Henrik Syses innlegg om å være sliten pappa i ferien

glitterchick skrev:

Så ikke morsomt, noe alle vet, ikke trenger debatt - hva er meningen bak innlegget da?

glitterchick skrev:

Dette syns jeg var flåsete. Og jeg reagerer når kvinner mener noe er mer naturlig for dem, eller for menn også, bare så det er sagt.

Ellers reagerte jeg ikke på innlegget, jeg syns det er ganske naturlig at man som forelder kan bli sliten i ferien. Jeg syntes rett og slett ikke det var særlig morsomt skrevet, ei heller noe som var spesielt banebrytende eller trenger debatt.

Så ikke morsomt, noe alle vet, ikke trenger debatt - hva er meningen bak innlegget da?

Setningen som du gjenga var flåsete ja (om det var det du meinte). Eg la merke til den, og eg er enig med deg der. Dette med at det var "naturlig". Tullete. Likevel syns eg ikkje at dette med kjønn var noko poeng i det han skreiv 🙂

Syrin skrev:

Likevel syns eg ikkje at dette med kjønn var noko poeng i det han skreiv 🙂

Jeg syns absolutt det var det, og akkurat det avsnittet understreket det jo. Han ville snakke om pappaene, de som ikke greide å skjule frustrasjonen sin, slik kvinner kan. De som ikke er naturlig bekymret.

Det er han som spiller kjønnskortet, ikke kritikerne. Hadde han skrevet om slitne foreldre hadde jeg ikke reagert på annet enn at det var dårlig skrevet, tenker jeg. Det er jo ingen (her i allefall) som kritiserer han for å være sliten.

Jeg ble langt fra rasende, men himlet litt med øynene, på samme måte som jeg himlet med øynene når denne rederfrua mente det lå i kvinners gener å være hjemme.

Innlegget hans var ufattelig kjedelig ja, men det forventet jeg liksom fra en Syse.

glitterchick skrev:

Jeg syns absolutt det var det, og akkurat det avsnittet understreket det jo. Han ville snakke om pappaene, de som ikke greide å skjule frustrasjonen sin, slik kvinner kan. De som ikke er naturlig bekymret.

Det er han som spiller kjønnskortet, ikke kritikerne. Hadde han skrevet om slitne foreldre hadde jeg ikke reagert på annet enn at det var dårlig skrevet, tenker jeg. Det er jo ingen (her i allefall) som kritiserer han for å være sliten.

Jeg ble langt fra rasende, men himlet litt med øynene, på samme måte som jeg himlet med øynene når denne rederfrua mente det lå i kvinners gener å være hjemme.

Jeg er på linje med Glitter i denne diskusjonen.

Jeg synes litt av problemet er at han virker veldig generaliserende i forhold til kjønn:

Jo da, mammaer kan også være bekymret, ofte mer enn pappaene, men for dem faller det liksom naturligere. De kan dessuten gjemme det bak sminker eller andre masker. En pappa klarer ikke på samme vis å skjule sin frustrasjon. For all del, vi pappaer elsker å være sammen med våre barn. Tenk å bli klatret på og ropt på, lekt med og herjet med. Men vi vet at ansvaret er stort, og at så mye galt kan skje selv den beste.

Generalisering i forhold til kjønn kan sikkert være både humoristisk og passelig. Jeg synes allikevel ikke at foreldres "slitenhet" i ferien virker kjønnsbetinget sånn generelt - det er vel derfor jeg ikke skjønte helt humor og poeng med innlegget. Når han (jf. forrige sitat) gjør dette til en mannsgreie for så å avslutte med følgende, blir det hele enda mer snodig synes jeg:

Jeg ber bare: Ha langmodighet med oss, slitne foreldre. Vi gjør - stort sett - så godt vi kan.

Kanskje han spilte kjønnskortet for å forsøke å få litt oppmerksomhet??

Ellers så er det jo lite banebrytende i det han skriver. Jeg synes det ble tøysete å bruke kjønn på denne måten - og med det innholdet godt spredt utover teksten får man ikke lyst til å gi ham (eller andre foreldre) medynk.

(Selv om jeg gjerne vil ha litt selv, selvsagt.)

[/INDENT]

til Claire!

Jeg elsker barna mine herfra til månen og inn i evigheten og tilbake, men jeg må si at jeg var sliten på slutten av ferien. Følte at jeg hadde drevet barnehage i 5 uker. Så jeg har den største forståelse for at Syse er sliten, og jeg tar noen av innspillene hans som lett humor.

For øvrig har jeg langt viktigere ting å hisse meg opp over enn dette.

Jeg tror vi gjorde noe riktig på årets ferie. Det ble nemlig det som en ferie er ment å være - en mulighet til å roe ned og være masse sammen som familie!

5 uker gjør noe med en!

Forøvrig synes jeg Syse skriver en morsom liten historie - og jeg kjenner meg jo igjen.

