Smittefare og hjelp ved sykdom

Jeg lurer litt på hva som er gjengs og hva folk gjør, særlig når man er foreldre.

Dette er første gangen både jeg og sambo har vært så utslått av omgangsjuke at vi ikke har klart å ta ordentlig vare på barna (som nå er to barn under tre år)

Da kom dillemaet; skulle vi be om hjelp, eller ikke?
Det endte med at vi fikk litt hjelp av min mor, men så ble også hun syk.

Ber dere om hjelp i sånne situasjoner?
Og hva gjør dere om det er dere som blir spurt? Tør dere å si nei hvis dere ikke vil?

Den som er syk har jo behov for hjelp, men den som blir bedt om å hjelpe er det jo ikke noe morsomt for; for både den og familien risikerer jo å bli syke i neste omgang. Skikkelig dilemma.

Klart jeg ber om hjelp, er man syk så er man syk.

Moren din vet da om smittefaren om hun sier ja til å hjelpe.

Akkurat når det gjelder omgangssyke så har jeg vel igrunnen prøvd å komme gjennom det uten å dra andre inn i huset, det smitter jo så utrolig fort. Men det er ikke særlig stas å ta seg av småbarn når man er skikkelig dårlig. Bedre å få noen til å komme og hente barna kanskje, hvis de er friske og man har anledning til det.

(Og jeg hadde ikke vært veldig begeistret for å gå frivillig inn i et hus med omgangssyke og bli smittet....) 😉

Jeg hadde som Maximillia bedt noen hente barna om mulig.

På den andre siden. Om man ikke klarer å ta seg av ungene, så er det jo ikke så mye spørsmål om man spør, men hvem man spør.

Familie er det enkleste å spørre, dvs foreldre.
Vet ikke om jeg har noen så gode venner at jeg unner dem å bli smitta; hvertfall ikke om de har barn.
Og nå har nesten alle jeg kjenner barn.
Innkjøpshjelp går jo greit an å be om, da trenger man jo ikke å ha kontakt.
Og det å levere barna ut var jo en god ide 🙂

Vi var i den situasjonen da T. var ett år. Jeg ringte mamma og hun kom og hentet ham. Det var absolutt ikke mulig for oss å ta oss av ham da og jeg hadde levert ham til naboen om mamma ikke kunne. Jeg håper aldri vi kommer i sånnen situasjon igjen (men nå er jo T. over fem år og klarer seg jo stort sett selv).

Jeg hadde passet andres barn om foreldrene var så syke ja, selv om det da hadde vært fare for å bli smittet selv.

Jeg har bedt om hjelp, ja - sagt rett ut at vi har omgangssyke, men trenger hjelp... Så får folk velge om de vil hjelpe oss eller ikke. Stort sett har vi fått hjelp - og innimellom har hjelpa blitt smittet.

Men men - da gikk de inn i det med åpne øyne - og jeg ville gjort nøyaktig det samme dersom noen hadde spurt meg om hjelp og jeg hadde anledning.

Jeg hadde både bedt om hjelp, og jeg hadde hjulpet til om noen trengte det. Det går an å beskytte seg ved meget god håndhygiene, samt at man ikke nødvendigvis tar i oppkastet, eller er helt oppi den man skal omgåes.
Klart man kan bli syk, men det er sjelden dødelig

Jeg har både fått hjelp og gitt hjelp i slike situasjoner.

Entret min søster hus med hansker og munnbind da hun og tre unger lå sammenkrøket over bøtter. En annen gang ble mine unger hentet da jeg ikke var i stand til å ta vare på de pga sykdom.

Man må jo bare stille opp for hverandre og det finnes muligheter for å beskytte seg.

Vi har bedt om hjelp, en gang da vi begge var syke og måtte be moren til mannen kjøpe noe Cola og FArris til oss, vi fikk ikke i oss noe og klarte ikke gå på butikken. Da var hun bare såvidt innom med det, vi klarte ta oss av S selv. Hun ble ikke smittet.
Mannen bad også moren sin om hjelp for 4 helger siden da han var alene hjemme med S. Moren hans hentet S i barnehagen og lagde middag til ham, samt la ham. Hun ble ikke smittet (Nå mener jeg fremdeles at mannen var matforgiftet etter å ha spist selvskutt and, men han nekter for det selv).

