Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

Det lurer jeg på i dag.

(da mener jeg hvordan du føler det er å leve, rett og slett. Kjærlighet, jobb, alt!)

Eg har det langt bedre no
For 10 år sidan var eg 20 år og hadde eit on-and-off forhold til ein fyr som eg idag syns er ein stor dust. Fattar ikkje kva eg såg i han og at gadd å ofre så masse tårer for han. I tillegg døde lillebroren min eit par år tidligare, så eg sleit ein del pga av det. Og så var eg veldig i tvil om eg hadde valgt riktig utdannelse.
I dag har eg to herlige barn og bur med verdens mest fantastiske mann. Kunne ikkje funne ein bedre far til mine barn. I tillegg har eg ein jobb som eg elskar. Har det nesten litt for bra. Nesten sånn at eg tenker at det ikkje kan vare og at det kjem til å skje eit eller anna snart....

For 10 år siden var jeg 19 og hadde nettopp avsluttet mitt livs sommer. Han som ble med meg inn i sommeren ved min side ble raskt dumpet når Mannen i Mitt Liv entret scenen på en busstur til Polen. Jeg ble hodestups forelsket og svevde på skyer i lang tid etterpå. (dette er forøvrig mannen jeg fremdeles er gift med, hvis noen lurer )

Nå har jeg det godt sammen med den samme mannen, vi har bygget oss et liv sammen og har det godt på veldig mange måter. Vi har fått tre, snart fire vidunderlige barn sammen og jeg føler at respekten for hverandre og gleden over hverandres selskap er tilbake igjen etter en tøff periode.

Jeg hadde det på et vis bedre for ti år siden fordi alt da var så nytt og spennende, på den annen side er jeg veldig tilfreds med livet jeg har nå. Det er morsomt å tenke tilbake på den sinnsyke forelskelsen, samtidig som det er deilig å høste fruktene av ti års oppdragelse av den samme mannen.

Så spennende å lese svarene! Jeg må tilstå at det er litt av egeninteresse jeg spør. Som forholdsvis ung pike hender det jeg lurer på om "dette er alt", (haha, naiv som bare pokker'n, jeg vet), og om det kommer til å bli godt å bli over 30 og bli sett på (og behandlet) som en voksen. Ikke minst om jeg kommer til å føle meg voksen, selvsikker og vellykket.

Jeg selv var 14 for 10 år siden, og livet var generelt jævlig. Nå er jeg gift, har to barn og leilighet, men skal være ærlig nok til å innrømme at hverken det jeg studerer eller det jeg jobber med er det jeg drømte om, heller noe jeg har gått for av økonomiske årsaker. :sellout:

For 10 år siden var jeg 15 år, og var i fast forhold. Ikke mannen jeg er sammen med i dag, men lærte kjempe mye av det.

2 år etterpå ble jeg sammen med mannen i mitt liv, og vi giftet oss snart etterpå.
Livet mitt er akkurat som jeg forestilte meg det, selv om jeg aldri trodde jeg skulle miste et av mine barn. Jeg ønsket meg en stor familie og et stort hus.
Føler jeg er litt tilbake der jeg starta på mange vis, men samtidig er jeg på et helt annet nivå.

Mon tro hva framtiden vil bringe..

Egentlig føler jeg at filmen Groundhogday (en ny dag truer) oppsummerer mye.

For 10 år siden hadde jeg ikke opplevd det værste og beste jeg har opplevd. Men de store problemene, utenfor min kontroll er like utmattende og jeg er like fortvilet. Ingenting endrer seg.

For 10 år siden var jeg 26 år, samboer på fjerde året og relativt fersk i lærerjobben.

Vi hadde ikke barn og hadde all verdens energi og tid til å gjøre akkurat hva vi ville. Jeg brukte mye mer tid på jobben, med venner og på sofaen med en bok!
Den verste festingen var over, men det hendte langt oftere enn nå at det var en fest eller tur på byen.

Jeg var slank, sunn og i god form.

Nå 10 år etter, er vel det den største forskjellen. Hadde en psykisk veldig tøff periode etter førstemann kom til verden for snart fem år siden. Og i etterkant av dette, lot jeg kroppen min forfalle (dessverre). Det ble liksom ubetydelig, for alle krefter gikk med på å komme seg ovenpå psykisk.

Først nå har jeg kommet skikkelig igang med å ta vare på kroppen min igjen (vekt på vei ned - juhu!). Og jeg har virkelig utviklet meg på mange plan etter min livskrise - og nå er jeg så trygg i meg selv som jeg aldri før har vært. Jeg har fått plassert en hel del ting og har landet i mitt syn på livet.

Det er jeg utrolig takknemlig for.

