Tre år og dypt fortvilet (A-magasinet. Juul)

lykkeliten02 skrev:

Dere sier rett ut at dersom man ikke har en 8-16 jobb som far så er man egentlig ikke interessert i være en god og deltakende far.

Hvem sier det? 😱 Poenget er at dersom man er borte i flere MÅNEDER av gangen, slik mannen i artikkelen er, og det faktisk GÅR utover barna i familien, og at mannen da evt. nekter å bytte jobb fordi jobben betyr så mye, viser det jo hvor prioriteringene ligger.

Jeg er igrunn en stor tilhenger av Jesper Juul sammen med en klype salt.

Jesper Juul har mange gode poeng, om å se barnet og anerkjenne barnets behov. Barn trenger å bli tatt på alvor mht sitt følelsesliv på lik linje med en voksen, men som flere nevner, blir Jesper Juul ofte litt svart-hvit og bastant i sine uttalelser.

lykkeliten02 skrev:

Er poenget til enkelte her at ingen fedre kan være sjømenn, fiskere eller ha andre yrker som medfører reising eller uteperioder? Man skal gi opp yrket sitt, det man er utdannet til eller alltid har jobbet med fordi det medfører perioder borte fra hjemmet?
Jeg selv hadde ikke ønsket det, men det er mange familier som har innrettet seg slik og trives med lengre perioder borte og lange perioder hjemme.
Dere får det til å høres ut som alle med slike yrker er lite interessert og lite deltakende i barnas liv, det synes jeg er frekt. Dere sier rett ut at dersom man ikke har en 8-16 jobb som far så er man egentlig ikke interessert i være en god og deltakende far.

Nei, det sier jeg ikke, men jeg for min del vokste opp med en far som var ute og reiste mer enn halve året til sammen i hele oppveksten min. Ikke sånn fire uker av og på, men 3 til 5 dager hver uke.

Jeg ser jo i ettertid hva dette kostet min mor. (Vi har snakket en del om det, særlig etter at jeg fikk egne barn.) Og mitt forhold til faren min er fortsatt, på godt og vondt, preget av at han var svært fraværende i oppveksten min.

Uten å generalisere noe videre, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg selv ikke hadde ønsket å reise så mye mens ungene var små, for jeg vet av erfaring hva det kan koste både for ungene, for den av foreldrene som er hjemme med barna og for den som er ute og reiser. Og jeg hadde ikke selv ønsket å lage barn med noen som (frivillig eller ufrivillig) la så mye av belastningen og ansvaret med ungene over på meg.

Så enkelt er det. Jeg sier ikke at andre, som velger annerledes, velger "galt". Jeg sier bare hva jeg selv ville valgt.

Ja, jeg også hadde en pappa med mye småreising hver uke, og det kostet mye for min mor, og det er ikke ønskelig her. Men jeg tror egentlig det er værre enn f.eks 4 uker borte og 4 uker hjemme og det er nok mer vanlig med fedre som "småreiser" hele tiden enn de som er borte mange måneder.
Jeg synes det blir litt lettvint å si at man ser jo hvor prioriteringen ligger dersom de ikke bytter jobb umiddelbart. Det er ikke alltid så lett.

lykkeliten02 skrev:

Jeg synes det blir litt lettvint å si at man ser jo hvor prioriteringen ligger dersom de ikke bytter jobb umiddelbart. Det er ikke alltid så lett.

¨
Sa jeg det? Jeg sa at jeg ser hva som blir prioritert om far NEKTER å bytte jobb selv om familien lider under fraværet hans. Det at en far selv ønsker å være så mye borte fra sine små barn er for meg dessuten helt uforståelig, og min mann sier han aldri hadde klart det.

Iset skrev:

Den der har jeg hørt altfor mange ganger, og jeg synes det er like provoserende (og trist) hver gang. 🙄
Vi kunne hatt lekkert stort hus, 2 biler og reist til Syden hvert år vi også, om jeg hadde jobbet 100 %. Men vi velger annerledes pga. ungen og de fremtidige barna.

