Å lytte til foreldres magefølelse

gajamor skrev:

Jeg er også, økonomisk sett, midt i middelklassen. Men jeg har over gjennomsnittlig utdannelse, og vet hvilke symptomer jeg skal fremheve (og hvilke ord og vendinger jeg skal bruke for å beskrive dem) hvis jeg ønsker at helsepersonellet skal ta meg på alvor. Derfor har jeg få negative opplevelser med helsevesenet. Men ikke alle klarer å gå fram på denne måten, og det er et alarmerende tegn på et helsesystem i krise når syke folk som er dårlige til å formulere seg får mindre hjelp enn kranglefanter.

Desverre gjennomsyres omtrent all service av dette, og sikkert spesielt steder som legevakta med mye press og stress.

Som Glitter og Gajamor så riktig påpeker; vi vet hva som skal til, ikke sant? Vi har kulturelle koder som stemmer overens med de som jobber der sine kulturelle koder, vi vet hva som skal vektlegges, vi vet hva slags ordbruk vi skal bruke og hvis man i tillegg kan hoste opp stammespråk, slik min helseutdannete mann kan, da er det uproblematisk. (men et desto større sjokk når man faktisk ikke får hjelp, men da gjør man noe med det, man klager, man anmelder, man ringer pressen osv.)

Det er jo slik at man venner seg til typer behandling også, og som både esme og jeg har skrevet om i en annen tråd; vi har møtt menensker som har takket oss fordi vi har behandlet dem som om de tilhørte "vår" samfunnsklasse. Altså med respekt og forståelse, enkle ting som at de er biltt tatt i hånden eller møtte høflig og vennlig på telefon. For en fra lavere samfunnslag er stort sett alle møter emd det offentlige, fra legevakt til NAV, møter med nederlag og fornedrelse, steder de føler seg dumme, de kan kanskje ikke lese skikkelig, fylle ut skjemaer skikkelig, de kan kanskje ike språket skikkelig, de føler avmakt og fortvilelse og blir sinte osv.

Madam Mim skrev:

Det er jo slik at man venner seg til typer behandling også, og som både esme og jeg har skrevet om i en annen tråd; vi har møtt menensker som har takket oss fordi vi har behandlet dem som om de tilhørte "vår" samfunnsklasse. Altså med respekt og forståelse, enkle ting som at de er biltt tatt i hånden eller møtte høflig og vennlig på telefon. For en fra lavere samfunnslag er stort sett alle møter emd det offentlige, fra legevakt til NAV, møter med nederlag og fornedrelse, steder de føler seg dumme, de kan kanskje ikke lese skikkelig, fylle ut skjemaer skikkelig, de kan kanskje ike språket skikkelig, de føler avmakt og fortvilelse og blir sinte osv.

Jeg mener man har krav på den respekten uansett hvilken "klasse" man tilhører, og om man er over eller under den man prater med "klassemessig".
Det skulle faktisk ikke være nødvendig å måtte takke for at man har blitt behandlet som et medmenneske.

Behandle andre som du vil bli behandlet selv.

Når man får noen år på baken blir man trygere på seg selv, og tør å ta kampene på en helt annen måte en man gjorde som ung.
Den gangen vi fikk beskjed om å bruke munn-til-munn metoden på guttungen vår på 9 mnd, så var vi ikke så gamle og ganske ferske foreldre. Jeg var 23 og mannen min 25. Jeg hørte ikke hva legen sa, mannen min fortalte det når vi kom hjem, hadde jeg hørt det hadde jeg nektet å reise hjem.
Nå var det ikke akkurat veldig livsfarlig det gutten vår hadde, skikkelig Falsk krupp og astmaanfall (viste ikke om astmaen da).

En venninne av meg besvimte på badet, ble funnet nesten livløs av mannen. Hun hadde store smerter og klarte nesten ikke puste. De klarte det kunststykke å få en lege til å komme hjem til dem, men denne legen bare føyset det bort med at hun "sikkert bare hadde et angstanfall". Da hun endelig klarte å snakke litt selv, skjønte hun at hun måtte slå på stortromma for i det hele tatt å få hjelp. Hun var derfor raskt ute med å påpeke, som sant var, at hun var tannlege. Da var legen plutselig villig til å lytte. Hun endte opp på sykehus hvor det ble konstatert blodpropp i lungen. Hun sa til meg i ettertid: "Hadde jeg jobbet på Rema, hadde jeg vært død i dag."

Skremmende.

Mams skrev:

Jeg mener man har krav på den respekten uansett hvilken "klasse" man tilhører, og om man er over eller under den man prater med "klassemessig".
Det skulle faktisk ikke være nødvendig å måtte takke for at man har blitt behandlet som et medmenneske.

Det mener jeg også. Jeg bare påpeker eksisterende klassebaserte forskjeller i hvordan folk blir behandlet i vårt såkalte klasseløse samfunn.

Forskjeller reproduseres også. Feks er nesten alle som går på medsin (8 av 10) legebarn. De er oppvokst i en verden der folk er hvite, friske og rike. De vet lite eller ingenting om livets skyggeside, og møter den ofte med vemmelse og avsky når den slår dem i fleisen. Det er mye forakt i helsevesenet. Fra ambulansesjåfører til kirurger. Fedmeforakt, feks. Og hvem er det som oftest sliter med overvekt? Underklassen. Pga feil kosthold og manglende trening. I det hele tatt er det stor forskjell på hva folk lider av på øst- og vestkanten. Det er jo stor forskjell i livsstil og ikke uten grunn at folk blir ti år eldre på vestkanten. Det er også forskjell på hva folk jobber med, hva de tjener, hva de gjør på fritiden osv. Og når lidelser er sosialt betinget vil det reflekteres i forskingspenger, status blant legene som jobber på feltet og hvordan pasienten priorieteres og behandles.

Divine skrev:

Hun sa til meg i ettertid: "Hadde jeg jobbet på Rema, hadde jeg vært død i dag."

Så Polyannas tante har virkelig rett i at en mann ikke er en livsforsikring, men at man må ta seg utdannelse! Det er faktisk det aller aller lureste man kan gjøre.