Å ha Gud på laget

Den kampen er noe av det mest intense jeg noengang har sett. Og jeg husker SÅ godt at jeg sa til min mann som i pausen hadde tårer i øynene og brustent hjerte: "Hvis Milan klarer å score tre ganger i løpet av en omgang, klarer vi det også."

alfaCharlie skrev:

Den kampen er noe av det mest intense jeg noengang har sett. Og jeg husker SÅ godt at jeg sa til min mann som i pausen hadde tårer i øynene og brustent hjerte: "Hvis Milan klarer å score tre ganger i løpet av en omgang, klarer vi det også."

"vi" Spiller dere på Liverpool?

Lille*My skrev:

"vi" Spiller dere på Liverpool?

Liverpool er laget vårt. I vårt hjerte. Derfor vi.
Er du en av oss?

Samboeren min er.

Jeg klarer ikke helt å få en følelse for noe lag som ikke representerer enten hjemstedet mitt eller landet mitt (selv om jeg godt kan synes at fotball er god underholdning). Kan til nød i perioder føle litt for et lag som har en bestemt spiller som jeg har sansen for. Forsvinner denne spilleren fra laget forsvinner også mine følelser for det. Ellers kan jeg få motvilje mot et lag som jeg synes opptrer usportslig. Da heier jeg ofte med det motsatte laget. Hvem nå det tilfeldig vis måtte være.

Hvordan velger dere hvilket lag dere skal heie med? Har du noen spesiell forbindelse til byen Liverpool, eller har du bare plukket et lag helt tilfeldig og begynt å holde med det? Eller begynner man å heie med laget som den tøffeste gutten i klassa heier med (fordi faren hans heier med det), i fjerdeklasse, også fortsetter man bare med det til man blir voksen?

Skjønner ikke helt hvordan slike ting fungerer


Jeg synes ellers bare det virker litt rart å si "vi" om en gruppe man ikke er en del av (som her: "..så klarer vi det også" -som om alfaCharlie og mannen er medvirkende til prestasjonen). Har forresten heller aldri hørt samboeren min omtalt seg selv som en del av laget.

Heh. Med "vi" mener jeg selvfølgelig spillerne OG alle supporterne som har holdt med LFC i tykt og tynt, grått og ledd og engasjert seg kamp etter kamp.

Et lag uten supportere tror jeg nok hadde slitt med motivasjonen, og LFC hadde nok ikke vunnet den Champions League-finalen uten de heldige supporterne som var der, sang og jublet for spillerne sine. Selv da de gikk i garderoben etter 1. omgang og lå under 0-3.

Først velger man sport, så velger man lag. Jeg likte å se på fotball som småjente, og syntes engelsk fotball var morsommere å se på enn norsk. Foreldrene mine har sine lag som de holder med, jeg hadde litt sansen for Wimbledon. Egentlig bare pga. alt oppstusset om røde og gule kort...

Etter å ha sett en del LFC-kamper syntes jeg de spilte fair, morsomt og at de hadde et bra image. Den første betattheten utviklet seg til en gryende forelskelse, og nå er Liverpool klubben i mitt hjerte fordi de spiller med, nettopp, hjertet. Som i Champions League-finalen.

Veldig bra!!
Jeg er ikke så fryktelig opptatt av fotball, men jeg er derimot opptatt av mannen min, og han er lidenskapelig Liverpool-supporter. Så ja, jeg er indirekte en av dere.

alfaCharlie skrev:

Heh. Med "vi" mener jeg selvfølgelig spillerne OG alle supporterne som har holdt med LFC i tykt og tynt, grått og ledd og engasjert seg kamp etter kamp.

Et lag uten supportere tror jeg nok hadde slitt med motivasjonen, og LFC hadde nok ikke vunnet den Champions League-finalen uten de heldige supporterne som var der, sang og jublet for spillerne sine. Selv da de gikk i garderoben etter 1. omgang og lå under 0-3.

Ja, det har du selvfølgelig rett i 🙂. På den måten er jo supporterene også en del av kampen (i allefall de på tribuna)

Først velger man sport, så velger man lag. Jeg likte å se på fotball som småjente, og syntes engelsk fotball var morsommere å se på enn norsk. Foreldrene mine har sine lag som de holder med, jeg hadde litt sansen for Wimbledon. Egentlig bare pga. alt oppstusset om røde og gule kort...

Etter å ha sett en del LFC-kamper syntes jeg de spilte fair, morsomt og at de hadde et bra image. Den første betattheten utviklet seg til en gryende forelskelse, og nå er Liverpool klubben i mitt hjerte fordi de spiller med, nettopp, hjertet. Som i Champions League-finalen.

Ok, sånn å forstå ja. Ja, jeg har inntrykk av at de fleste lidenskapelige forhold til "tilfeldige", utenlandske lag har sitt utspring i barndommen et sted. Jeg var ikke så interessert i fotball som liten og fikk derfor ikke noe favorittlag blant de engelske. Det føles litt unaturlig å plutselig skulle velge ett nå ... (klarer ikke helt å se at ett lag spiller så mye mer "med hjertet" enn et annet, jeg trodde alle gjorde det. Man må sikkert være mer engasjert enn meg for å se det)

Jeg tenkte litt på dette på lørdag nemlig, samboeren min og svogeren hans var begge hjertens enige om at de mye heller ville ha Viking i eliteserien neste år, enn Bryne. Jeg lurte på hvordan i alle dager de greide å ha en mening om dette. Tror ingen av dem noengang har satt sine ben i Rogaland, og de heier på helt andre lag.

