Hvorfor falt du for din partner?

...

Vi falt pladask for hverandre samtidig tror jeg. Men det var med blanda følelser jeg gikk til første daten etter vi hadde truffet hverandre, på grunn av aldersforskjellen (13 år). Akkurat hva jeg falt for kan jeg ikke sette fingeren på. Modenhet, vennlighet og utseende er ord som ramler ned i hodet på meg, uten at jeg har filosofert så veldig på dette. Jeg traff mannen en måned etter at jeg hadde bestemt meg for å droppe menn for en lang tid fremover. Det gikk ikke.

Jeg er skilt, men mannen jeg giftet meg med traff jeg gjennom søsteren. Jeg var egentlig forelsket i broren hans. Men han ville ikke ha meg, så da måtte jeg ta til takke med broren. Han er 5 år eldre, mens broren var på min alder.

I ettertid var jeg glad for at det ble sånn. 😀 Det var ikke sånn at det sa "pang". Vi brukte litt tid på å bli kjent. Jeg fant ut at han var mye snillere og bedre på mange måter enn broren.

Jeg traff han da jeg var 16 år og han ble redningen for meg rett og slett. Jeg flyttet sammen med han kort tid senere, da jeg var 17 år, og kom meg dermed bort fra mamma.

Jeg faller ikke for menn, jeg bare bruker dem.

Jeg var bare 16 år når jeg forelsket meg i mannen min og på den tiden var det kun utseendet som var viktig. Det tok 1.5 år før vi ble sammen og egentlig er det et under at vi holdt ut de første årene. Det var nok mest det fysiske som var greia for oss begge. Han var en litt sånn "bad boy" mens jeg var en skikkelig engel som aldri gjorde noe galt. Nå er det 20 år siden vi ble sammen og vi har blitt mer like med årene.

Han var bare så sinnsykt sexy. 😀

kokosbolle skrev:

Jeg traff mannen en måned etter at jeg hadde bestemt meg for å droppe menn for en lang tid fremover. Det gikk ikke.

Høres kjent ut gitt.

Må vel innrømme at sambos utholdenhet gjorde sitt. Jeg avviste han i 3-4 måneder, men han ga seg ikke. Det er jeg glad for i dag. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være singel etter å ha møtt på noen ikke fullt så hyggelige fyrer, men så kom sambo, den platinablonde ridderen, inn i min verden. Han var søt, morsom og vi matchet 100% kjemimessig. Men at jeg skulle bli sammen med han trodde jeg aldri. Var vel to venninner av meg som fortalte meg at det var på tide å bli sammen med han når jeg tenker meg om. 😉

Denne trengte jeg nå, kjenner jeg.

Jeg falt veldig uventet for det som nå er min mann. Jeg var i et forhold, men reiste på ferietur alene. Reiselederen gjorde meg umiddelbart mo i knærne, med de vakreste øynene jeg noen gang hadde sett. Jeg falt pladask, men prøvde å undertrykke følelsene som boblet i meg. (hey, jeg var 19! ) Han er spennende både å snakke med og være sammen med.

Etterhvert som turen skred frem innså både jeg og venninnen min at jeg ikke klarte å skjule dette stort. Denne mannen var sosial, åpen, ærlig, morsom - og pen. Jeg hadde ikke nubbesjans. Heldigvis lot han seg sjarmere når jeg plutselig bare vær i nærheten av ham og siste kvelden døgnet vi og vi ble enige om å renske opp på hver vår side og så bli et par.

Jeg har stort sett ikke angret ( ) og dette er 13 år siden til sommeren.

Mannen brukte lang tid og mye overtalelse for å få meg interessert. Virkelig. Jeg har aldri siden sett ham være så målrettet på noe som helst som gjelder følelser.

Det som gjorde at jeg til slutt "ga etter", var at jeg ikke kunne la en så snill og forståelsesfull mann gå uten først å ha forsøkt. Nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde det forsøket.

Mine tidligere menn var "drittsekker". Det var uvant å finne en mann hvor jeg ikke måtte kjempe for alt jeg ville. Etter en stund kjente jeg hvor deilig det var å spille på lag og ikke mot partneren sin.

Jeg husker faktisk min aller første "dette vil jeg skal vare lenge"-tanke. Det var søndag morgen og han hadde overnattet. Vi spiste sløv frokost og delte aftenposten mellom oss. Han ville gjerne diskutere sakene han leste med meg, ikke fordi han ville ha rett, men fordi han ville få hjelp til å se saken fra en annen vinkel.

Jeg hadde nettop flyttet hjemmefra og hadde bestemt meg for et guttefritt år etter et par år med en del forelskelser og skuffelser jeg ikke orket mer av.
Så møtte jeg mannen min bare noen uker etter. (vi var gamle kjenninger)
Han hang rundt meg i flere måneder i håp om napp, men jeg var ganske bestemt på min avgjørelse. Helt til jeg plutselig fikk åpnet øynene og sett hvor snill og god han var. Og selvfølgelig verdens skjønneste, og mest sjarmerende gutt! (han var 18 og jeg var 19)
I ettertid har jeg forstått det slik at de rundt oss forsto det før vi forsto det selv at vi kom til å bli et par.

Jeg var bare 19 (nærmere 20) år da vi møttes, og umiddelbart var det utseende og "typen" jeg merket meg. Og da vi kom i prat, viste det seg at vi hadde en del til felles, vi pratet bra sammen og lo mye sammen. Jeg ble rett og slett skikkelig forelsket!
Det hadde jeg nok blitt om vi hadde møttes i dag også, men jeg liker å tro at utseende hadde vært mindre avgjørende og at det heller hadde vært interesser og verdier som hadde vært av større betydning nå.