Barna har tilført en dimensjon til livet mitt som er helt fantastisk.

Så om jeg er tjukkere (foreløpig...) og slitnere nå enn for ti år siden, så er jeg langt lykkeligere på et dypere plan enn jeg følte lykke før.

Jeg har forresten lyst til å si at jeg fortviler over alle damer som fortviler over å bli eldre.
Livet er en reise og om man ikke tillater seg å forsteines i et gammelt mønster, så er man i stadig utvikling. Det er spennende! Det er mening i hvert eneste sekund.

Og da fikk jeg igrunnen lyst til å sitere "Livsveven":

Ikke før veven har stilnet,og skyttelen sluttet
å gå, vil Gud trekke teppet til side,og la oss
riktig forstå. At også de mørke tråder så
vel som de lyse bånd. var helt nødvendig for
mønstret i Mesterens mektige hånd.

For 10 år siden var jeg sammen med ham jeg er gift med.Det var bare 1/2 år til vi skulle gifte oss. Men vi hadde ikke trodd at det ville ta 8år å få barn. Det var bare oss 2 og vi reiste mye, og virkelig koste oss. Vi var også på byen en del. Jeg jobbet på båt, så jeg var borte halve året (ikke i strekk). Livet har er like godt som for 10 år siden, men på en annen måte. Så jepp, jeg har det like godt nå som da:) Eller enda bedre pga av den lille go`jenten min, som bringer frem en deilig og stolt følelse!

Jeg var 22 og holdt på med mitt andre mellomfag, og gikk runder med meg selv om hvilket hovedfag jeg skulle ta. Ved siden av hadde jeg en veldig morsom bijobb, som jeg lærte masse av. Jeg hadde vært sammen med den nåværende mannen min i fire år allerede, vi hadde kjøpt leilighet sammen og reiste masse, og var generelt lykkelige som lopper.

Nå er jeg vel litt voksnere og mer ansvarlig og selvsikker, og har til og med fått meg en Ordentlig Jobb™, unger og litt større leilighet, men det som var bra før, er i stor grad bra nå også, og dessuten har jeg fått en god del ekstra, synes jeg. Jeg har fått gjøre omtrent akkurat det jeg ville de siste ti årene, og har hatt det veldig gøy. Og horisonten inneholder fortsatt spennende og uvisse ting. Jeg synes ikke jeg er så veldig satt at det gjør noe.

For ti år siden var jeg alenemamma og student. Jeg var egentlig ganske fornøyd med livet -hvis man ser bort fra at jeg manglet både mann, egen bopel, førerkort, bil og penger. Jeg var mye mer idealistisk enn jeg er nå, og mye mer naiv til alt og alle. Jeg hadde større tiltro til livet og til menneskene jeg møtte på min vei.

For ti år siden datet jeg en kar. Han tok meg med på en nyttårsfest, og det første som skjedde da jeg ble presentert for alle kameratene hans var at blikket mitt limte seg fast i en av kameratene som satt i en sofa. Jeg merket at det var gjensidig. Men det var ikke noe å gjøre noe med, jeg var jo på festen med en date.
Han kjekkasen i sofaen kjørte meg hjem dagen etterpå, og to uker senere traff jeg ham på et utested. Han fortalte at han hadde falt pladask når han så meg, og at det var "synd" at jeg datet kameraten hans. Vi lot det være med det.
Forholdet med kameraten tok etterhvert slutt, og jeg møtte denne karen igjen (på et utested). Han ville ha meg med hjem, og jeg lystret. Det skjedde overhodet ingenting selv om vi sov i samme seng, selv om begge hadde veldig, veldig lyst. Dette skjedde mange ganger.
Så hadde vi et opphold på noen måneder før vi traff hverandre igjen helt tilfeldig på en buss. Da spurte han om jeg ville komme til ham på middag påfølgende fredag, og siden da har det vært oss. Dette skjedde i 2000.

Nå har jeg det godt økonomisk og materielt, men jeg savner den generelle naiviteten jeg hadde til livet.

Jeg har det fantastisk mye bedre nå enn for ti år siden.

For ti år siden var jeg forvirret kunsthistoriestudine. Jeg endte opp med å bruke opp studielånet mitt på å drive drum'n'bass-klubb og fant ut at studiene var helt feil for meg. Jeg var singel og ganske fornøyd med å date litt her og litt der, jeg var mye ute, gjorde mye kreativt og hadde det ganske bra. Jeg fant min hylle i livet jobbmessig, og har blitt der.
Jeg har det minst like bra nå, men selvfølgelig veldig annerledes.