Og slike uttalelser provoserer MEG! Vi jobber 100 % begge to. Og det er IKKE for å ha lekkert stort hus, ha fine biler eller reise til syden. Vi bor altfor trangt og vi har to (gamle) biler fordi vi jobber milevis hjemmefra begge to. Ja, i år skal vi ha tre ukers ferie, men det nesten ruinerer oss, men vi unner oss det fordi vi ikke hadde ferie i fjor. Vi har vurdert å jobbe mindre, men det går bare ikke. Vi har nemlig ingen goder å kutte ned på. Så da må vi jobbe. Selvfølgelig kan man si at jeg er dum som et brød, siden jeg har valgt å utdanne meg innenfor et felt hvor lønna ikke er noe særlig, men dog. Jeg vil ha meg frabedt å bli sett på som materialist fordi både jeg og mannen min jobber 100 %.

Divine: merkelig at du føler deg så truffet når det ikke er slike som deg jeg skriver om.

Busymum skrev:

Jeg tenker at dette ble en voldsomt bastant uttalelse av en familie Jesper Juul aldri har truffet. Det er mulig jeg føler det litt sårt pga. at far her i huset reiser bort i 4 uker for så å være hjemme i 4 uker. Barna våre lærer seg tidlig at pappa reiser, og kommer tilbake. Vi har en slags overgangsreaksjon hos mini (2 år) hver gang far reiser, men det hjelper å snakke om pappa, se bilde av pappa, si at han er reist på båten, og at han kommer tilbake.

4 måneder er veldig lenge, det er det, men det er ikke uoverkommelig. Det finnes fremdeles rederier i Norge der seilingsperioden er 4 måneder, og enda værre var det før i tiden (da min mann var liten) . Mener Jesper Juul da at far ikke kan reise ut på båten igjen etter endt avspasering (4 måneder)?

Jeg synes dette var i overkant hysterisk uttalt av Juul.

Jeg heller til å være enig med deg, men så har jeg aldri vært noen stor fan av Jesper Juul heller da, .

Han har gode poeng i at unger skal få lov til å føle, og til å vise følelser, men samtidig så er det vår rolle som foreldre å lære unger å takle følelser og til å forstå sine egne følelser. Vi skal lære våre unger å bli store, og en del av det innebærer å akseptere at ting er som de er. Sammenlikningen med at moren ville blitt lei seg om hun hadde fått slik respons for sine føleser om hun søkte trøst er dårlig. Ok, de første gangene må man få trøst og ikke bli avspist med "dette valgte du selv da du valgte denne mannen", men om man fortsetter å grave seg ned i elendigheten, ja da er det faktisk foreldre og gode venner skal si "hør nå her, dette må du rett og slett bare gjøre det beste ut av!" - og så hjelpe en til å komme videre.

Og det mener jeg faktisk man må gjøre med unger også. Man skal støtte og trøste og være forståelsesfulle, men man skal også lære dem å vise følelser på en måte som ikke er destruktiv. Det er lov til å gråte og være lei seg, men det er ikke lov å kaste ting vegg i mellom eller være stygge mot andre. Jeg mener det er fullt mulig å være en god, kjærlig og forståelsesfull mor, samtidig som om man ikke aksepterer oppførsel som rett og slett ikke er akseptabel.

Det er vel der jeg er mest uenig med Jesper Juul. Og det er helt sikkert noen som mener at jeg har misforstått den godeste Jesper Juul. Og det er fullt mulig, for jeg har ikke lest bøkene hans. Bare litt til og fra av det han skriver og uttaler seg. Og det har ikke akkurt gjort meg overbevist om at jeg vil ha noe igjen for å lese bøkene hans

Iset skrev:

¨
Sa jeg det? Jeg sa at jeg ser hva som blir prioritert om far NEKTER å bytte jobb selv om familien lider under fraværet hans. Det at en far selv ønsker å være så mye borte fra sine små barn er for meg dessuten helt uforståelig, og min mann sier han aldri hadde klart det.

I det spesifikke tilfellet Jesper Juul svarte på vet vi strengt tatt ikke om far NEKTER å bytte jobb, det kan være andre årsaker som gjør at det ikke er lett. Og jeg synes ikke Juul kom med så veldig gode råd om hvordan de kunne takle dette med sønnen dersom de faktisk skulle ha det sånn i åresvis framover. Jeg regner med at hun var ute etter mer konkrete råd i den situasjonen hun var i, med en liten nyfødt og en storebror som hadde vansker med å tilpasse seg situasjonen.

