Are you beautiful and just don't know it?

Jeg har styggdager en sjelden gang, kanskje 2 ganger i året. De dagene passer ingen klær, håret ser ut som et moras, huden min ser grå ut og jeg vil mest grine når jeg ser meg i speilet. Heldigvis er jeg utrustet med en fantastisk selvtillitt! Så selv om jeg er litt for rund, ikke akkurat er noe modellemne osv så har jeg alltid vært av de "populære" jentene. Jeg tror nok at så lenge du selv tror at du er vakker, ja d blir du vakker!

Moras?

Sitron skrev:

Jeg HAR større mage enn pupper nå og jeg må faktisk si at akkurat den delen av magen ikke er noe særlig. Jeg vurderer til og med tiltak.

Og det er jo lurt i og med at det faktisk er der den mest helseskadelige overvekten sitter. Men når det er sagt så er jeg veldig fan av den tanken om at du ikke skal slanke deg for andres skyld, slik du sier. Hvis du trives med deg selv som overvektig, gir du faen i hva andre mener og det står det STOR respekt av! Dessuten synes jeg du undervurderer hvordan du ser ut, jeg synes du har en enorm utstråling, jeg trives i selskap med deg og du er skikkelig, skikkelig kul på håret.

rine skrev:

Moras?

Det er vel muligens dialekt.

Takras, er vel kanskje dekkende.

Zoë skrev:

Jeg har enkelte plagg fra 90-tallet enda, og figursydde skjorter fra HM i størrelse 42 er nøyaktig like store som nyinnkjøpte varianter av samme type plagg i str. 46. Det handler sikkert om mote også - at plaggene ikke skulle være så tettsittende da, kanskje?

.

Kanskje? Jeg vet bare at jeg har beveget meg opp en str, og at det sannsynligvis svarer til antall kg jeg har gått opp også. Sikkert variasjoner fra klesplagg til klesplagg og fra merke til merke vil jeg tro.

Lenam: Ok.

Sitron skrev:

Jeg er ikke så feit i hodet mitt som kroppen min er. Jeg blir stadig overrasket over speilbilder, jøss liksom, hvor kom alt det fra? Men jeg misliker ikke meg selv heller, jeg har den deiligste magen. 😀

Jeg blir like overrasket hver gang jeg ser et bilde av meg selv. Hvah, har JEG dobbelthake?!?!

Jeg vet jeg ser bra ut.

Jeg har ei nydelig lita rumpe, smal mage og pupper med bra size på. Jeg har flagrende langt lyst hår og er et sprettent, positivt, lekende og flørtete vesen. Jeg har et oppkvikkende humør. Jeg er god på å finne det positive med andre mennesker, og la de få vite det. Når jeg sminker meg får jeg nydelig vakre øyne! Og med bare litt fundation, solpudder og rouge, får jeg visket bort ujevnhetene i ansiktet og ordnet slik at ansiktet mitt vises med fin struktur. Jeg blir seendes bra ut! Litt lett glinsende lipsyl på leppene så ser jo de også fine ut. Klærne jeg velger meg ut er de som gjør at jeg ser bra ut også. Og så elsker jeg å trene styrketrening, fordi da får jeg rettet opp kroppen og coremuskulaturen slik at jeg får ei herlig delikat holdning!


Jeg mangler nok litt selvtillit om jeg ikke steller meg, fordi da synes jeg ikke at jeg ser pen ut. Men det får jeg bare annerkjenne og godta, fordi jeg er i alle fall veldig godt fornøyd med meg selv når jeg har stelt meg i et kvarters tid. Jeg får være fornøyd med det jeg kan og være glad for det.


Når dette er sagt så vet jeg om tusen feil med meg selv, både når det kommer til utseende og personlighet. Har hatt en barndom og ungdomstid der jeg fikk det trykt nedover meg mine mange feil hver eneste dag, i tillegg til et mangeårig samliv med en som ikke kunne gi komplimenter. Så det ble til slutt til at det var jeg selv som så meg selv i speilet og kommentert høyt til mannen så flott jeg så ut på forskjellige måter. Både mine fine og mindre fine deler har jeg som en sannhet i meg selv, men når jeg ordner meg så ser jeg kun hvor flott jeg er. Å det er jeg steike glad for!


Mine barn er herlige og gir meg komplimenter. Det er sikkert et produkt av at jeg har jevnt nevnt alle deres gode og vakre sider hver gang de trer frem, og når de så har gjort det samme til meg så har de sett hvor gledelig jeg reagerer på komplimentene. Jeg lærer de at det viktigste som fins er å være fornøyd med seg selv inni hjertet sitt. Det er noe jeg streber etter at de skal kjenne 100%. (Og jeg har samtidig lært de om janteloven, slik at de vet det er sosialt uakseptabelt å gå rundt og si at de synes de selv er flotte, smarte og pene.)

Salt skrev:

Jeg blir like overrasket hver gang jeg ser et bilde av meg selv. Hvah, har JEG dobbelthake?!?!