Vi klarer oss helst selv i slike situasjoner, men hvis jeg skal spørre noen spør jeg foreldrene våre. Dersom det kun gjelder å kjøpe noe cola eller noe på butikken kunne jeg spurt noen av naboene der vi bor nå. De kunne jo bare satt det på trappa. Vi har nå naboer som også kunne levert og hentet S i barnehagen.

Jeg hadde helt klart bedt om hjelp med tre barn som krever sitt...!

HAdde bedt barna vaske seg, og brukt Antibac-middel på hender, før de ble hentet. Hadde jeg hjulpet noen, hadde jeg brukt hansker, munnbind og Antibac. (Har et lite lager liggende hjemme , i tilfelle...)

Ang å hjelpe; ja, hvis det var noen som ikke kunne få hjelp på annen måte. Men de fleste jeg kjenner spør nok helst andre enn småbarnsfamilier som igrunnen har nok med sitt eget.
Dersom det passet EKSTREMT dårlig med omgangssyke akkurat da ville jeg sagt nei.

Vi har bare vært syke begge to samtidig en gang etter at vi fikk barn. Jeg måtte be om hjelp. Da ba jeg min mor om hjelp.

Jeg husker godt den ene gangen vi begge hadde skikkelig omgamgsjuke.
Mellomste var da 1 år og høyt o glavt, og ikke sjuk. Eldste var 4,5 år og heller ikke syk.
Vi ba ikke om hjelp, men vi gjorde kun det vi måtte med ungene i et par dager.

Husker enda vi lå som slakt på hver vår sofa, men mellomste som en tubo i hele huset...

Når Mazungen var 8-9 måneder (hun gikk langs bord da og var veteran krabber) så ble jeg og mannen syke samtidig) Han klarte ikke noe, jeg hadde jo ikke den luksusen.

Mine foreldre var for gamle og dårlige til å være nytte, men de tilbød seg. Svigermor som er i 50 årene tilbød seg ikke. Mannen ville ikke spørre.

Vi overlevde men det var komplett uansvarlig at jeg hadde ansvaret for henne og for ham alene når jeg selv ikke stod på beina.

Jeg ville selv tilbudt meg å hjelpe venner og familie i den situasjonen.

Jeg ville spurt om hjelp og gitt hjelp hvis det hadde passet seg sånn.

Nå har ikke vi familie i nærheten - men det kan tenkes at svigermor (som bor nærmest) hadde kommet om det passet seg sånn, men da må hun i tilfelle bo hos oss, ikke en ideell situasjon. Får bare krysse fingrene for at vi greier oss godt videre ei stund til...

Jeg ville stilt opp for andre, både familie og venner, ved spørsmål. Så sant prisen for en omgangssyke ikke hadde vært for høy - som ved nyfødte/premature i hus, eller like før en reise vi har gledet oss til. Dersom en er frisk selv, kommer en langt med god håndhygiene og sprit. Smittet blir en ofte når en ikke er klar over smittefaren, og slurver med hygiene og nærkontakt.

Jeg hadde aldri spurt noen som har (små) barn i hus om hjelp, men så har jeg både mor og svigermor som hadde insistert på å stille opp. Mamma er ofte innom når vi er syke. Hun trekker da på skuldrene og sier "blir jeg syk, så blir jeg syk", og tar ellers nødvendige skritt for å forsøke å unngå smitte. Svigermor har samme innstillingen.

Nå skal det sies at jeg er såpass heldig at jeg har en mann som tilsynelatende er imun når det kommer til omgangssyke. I løpet av de årene vi har vært sammen så har jeg hatt omgangssyke ganske mange ganger uten at han har vært i nærheten av å være dårlig.

Gaia skrev:

Jeg hadde aldri spurt noen som har (små) barn i hus om hjelp, men så har jeg både mor og svigermor som hadde insistert på å stille opp.

Ved full krise hadde vi vært nødt til å spørre enten kolleger eller småbarnsforeldre om hjelp. Men da hadde jeg prøvd å begrense hjelpen til innkjøp av nødvendig sykemat, eller i værste fall å ta seg av et friskt barn.

Heldigvis har vi ikke hatt den problemstillinga enda - håper vi slipper.
Håper samtidig at mine venner ville spurt meg i en liknende situasjon, liker at evnen til å be om hjelp er gjensidig.