Iset skrev:

Den der har jeg hørt altfor mange ganger, og jeg synes det er like provoserende (og trist) hver gang. 🙄
Vi kunne hatt lekkert stort hus, 2 biler og reist til Syden hvert år vi også, om jeg hadde jobbet 100 %. Men vi velger annerledes pga. ungen og de fremtidige barna. At folk velger å se mindre til barna og jobbe mer er helt greit om de trives sånn, men da må de jo ikke komme og klage på at de ikke har noe valg, når sannheten er at de aller fleste faktisk HAR det.

Ja, de fleste har nok et valg. Og for oss dreier det seg ikke om det materielle, men det at vi har behov for å ikke BARE være foreldre, men for å være oss selv, og for å være sammen med hverandre. Jeg har i alle fall innsett at jeg er en mye bedre mor når jeg får "realisere meg selv". Den moren som går hjemme har kort lunte, er misfornøyd og det går ut over mann og ikke minst barn. Når jeg jobber så har jeg ti ganger lengre lunte og er en mye mer tilstedeværende mor. Hvor rart nå enn det kan høres ut.

Nå skal vi få oss au pair. Det er IKKE for å se mindre til barna, men faktisk for å se mer til dem. For at ikke de timene vi har sammen skal måtte brukes til husarbeid etc (joda, vi skal fremdels rydde rommene sammen med ungene, de må jo lære å gjøre slik selv, de også ). Vi skal ha au pair slik at vi kan få trent etter at ungene er i seng, og ikke må trene i tur og orden på kvelden, den ene mens ungene er våkne. Og derav se mindre til hverandre også.

Vi velger å bruke tid på hverandre, fordi vi ser at det kommer ungene til gode. Skal vi fortsette det livet vi levde før, der jeg nedprioriterte min jobb og lekte "lykkelig husmor", så hadde forholdet vårt endt i skilsmisse fortere enn jeg hadde klart å uttale ordet.

Jeg elsker barna mine høyere enn alt, men jeg klarer fremdeles ikke å være KUN mamma. Jeg må være Valentina, og jeg må være min manns Valentina. Da blir jeg en god mamma med overskudd til barna mine!

Og jeg vet inderlig godt at ungene mine trenger mer enn bare meg.

Min samvittighet er hvit som snø når det gjelder ungene. De får masse kos, kjærlighet og oppmerksomhet. Og de har to foreldre som elsker dem, selv om de synes det er deilig å ha litt tid for seg selv og bare med hverandre også i ny og ne.

Jeg har innsett at det å leve livet gjennom ungene mine gjør meg dønn ulykkelig . Jeg vil leve mitt eget liv, og la ungene være en stor del av det. For meg er det en forskjell. Som blant annet gjør at jeg ikke lengre har dårlig samvittighet fordi ungene ser tv to timer lørdags morgen, mens mamma og pappa forblir i sengen 😉 .

Valentina: jeg mener det finnes en mellomting mellom det å være 100 % hjemmeværende og det å jobbe seg ihjel. 😉 I diskusjoner om hjemmeværende kontra utearbeidende foreldre, blir det alltid fremstilt som om det kun finnes to svart/hvitt-alternativer, av en eller annen grunn?

Iset skrev:

Valentina: jeg mener det finnes en mellomting mellom det å være 100 % hjemmeværende og det å jobbe seg ihjel. 😉 I diskusjoner om hjemmeværende kontra utearbeidende foreldre, blir det alltid fremstilt som om det kun finnes to svart/hvitt-alternativer, av en eller annen grunn?