Jeg gjorde mye for å få oppmerksomheten hans da vi først møttes hos en venninne. Av en eller annen pussig grunn merket han seg det ikke, for han opplevde meg som overlegen. Jaja. Men vi kom da i alle fall i prat etter hvert. Det tok noen måneder før vi ble kjærester, men da handlet det mest om at vi ikke kjente hverandre/møttes ikke, heller enn at den ene eller andre var uinteressert. Da vi ble såpass kjent at vi det fallt seg naturlig å utveksle telefonnummer og besøke hverandre, ble vi ganske fort ganske seriøse.

Ja, og en ting til som kanskje er det aller viktigste. Han fikk meg til å føle meg pen.

Fin tråd!

Jeg tror jeg falt for de triste øynene og den søte hedmarksdialekta, for roen hans, den sympatiske utstrålingen og den hengslete skikkelsen. Vi var begge 21 da vi møttes.

Det jeg virkelig ikke trengte på det tidspunktet, var ytterligere følelsesmessig forvirring. Jeg var kjæreste/samboer på femte året, men hadde allerede forelska meg i andre to ganger den høsten. 😮 Etter et par måneder skjønte jeg at dette måtte satses på, så jeg forlot et 5 år langt forhold og innledet (etter en liten overlapping 😮 ) et nytt, som foreløpig har vart i nesten 15 år.

Jeg traff mannen en kveld jeg og eksen skulle ut på byen og feire fagbrevet mitt som kokk, og siden han hadde en kamerat som var kokk fant eksen ut at han måtte jo bli med. Vi var egentlig ikke helt sammen lenger, eksen og jeg, men av beleilige grunner hang vi sammen fremdeles, man har da sine behov.
Så etter en lang kveld på byen hvor vi endte opp hjemme hos kameraten etterpå innså jeg at jeg måtte bare gi etter for sjarmen hans. Og etter å ha sittet og holdt hverandre i hendene og stirret hverandre dypt inn i øynene hele natten og dagen reiste eksen hjem og ønsket oss lykke til.
Og så flyttet vi sammen et par dager senere, dvs jeg glemte visst å reise hjem om kvelden og plutselig hadde jeg ikke noen grunn til å reise mer, og det er vel omtrent 14 år siden nå.

GydaG skrev:

Og så flyttet vi sammen et par dager senere, dvs jeg glemte visst å reise hjem om kvelden og plutselig hadde jeg ikke noen grunn til å reise mer, og det er vel omtrent 14 år siden nå.

Det må jeg si! Jeg lever i den troen at å flytte sammen etter noen få uker (eller måneder for den saks skyld) er drepen for et forhold, men sånn er det sikkert ikke for alle. 🙂

kokosbolle skrev:

Jeg traff mannen en måned etter at jeg hadde bestemt meg for å droppe menn for en lang tid fremover. Det gikk ikke.

Samme her.
HAdde akkurat vært gjennom et tøft brudd og et ikke fullt så tøft brudd. Skulle være alene kenge var tanken. Gikk ikke mere enn 2 uker så var jeg hodestups forelsket i mannen min.
Jeg falt for hans godhet, han fikk meg til å føle meg fantastisk, kiling i magen, øynene hans og sukk
Han er ufattelig snill og kjempekjekk.

Etter 2 uker dro vi på påskeferie sammen med hans familie og etter det tok det 3 uker til så flyttet vi sammen.

Jeg falt først for Exbo fordi han var stor og sterk og så litt tøff ut, samtidig som han framsto som roligheten selv og hadde de snilleste øynene. Og han ga de beste komplimentene.
Vi drev og tullet fram og tilbake i flere år før jeg ga opp hele prosjektet og flytta til Oslo, og da gikk det noen måneder også ringte han og ba om å få være kjæresten min. Det var veldig koselig og litt sånn klisjeaktig.

Grunnen til at vi drev og tullet i flere år før vi ble sammen var vel fordi ingen av oss kjempet noe særlig. Så jeg vet ikke hvem som kjempet mest for å få den andre. Men jeg vet at jeg brukte mest tankevirksomhet og energi på det i hvertfall.

Fadese skrev:

Det må jeg si! Jeg lever i den troen at å flytte sammen etter noen få uker (eller måneder for den saks skyld) er drepen for et forhold, men sånn er det sikkert ikke for alle. 🙂

Absolutt ikke. Jeg flyttet inn til mannen etter at vi hadde vært sammen i tre uker fordi jeg skulle hjelpe han da han brakk beinet. Jeg har visst bare glemt å flytte ut igjen.

Fadese skrev:

Det må jeg si! Jeg lever i den troen at å flytte sammen etter noen få uker (eller måneder for den saks skyld) er drepen for et forhold, men sånn er det sikkert ikke for alle. 🙂

Nei, ikke for alle. Mannen flyttet offisielt inn hos meg etter 3 måneder, men da hadde han stort sett vært der hele tiden allikevel siden den dagen vi ble kjærester.

Jeg bodde som sagt i Oslo da Exbo og jeg ble sammen, og jeg måtte bli der noen måneder før jeg kunne avslutte jobben min der, og vi flyttet sammen med en gang jeg kom hjem. I tillegg flyttet vi sammen i sokkelleiligheten til foreldrene mine, så det var en flying start, kan man si.