med en arbeidstaker på jobb for en dag og få oppleve hva faktisk arbeidet går ut på, i stedet for hva de tror foregår. Jeg stiller gladelig opp, i hvert fall.

Loddtrekningsdemokrati hadde vært noe. Eller maks to valgperioder i kommunestyre eller på Stortinget. Og kompensasjon etter den lønnen du hadde på det tidspunkt du ble valgt inn sammen med rett til ulønnet permisjon i inntil åtte år.

Samtidig er jeg ikke udelt for teknokratier. Jeg tror det er nødvendig med en balanse. Samtidig ser jeg utfordringene knyttet til å ha yrkespolitikere - da slutter tillitsvervet å være et verv og blir en stilling man kjemper for å beholde. I noen tilfeller for enhver pris.

Jeg tror politikere kan ha noe for seg ved at de feks vedtar å teste ut ting som satte byråkrater mener ikke vil funke - og som kanskje kan vise seg å funke likevel.

Jeg var en gang i et møte er større økonomiske kutt skulle vedtas. Byråkratene hadde kommet med en liste med forslag, og jeg ventet spent på at politikerne skulle ta stilling - med tanke på å få sett hvem som var for/mot hva - ingen liker jo å være upopulær. Det endte med at de plukket ut et par småting de ville spare, og så stemte slik at de overlot til byåkratene å bestemme resten av kuttene. Jeg synes det var litt skuffende, for jeg har sansen for å se hvem som velger barneteater over ekstra bemanning på sykehjem eller skolebibliotekar over bedre skilting på veier.

For de som er interesserte, har administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, en interessant kronikk der han spør om politikerne har resepekt for kunnskap:

utdrag fra kronikken skrev:

Valgkampen spisser seg til, og jeg har merket meg at forskning og konkrete forskningsrapporter oftere enn tidligere er blitt trukket fram, kommentert, applaudert, men også betvilt og avvist av politikere som kjemper om sendetid og spalteplass.

Dagsavisen fortalte 14. august i et stort oppslag at Høyre er «i forskerstrid på flere områder», og viser til partiets innvendinger mot forskningsrapporter om private sykehus, pappaperm, privatskoler, karakterer og formuesskatt. Oppslaget kan selvsagt oppfattes som et valgkamputspill i seg selv, og jeg skal passe meg for å fremstille bestemte partier som verst eller best i denne sammenheng. Men generelt sett er det både betimelig og viktig å spørre hva som skjer når politikere sier at de «ikke tror» på forskningsfunn. Har politikerne nok respekt for kunnskap? Eller er det slik at kunnskapen må vike når den kolliderer med verdisyn og partiprogram?