😉 Jeg er helt enig i at det ikke trenger å være så svart-hvitt som 100% hjemme eller jobb, og jeg har heller aldri tenkt å være 100% hjemmeværende, jeg hadde tenkt å jobbe 80%. Og jeg "ofret" meg for at vi skulle få hverdagen til å gå opp, men egentlig så ble jeg frustrert av det, for det gjorde at jeg følte at min jobb ble nedprioritert, og jeg orket ikke å engasjere meg så mye som jeg hadde lyst. Nå blir det au pair. Jeg skal fremdeles jobbe 80% det første halve året, for ungene trenger å bli vant med den nye situasjonen. Men over jul håper jeg faktisk å gå tilbake i 100%. Jeg har ikke en jobb jeg jobber meg i hel i. Min kjære har heller ingen jobb han jobber seg i hel i, men han jobber vesentlig mer enn meg, og reiser også mye mer. Det betyr ikke at han ikke er en god og tilstedeværende pappa. De som tror at fedre (eller mødre!) som reiser mye i jobben har et distansert og fjernt forhold til ungene sine, burde vært flue på veggen her hjemme noen dager 😉

Og jeg skrev at det materielle ikke betyr noe, og det står jeg for, men samtidig så gir det jo oss muligheter på en helt annen måte enn om vi måtte snu på hver krone.

Ungene vokser til, og jeg ser jo bare på 7-åringen vår at det er begrenset hvor mye hun egentlig vil være sammen med oss. Og at det viktigste for henne nå faktisk er morgenstunden, når hun kommer krypende opp i sengen, og kveldskosen, der vi etter tur ligger en god halvtime sammen med henne i sengen, leser for henne og prater. Hun er blitt så stor at det er kvalitet, og ikke kvantitet som teller.

Minstemann er nok enda en stund litt mer på kvantitetssiden 😉

Og for all del, all ære til dem som er lykkelige som hjemmeværende og trives med det. Eller 50% jobb eller hva som helst. Jeg kan kun snakke for meg selv og mine egne følelser og behov. Det at jeg ikke var fornøyd med å sette ungene mine foran absolutt alt annet bety ikke at jeg mener at de som gjør det, og er fornøyd velger feil .

Teofelia skrev:

Jeg har litt sansen for hans måte å svare på: barnet ditt føler seg sviktet når far reiser bort i fire måneder like etter at lillebror ble født og familien flyttet til utlandet. Lev med det, eller gjør noe med det, men det at dere ikke har mulighet til å unngå situasjonen gjør den ikke bedre for barnet ditt av den grunn.

Det er ikke alltid slik at "det som er bra for foreldrene er bra for barnet", og JJ har en måte å vise verden fra barnets synsvinkel som jeg ofte synes er tankevekkende.

Også klarer jeg ikke dy meg for å kommentere at jeg virkelig lurer på hvilken far det er som har mage til å reise fra familien sin i fire måneder, mens de er bosatt i utlandet uten familienettverk, og like etter at en ny baby er født? På FP diskuterer vi så fillene fyker hvorvidt det er omsorgssvikt når mor av og til jobber lange dager, mens denne situasjonen får stå ubemerket, siden det er en far – en karrieremann – det er snakk om. : oppgitt:

Jeg synes Teofelia sa det bra.

Jeg liker den holdningen til JJ som handler om å se barnet, og dets behov. At han sier ting rett ut er forsåvidt også greit. Det er vi voksne som må velge og prioritere - mange trenger en tankevekker for å få dette til. Mens andre rett og slett ikke har noe valg.

Tror jeg vil lese litt mer av Juul før jeg bestemmer meg for et elsk/hat forhold. Jeg liker å lese om barn, og "ekspertutalelser" men jeg forholder meg helst til flere kjennere og krydrer godt med egne erfaringer og sunn fornuft.

Synes igrunnen svaret var ganske bra, selv om jeg ser at det kan føles sårt å få det så direkte.

Iset skrev:

Divine: merkelig at du føler deg så truffet når det ikke er slike som deg jeg skriver om.

Er det så rart da? Du sier jo selv at du snakker om folk der begge jobber 100 % og som sier de ikke har noe valg ...

Divine skrev:

Er det så rart da? Du sier jo selv at du snakker om folk der begge jobber 100 % og som sier de ikke har noe valg ...