Da jeg gikk høygravid med mellomstebror, var jeg på en ukes ferie alene med storesøster som var 3,5 år og på sitt aller-aller-aller mest skravlete. Vi var på besøk hos mine besteforeldre, og det var ingen særlig avlastning å få. Til slutt rømte jeg inn på do. Da hun kom og hang i døra mens hun skravlet i vei, måtte jeg finne fram mobilen og be mannen min snakke med henne en halvtimes tid slik at jeg fikk fred!

glitterchick skrev:

Det er vel ingen som påstår det?

Nei. Sa jeg det?

Kate skrev:

Nei. Sa jeg det?

Jeg oppfattet deg slik. Men da tok jeg sikkert feil. No biggie.

Innlegget ble betydelig bedre etter bruk av smilyer ja . Forøvrig enig i at han beskriver noe som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, men heller ikke jeg skjønner kjønnsgreia her.

Men ut fra denne:

Jeg husker for noen år siden at jeg observerte en politiker på flyreise med sine småbarn, den gang min kone og jeg var såre barnløse. Det var langt på natt, etter mye venting. Politikeren, kjent som blid og jovial, var stram i masken og ropte hardt og kontant til ett av sine barn at nå skulle han bare ti stille! Vi så på hverandre og lot oss sjokkere over denne surhet. Ja, i sladderens onde ånd fortalte vi sikkert noen venner etterpå hvem vi hadde sett, og hvor sur han var.

Nå vet jeg bedre. La oss ikke dømme andre mennesker etter noen sekunders inntrykk. Alle kan ha en sur og dårlig dag. Ikke kom med: "Vet du hvem jeg så i dag, og vet du hva han gjorde?"

.... så får jeg inntrykk av at unge herr Syse nok har opplevd en og annen situasjon i ferien hvor tålmodigheten hans har blitt satt på en litt for hard prøve og føler behov for å forklare seg 😀

Da jeg leste Juritsens innlegg fikk jeg lyst til å klappe ham nedlatende på hodet og si "Kos deg du, med din ENE, søte, 1-åring, men du ANER ikke hva det er å ha en flokk med større unger som faktisk krever noe av deg!"

Jeg tror rett og slett Arve fortsatt er i en litt rosa babyidylliserende verden...

Kjenner meg igjen i mye.. er alenemor. :svett:

glitterchick skrev:

Jeg syns absolutt det var det, og akkurat det avsnittet understreket det jo. Han ville snakke om pappaene, de som ikke greide å skjule frustrasjonen sin, slik kvinner kan. De som ikke er naturlig bekymret.

Ja, men dette sier han jo bare for at hans medlidenhetsdel skal bli størst. Det er jo ikke noe poeng i å sutre hvis det er enda mer synd i noen andre. Har du aldri vært i den situasjonen at du lider, men der sitter det jaggu meg en tykje som lider enda mer? Frustrerende, hvordan skal man da få trukket frem lyset sitt fra sjeppen? (Min ex-svigermor var slik; Hun hadde alltid opplevd noe bedre, verre, morsommere, farligere etc Slitsom, ja ... )

Jeg synes det blir en litt merkelig diskusjon i avisen, jeg synes tydelig at Syse prøver å være morsom, om det er vellykket er en annen sak. Jeg synes det smaker av hersketeknikker å lese ting som tydelig er ment humoristisk (uavhengig av hvor morsomt det er) som dønn alvorlige. (Men enda verre synes jeg det er å lese ting som tydelig er alvorlig ment, men kamuflert som humor. Og der er jo et skjæringspunkt som ikke alle kan enes om hva som er hva.)

1-åring, Polyanna? Hun ble nå født i -04. 😉

Polyanna skrev:

Jeg tror rett og slett Arve fortsatt er i en litt rosa babyidylliserende verden...

Og det har han vel alle forutsetninger for å være resten av sitt småbarnsfar-liv. Har han ikke hus på landet, stor leilighet i byen, penger nok til å slippe å jobbe, eller til så mye profesjonell avlastning han ønsker?

Mannepanel eller ei, jeg driter egentlig i hva de rike og berømte har å si om at det er så enkelt og koselig å ha barn, de kunne jo begynne med å prøve å jobbe 120 % i turnus og ha en 11 år gammel toyota som fusker et par uker først.

Glemte denne:

him skrev:

Ja, men dette sier han jo bare for at hans medlidenhetsdel skal bli størst. Det er jo ikke noe poeng i å sutre hvis det er enda mer synd i noen andre. Har du aldri vært i den situasjonen at du lider, men der sitter det jaggu meg en tykje som lider enda mer? Frustrerende, hvordan skal man da få trukket frem lyset sitt fra sjeppen?

Jeg skjønner jo at det er det han gjør, men det gir meg bare to alternativer: Enten mener han det og er fullstendig åreforkalket i hodet, eller så prøver han å være morsom og fremstår som en flåsete tulling.