Jeg gikk på folkehøyskole langt ute i bushen, hadde et håpløst forhold i hjembyen og trivdes vel i grunnen ikke med noe... Det er vel det nærmeste jeg noen gang har kommet en depresjon ever. Nå er livet derimot meget bra 😀 Kan du ikke spørre om hvordan livet var for 5 eller 15 år siden? Da kunne jeg sikkert svart MYE festligere! 😀

Livet mitt er veldig annerledes, men likevel så mye bedre nå, enn for 10 år siden.
Den gang var jeg 23, forvirret over hvilken vei jeg skulle, og på vei inn i et altfor langt forhold til en som ikke var Den Rette. Nå lever jeg sammen med Mannen i mitt liv og verdens skjønneste datter. Jeg stortrives i jobben, og ser generelt lyst på livet. Det eneste som mangler er større bolig, hage, bil og to barn til.

Hm...for 10 år siden var jeg 15 år. Jeg var singel og hadde ikke anelse om hva jeg skulle bli. Så for meg at jeg ikke skulle gifte meg og få barn før jeg var hvertfall 30.

Jeg giftet meg da jeg var 19 og fikk barn da jeg var 24. 😛 Var ferdig utdannet sosionom for 2 år siden. Har nettopp begynt i ny jobb nå, håper jeg vil trives der 🙂

Så livet er litt annerledes enn jeg hadde trodd det ville bli, men jeg er fornøyd jeg, og kan absolutt ikke klage.

For 10 år siden var jeg 22 år. 27. september 97 reiste jeg til Mexico for å drive hjelpearbeid. Friår fra studiene. Jeg var ferdig med Mellomfag i pedagogikk høsten før og hadde tatt noen småfag denne våren.

Jeg sleit litt i forhold til troen min på Gud - men trivdes veldig godt med livet mitt. Hadde masse gode venner.

For 10 år siden var jeg 22 år og nærmest bodde på Samfundet i Trondheim ifm UKA det året. Jeg jobbet og festet stort sett hele døgnet. Innimellom regnet jeg litt matte .
Jeg var singel og rotet litt rundt, samt var vel egentlig fremdeles relativt forelsket i ham jeg traff 2 år før og som det tok tid å glemme (altså glemme på DEN måten, han er fremdeles heldigvis i mitt liv, og det samme er kona hans :-) )
Jeg hadde masse venner og bekjente og bodde i et kollektiv med 3 gode venner. Vi drakk kaffe og øl og levde herrens glade dager.
Det var fantastiske tider og en vidunderlig morsom høst!

Vel, nå er jeg gift og har en 2-åring; og bor sammen med de to fantastiske gutta mine. Vi har rekkehus og stasjonsvogn, og jeg blir fyllesyk av mer enn to halvlitere. Jeg har fremdeles mange venner, men rekker ikke lenger å holde kontakten med så mange, så det har blitt prioritert litt bort. Heldigvis er "jentene" der ennå, og de er de samme som for 10 år siden.

Jeg har det fantastisk nå og jeg hadde det da også, men det er ikke sammenlignbart. Jeg er roligere og tryggere nå. På en annen side var det litt mer action i 97. Jeg tenker likevel "been there, done that".

Jeg har det så utrolig mye bedre nå. Alle snakker om hvor herlig alt er i 20 åra, men jeg må si det har vært utelukkende positivt for meg å bli 30 Da jeg var i 20 årene slet jeg med å finne meg selv (for en klisje ) Men jeg følte meg faktisk ganske usikker. I jobb, i forhold, hva jeg ville osv.

Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått den familien jeg har, er frisk og har en jobb jeg trives med. Egentlig bør jeg smile mer enn jeg faktisk gjør når jeg tenker på det

Hmm, for ti år siden var gikk jeg siste året på videregående. Jeg var veldig opphengt i å gjøre det bra på skolen og stressa voldsomt med hver eneste prøve. Jeg hadde så lyst ut i verden og trodde at eneste billetten vekk var gode karakterer så jeg kunne komme inn på det studiet jeg ville. Kjæresten min på den tida (en liten pellemongo av en fyr) var veldig umoden, men jeg trodde likevel at det skulle bli oss for alltid...

Så kom studietida, med eksamens nerver hver vår og fest på Samfundet i helgene og Ricks og News før de brant ned... snufs! Og så vips fikk jeg øynene for at drømmemannen egentlig var en jeg hadde kjent siden 2000:D
To år senere kom Biasen, og nå har jeg mann, barn og en god jobb. Har det veldig bra og føler meg yngre nå enn da jeg var nydumpa som 23-åring...

Desembermamma skrev:

Jeg har det fantastisk mye bedre nå enn for ti år siden.

Denne kan jeg bare signere helhjertet 😀