Seinfeld hadde engang en fin betraktning rundt fotballtilhengere. Man heier på samme lag i år etter år, selv om absolutt alle spillerene + treneren har vært byttet ut mange ganger. Så egentlig er det ikke spillerene, men draktene man heier på

Lille*My skrev:

Hvordan velger dere hvilket lag dere skal heie med? Har du noen spesiell forbindelse til byen Liverpool, eller har du bare plukket et lag helt tilfeldig og begynt å holde med det? Eller begynner man å heie med laget som den tøffeste gutten i klassa heier med (fordi faren hans heier med det), i fjerdeklasse, også fortsetter man bare med det til man blir voksen?

Skjønner ikke helt hvordan slike ting fungerer

Jeg velger lag etter hjertet.
Som 5 åring forelsket jeg meg i denne mannen:

Siden ble det laget som fasinerte meg, og sangen(e) som bergtok meg. Spesielt "You`ll never walk alone" - den gir meg en religiøs følelse. Hillsborough-tragedien påvirket meg også. Den ufattelig tragedien det var da 96 Liverpool-supportere ble drept, gjorde noe med meg som supporter.

Mannen min er lidenskapelig Liverpool tilhenger - dette har nok også påvirket interessen min for laget.

Drømmen er en tur til Anfield. Mannen var der for 2 år siden, og vi håper på å kunne dra begge to til våren.

Mange mener at Brann er norges svar på Liverpool, både mad tanke på supporter, kampstemning og lidenskap. Jeg har egentlig ikke gjort meg opp noen mening om det, men jeg har registrert at mange Brannsupportere også er Liverpoolsupporter.
Bortsett fra Ryli, da. Svikeren!

Den Pondusstripen er bare helt fantastisk bra, jeg flirer like mye hver gang. Stakkars mannen min hadde det ikke godt første omgang av den kampen, og dere kan tro stemningen steg etterhvert som Liverpool scoret og scoret.

Jeg gikk ut etter 1 omgang.....
Jeg var ikke klar over at Gud skiftet antrekk....

Men jeg har sett reprisen. Mange ganger.

Liv(erpool)en skrev:

Bortsett fra Ryli, da. Svikeren!

:D Når det gjelder lidenskap og stemning er vel ikke Manchester United noe dårligere enn Liverpool?
Og hvis Gud er så veldig stor fan, hvorfor lar han dere mislykkes år etter år i ligaen?

Når det er sagt, var det en sinnssykt artig kamp, og jeg er glad for at Liverpool vant CL. Men det er mest fordi jeg misliker italienske lag generelt, og spesielt Milan og Juventus. Også unner jeg Gerrard suksessen, det var jo han som vant den kampen for Liverpool (sammen med supporterne). Når jeg ser bilder av ekle Riise som kysser pokalen derimot, blæææh ... da blir jeg bare kvalm.

Ryli skrev:

Og hvis Gud er så veldig stor fan, hvorfor lar han dere mislykkes år etter år i ligaen?

For å sitere en eller annen gluping (som sikkert er religiøs):
Han lovet oss aldri en rosehage. 😉

Ryli skrev:

Når jeg ser bilder av ekle Riise som kysser pokalen derimot, blæææh ... da blir jeg bare kvalm.

Ja, hvem blir ikke det...

Jeg kan forresten nevne at velsa har ei soldrakt med påskriften: "My father says it was the best day since I was born" (og "Champions of Europe" og emblemet til LFC)

Samboer kjøpte den på supportersjappa på Anfield.
Skal se om jeg finner et bilde ...

Jepp, der var de! Fra vi var i syden i februar:



Så hun er en av dere

Der var beviset, ja - Gud er på lag med Liverpool!

Jeg hadde oppriktig vondt av min kjære under den kampen.
Ved pause var han potte sur! Han truet med å skru av tv'n og gå og legge seg!

Min kjære klarer aldri gå og legge seg uten å sveive innom pc'n først.
Han ble sittende og pusle med noe, putre og være sur, mens tv'n sto på i bakgrunnen.

Liverpool scorer første målet... Min kjære brøler - og havner på stolen foran tv'n igjen.
Liverpool scorer andre målet... Min mann vekker hele nabolaget...

Liverpool scorer tredje målet...

Resten av kampen går min mann i sirkel på gulvet... Han river seg i håret -
og det enste han ytrer er: "Å Herre Gud.... Å Herre Gud... Å Herre Gud..."

På et eller annet vis er jeg overbevist om at Gud før eller siden ble lei av gnålet til gubben min...

Dette må være tråden hvor jeg kan skryte av et av våre helligste klenodier.

En Liverpool-body, tegnet på og signert av mr. Øverli himself!

Inagh skrev:

Liverpool scorer første målet... Min kjære brøler - og havner på stolen foran tv'n igjen.
Liverpool scorer andre målet... Min mann vekker hele nabolaget...

Liverpool scorer tredje målet...

Resten av kampen går min mann i sirkel på gulvet... Han river seg i håret -
og det enste han ytrer er: "Å Herre Gud.... Å Herre Gud... Å Herre Gud..."

På et eller annet vis er jeg overbevist om at Gud før eller siden ble lei av gnålet til gubben min...

Høres ut som min mann, stakkaren hadde ikke negler igjen etter den kvelden. Men han var veeeldig lykkelig da han gikk og la seg.

Adrienne skrev:

Men han var veeeldig lykkelig da han gikk og la seg.

Noe som kan være en stor fordel.

Liven skrev:

Noe som kan være en stor fordel.

Mulig det, men jeg har dessverre en sambo som ikke vet oppned på en fotball.