Jeg svarte på dette:

Noe jeg reagerer på (som regel uten å kommentere det) er når unge par med godt betalte jobber, to dyre biler og splitter nytt hus (og barnehageplass til begge ungene) sukker litt når de hører at jeg skal jobbe 70% i et halvt år etter denne barselpermisjonen. "Ja vi har ikke det valget, vi. Vi må nok jobbe fullt begge to." Jeg irriterer meg nok ørlite over at de formulerer seg slik. For det er jo ikke sant at de ikke har noe valg. Det er vel heller slik at de alt har tatt sitt valg angående forbruk og levestandard og nå også tar konsekvensene av det.

Dersom du selv mener du passer inn i kategorien over her (noe jeg ser du ikke gjør), så skal du gjerne få føle deg truffet altså.

Iset skrev:

Dersom du selv mener du passer inn i kategorien over her (noe jeg ser du ikke gjør), så skal du gjerne få føle deg truffet altså.

Nei, jeg gjør ikke det. Men du sier at du irriterer deg over at folk sier at de ikke har noe valg, så blir jeg litt matt. For akkurat NÅR blir folk for rike til at de HAR RÅD til å jobbe mindre? Hvordan kan vi som utenforstående vite at folk har NOK / FOR LITE penger?

Kanskje jeg reagerte så sterkt fordi vi har hatt lignende tråder her inne før, hvor det ble sagt at folk som jobbet heltid gjorde det bare for å kunne leve i luksus, så jeg tenner kanskje litt for fort på pluggene når jeg leser slikt. Men jeg skjønner jo at det ikke er DET du mener.

Men jeg lurer litt på hvor dårlig økonomi du er villig til å godta når du sier at dere har tatt et valg om at du skal jobbe mindre? Gjelder det uansett? Hvor går grensa? (Dette er ikke noe stikk til deg, altså, men jeg bare begynte å lure siden du nå først snakket om å ta økonomiske valg).

Hehe nei er du gal, jeg mener ikke at folk som jobber 100 % gjør det bare for å leve i luksus. Jeg snakker jo om folk som jobber seg ihjel for å kunne opprettholde en veldig høy levestandard, selv om de kanskje egentlig ikke selv ønsker å jobbe så mye. Mange KAN kutte litt/endel ned på levestandarden sin og faktisk leve helt normalt, om de prioriterer annerledes. Jeg vet ikke hvem som kan det og hvem som ikke kan det, men jeg er helt sikker på at mange kan det om de setter seg ned og tenker litt. Om de ønsker det selv da.
Jeg er selvsagt ikke villig til å bo i et bøttekott, kjøre en skraphaug eller ligge søvnløs i angst for regninger som forfaller, bare for å slippe å jobbe fullt. Selvsagt ikke. Nå har vi det ikke sånn heller. Vi har helt grei råd, min mann tjener bra, vi bor i en veldig sentralt beliggende flott og nyrenovert blokkleilighet (pusset opp for over 100.000 kroner i fjor) på 90 kvm med 3 soverom, har en helt grei bil og betaler alle regningene i god tid uten problemer. Så da synes jeg det går helt fint at jeg jobber deltid. Skal jeg jobbe mer, er det bare for at vi skal unne oss endel ekstra, noe jeg ikke ser på som nødvendig. Jobbe fulltid kommer jeg uansett til å gjøre når alle barna er store.

Inagh skrev:

Jesper Juul har mange gode poeng, om å se barnet og anerkjenne barnets behov.

Helt klart at Jesper Juul har gode poenger der, men for meg blir det alt for enkelt. For hvilken pedagog er det som ikke mener at det er viktig og se barn og annerkjenne de for de de er? Han kommer liksom aldri med noe revolusjonerende...

m|nken skrev:

Helt klart at Jesper Juul har gode poenger der, men for meg blir det alt for enkelt. For hvilken pedagog er det som ikke mener at det er viktig og se barn og annerkjenne de for de de er? Han kommer liksom aldri med noe revolusjonerende...

Der er jeg faktisk litt uenig. Det som er spesielt med JJ er jo at han skyver de aller fleste problemer over fra barna til foreldrene. Jeg ønsker ikke å opphøye noen til guru, minst av alle JJ. Men han går lenger enn de fleste når han snakker om å se barna for det de er.

Men det er så klart krevende å ta av seg de godt tilvente foreldrebrillene.