Hva ER egentlig forskjellen på ekstrovert/introvert og utadvendt/innadvendt?

I den gamle pollen: ENFJ
I dag: INTJ
Jeg får ikke ekstreme utslag på verken det ene eller det andre, så det kommer nok litt an på dagsform, men jeg mener jeg har blitt både mer introvert og rasjonell med årene, så forandringen kan nok være riktig sånn sett.

Your type is: ESTP





[/CENTER]

Marla Singer skrev:

Kan anbefale denne reportasjen fra Dagsavisen også.

Den anbefalte jeg jo i mitt forrige innlegg i denne tråden også.

Wix skrev:

Den anbefalte jeg jo i mitt forrige innlegg i denne tråden også.

Oh, beklager, det fikk jeg ikke med meg.

Åh, dette traff meg midt i magen:

Dagsavisen skrev:

Vi går ut. Bilder skal tas. Oppe ved St. Hanshaugen er én mann bekymret. Ole Jacob Madsen er redd han har snakket for mye - uten å ha tenkt seg godt nok om.

Det var rart å se det sånn på trykk, for jeg trodde ikke at det var så vanlig. Nesten så jeg fikk litt gåsehud.

Jeg er introvert, men kan skravle fælt når jeg er på glid. Og altså angre på det etterpå, og føle engstelse og til tider også skam rundt det.

Divine, den gangen jeg møtte deg, følte jeg at vi var litt like på dette. Vi fikk nå skravla riktig godt på glid, begge to, når vi hadde fått varma opp litt.

Luftslottet skrev:

Jeg er introvert, men kan skravle fælt når jeg er på glid. Og altså angre på det etterpå, og føle engstelse og til tider også skam rundt det.

Oh, yes. Jeg er sånn jeg og. Det tar bare litt tid før det løsner, men så ...

Luftslottet skrev:

Jeg er introvert, men kan skravle fælt når jeg er på glid. Og altså angre på det etterpå, og føle engstelse og til tider også skam rundt det.

Jeg også. Også får jeg sånn tilnærmet fylleangst etterpå.

Men jeg har tenkt litt. Jeg var veldig ekstrovert før. Samtidig var jeg ganske ensom. En skrekkelig kombinasjon. Jeg slet rett og slett med å være alene. Jeg ble urolig, nervøs og deprimert av det. Og da tydde jeg til mat. Helst ville jeg ha folk rundt meg hele tiden. Men hjemme var jeg stort sett forvist til rommet mitt (i ren Knausgård-stil, jeg pilte ned på rommet mitt med det samme jeg hørte at stefaren min kom inn i huset), og selv om jeg hadde venner, var jo de ofte opptatt med sitt.

Nå synes jeg det er fin-fint å være mye alene, og får mye energi fra alenetid. Snålt, siden inntil for ti år siden forsto jeg knapt konseptet "egentid".

Divine skrev:

Jeg også. Også får jeg sånn tilnærmet fylleangst etterpå.

Så det er ikke bare jeg som har det sånn altså! Jeg holdt på å si at det var godt å høre, men det blir jo litt feil kanskje. Det er vel mager trøst at andre har det på samme måte, men man føler seg litt mindre unormal i hvertfall. 😮

Divine skrev:

Jeg også. Også får jeg sånn tilnærmet fylleangst etterpå.

Men jeg har tenkt litt. Jeg var veldig ekstrovert før. Samtidig var jeg ganske ensom. En skrekkelig kombinasjon. Jeg slet rett og slett med å være alene. Jeg ble urolig, nervøs og deprimert av det. Og da tydde jeg til mat. Helst ville jeg ha folk rundt meg hele tiden. Men hjemme var jeg stort sett forvist til rommet mitt (i ren Knausgård-stil, jeg pilte ned på rommet mitt med det samme jeg hørte at stefaren min kom inn i huset), og selv om jeg hadde venner, var jo de ofte opptatt med sitt.

Nå synes jeg det er fin-fint å være mye alene, og får mye energi fra alenetid. Snålt, siden inntil for ti år siden forsto jeg knapt konseptet "egentid".

Fylleangst, ja. Veldig. Derfor drikker jeg ytterst sjelden når jeg skal treffe folk jeg ikke kjenner, for da er det enda verre.

Gjenkjennelig det siste der også, om du bare bytter mat med bøker eller internett. Det å trives alene er egentlig noe som har kommet i voksen alder. Etter at jeg fikk barn, syns jeg det er et privilegium.

Å prate før man tenker, og så analysere hva man har sagt i etterkant?
Jeg hater det. Og noen ganger blir jeg utrolig sint på meg selv for at jeg ikke bare kan holde godt kjeft noen ganger.