Jeg også. Hele ansiktet har blitt så mye større. Eller når jeg pluttselig så helbilde av meg,
HVA?! er jeg blitt SÅ stor?😱 for det er ikke alltid jeg føler meg sånn, med mindre jeg prøver andre klær en joggebukse
Før jeg ble gravid og dvask veide vei 80 kg, jeg er 172 og det var vell egentlig ganske godt fordelt på kroppen min, litt ekstra mage.
Da var jeg ganske så fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke var spinkel. Jeg manglet ikke selvtillit. Og alle kler en god selvtillit, slank eller ikke.
Jeg kan vel trygt si at jeg er pen, eller som jeg har fådt høre fra de som ikke sa direkte at jeg var for tjukk" Du er veldig ansiktspen"
Men jeg har ikke følt meg atraktiv siden juni 08, som er 13 kg siden.
Jeg jobber med det.
Hadde kanskje hjulpet om min sambo ga med komplimanger i stede for å "spøke" med kroppen min

Hilda skrev:

Jeg også. Hele ansiktet har blitt så mye større. Eller når jeg pluttselig så helbilde av meg,
HVA?! er jeg blitt SÅ stor?😱 for det er ikke alltid jeg føler meg sånn, med mindre jeg prøver andre klær en joggebukse
Før jeg ble gravid og dvask veide vei 80 kg, jeg er 172 og det var vell egentlig ganske godt fordelt på kroppen min, litt ekstra mage.
Da var jeg ganske så fornøyd med meg selv, selv om jeg ikke var spinkel. Jeg manglet ikke selvtillit. Og alle kler en god selvtillit, slank eller ikke.
Jeg kan vel trygt si at jeg er pen, eller som jeg har fådt høre fra de som ikke sa direkte at jeg var for tjukk" Du er veldig ansiktspen"
Men jeg har ikke følt meg atraktiv siden juni 08, som er 13 kg siden.
Jeg jobber med det.
Hadde kanskje hjulpet om min sambo ga med komplimanger i stede for å "spøke" med kroppen min

Den er kjip. Sånn var eksen min og. Nå har jeg heldigvis en fantastisk mann som hjelper meg når jeg begynner på et av disse evinnelige oppleggene mine. Så nå har han tilbudt seg å gjøre all handling de neste ukene til jeg kommer over abstinensene etter sukker, som jeg bestemte meg for å kutte ut i dag. Fine mannen.

Kjenner jeg blir mest misunnelig på dere med god selvtillit og tro på dere selv, uavhengig av utseende jeg. Skulle gjerne hatt litt mer av det, både sosialt og på jobb

Jeg er rett og slett for sjenert, innadvendt og distré til å ha et vinnende vesen som sjarmerer folk til tross for at jeg utseendemessig er en litt kjedelig person.

Fusilli skrev:

Selvbildet endrer seg med syklusen, og like etter mens elsker jeg min egen kropp, mens jeg syns jeg ikke er fullt så lekker like før mens. 😀

Samme her. 🙂
I ungdomstida og fram til før eg blei gravid første gangen hadde eg veldig bra sjølvtillit, eg har aldri vore tynn men slank med former. Etter første svangerskap har eg liggi på 10-15 kg for mykje, mykje av det på magen. Det er ikkje morro. Men eg er og har alltid vore fornøyd med ansiktet og håret, det har vegd litt opp for kiloane kroppen dei siste åra.
No er eg endeleg på veg ned att og kjenner den gode sjølvtilliten er tilbake. Eg blir ikkje tynn men når berre magen går inn er eg fornøyd med kroppen. Nesten normal bmi og fine former. 😀

Har sjelden prata om kropp så ungane hører det, det dei evnt har hørt er at eg må kutte ut sjokolade og godis eting og komma i form. 🙂

Jeg har ganske god selvtillit og liker meg selv og utseendet mitt. Jeg overvant mange demoner gjennom andre svangerskap og trives med min voksne kropp. Jeg pynter meg nesten alltid, og driter i om jeg sikkert burde veid ti eller femten kilo mindre for å bruke den kjolen, de buksene eller den toppen. Men jeg gidder ikke å være så streng mot meg selv og alltid bare være fornøyd i retrospekt, aldri her og nå. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg så på et gammelt bilde av meg selv og tenkte at jeg var så fin! Og da bildet ble tatt hadde jeg vært misfornøyd.

Jeg er oppvokst med en mor full av kompelkser, spiseforstyrrelse og selvhat, alt rundt utseende har vært tabu hjemme. Aldri noe positivt i hvertfall. Kanskje en og annen kommentar rundt rare ører, korte ben eller andre familietrekk.

Hm, jeg varierer veldig mellom å være tøff i pysjamas og skikkelig dum i pysjamas. Evt. frakk.

Jeg syns også som Mim at jeg er fin på gamle bilder, men aldri fin der og da. Jeg snakker lite om kropp og utseende med ungene, og alle er gutter så de slipper vel uansett å identifisere seg så veldig med meg. Jeg syns ikke det er noe galt i å være litt jålete, og det ville aldri falt meg inn at det å sminke seg og føne håret så ungene så det skulle være forkastelig på noen måte.

Jeg er ikke spesielt glad i hverken kroppen min eller utseende mitt. Jeg tror ikke barna får med seg det, jeg kommenterer det ikke foran dem. Jeg gikk opp masse når jeg ventet lillemor og har ikke klart å bli kvitt det (enda...), og greier ikke å slå meg til ro med at dette er meg nå. Hater å bli fotografert og det finnes svært få bilder av lillemor sammen med mamman sin. Det er jo så trist og dumt som det får blitt. 🙁

Likevel vet jeg at andre synes at jeg er "søt", jeg får jo komplimenter av venninner og sånn...men det er kjempevanskelig å ta til seg. Og jeg har heller ingen problemer med å se at datteren min er vakker, og de sier jo at hun ligner veldig på meg...:D

Synes det er teit at voksne kvinner - som meg selv - ikke greier å snu tanken om seg selv, tenke på det positive og være glad over en kropp som funker og et greit smil.


Forresten, Sitron, jeg vet (som i "har sett") at du har lekre legger!

Haha. Det er iallfall tull. Du har muligens sett et bilde av tatoveringen på leggen? Iallfall ble det bildet skannet, for jeg hadde ikke kamera der og da. Dvs jeg skannet leggen. Så den ser skikkelig smekker ut.

Jeg er ganske så selvkritisk, men jeg holder klokelig kjeft om det, i håp om at andre ikke skal se feilene mine. Jaja, jeg har noen venninner som får høre om det da. Men hjemme holder jeg det hemmelig. Jeg synes temaet er viktig og interessant, og ser selv at jeg er preget av en familie hvor det å være overvektig var ekstremt lavstatus, slik at jeg får en enorm nederlagsfølelse om jeg legger på meg.

rine skrev:

Kanskje? Jeg vet bare at jeg har beveget meg opp en str, og at det sannsynligvis svarer til antall kg jeg har gått opp også. Sikkert variasjoner fra klesplagg til klesplagg og fra merke til merke vil jeg tro.

Lenam: Ok.

Det kommer helt an på hvor man kjøper klær. En medium hos Lindex er vel ca det samme som en XL på Vero Moda.

HM er det litt blandet hos, men jeg synes som regel de er romslige i størrelsene.

Så det kommer veldig an på hvor man handler har jeg funnet ut.

Jeg liker også gamle bilder av meg selv. Jeg kan jo selvsagt ikke skjønner hvorfor jeg ikke var fornøyd selv da. Jeg er vel ikke direkte fornøyd med meg selv nå, men jeg er vel som jeg er. Er vel helt ordinær tenker jeg. Men jeg er litt ordentlig og nøye, selv om jeg ikke er noen utpreget jåle.

Jeg fokuserer ikke på andre menneskers utseende. Kommenterer barna mine det snakker vi om at alle er forskjellige.

Jeg synes det er utrolig mange flotte mennesker som ikke er helt slanke og billedskjønne. Utstråling og menneskelig varme er viktigst.

På bilder av meg selv for 6 år siden var jeg 4 størrelser mindre enn nå...

Madam Mim skrev:

Jeg har ganske god selvtillit og liker meg selv og utseendet mitt. Jeg overvant mange demoner gjennom andre svangerskap og trives med min voksne kropp. Jeg pynter meg nesten alltid, og driter i om jeg sikkert burde veid ti eller femten kilo mindre for å bruke den kjolen, de buksene eller den toppen. Men jeg gidder ikke å være så streng mot meg selv og alltid bare være fornøyd i retrospekt, aldri her og nå. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg så på et gammelt bilde av meg selv og tenkte at jeg var så fin! Og da bildet ble tatt hadde jeg vært misfornøyd.

Som om jeg skulle skrevet det selv! Jeg har, for flere år siden, tatt en sjefsbeslutning på at det skal være slutt på å føle seg tjukk&stygg, for så å først 5-10 år senere se at man var mer en fin nok.

Det går på vilje og fokus det der, altså - jeg er litt utålmodig med voksne kvinner som fokuserer på egne skavanker med like stor lidenskap som usikre tenåringer.

Egentlig burde vi høre litt mer på menn. Det er ingen myte det at kvinne er kvinne verst - og da aller strengest med seg selv. Der jeg ser en tjukk mage og pupper med litt lite sprett, ser mannen min en feminin svai i korsryggen og myke, deilige pupper. Ikke juger han heller - det ser jeg på blikket. 😉

Maximillia skrev:

Jeg syns ikke det er noe galt i å være litt jålete, og det ville aldri falt meg inn at det å sminke seg og føne håret så ungene så det skulle være forkastelig på noen måte.

Nei, hva er det for noe?
Guttene mine synes det er koselig å henge på badet når jeg pynter meg. De synes det er stas å pynte seg selv også når de skal i bursdag, f.eks.
Å pynte seg og gjøre stas på andre og seg selv med klær&stæsj er det ingenting negativt med.

Å knekke sammen med store nevroser fordi man må ta en tur i butikken og det er tomt for mascara derimot...

Jeg dasser nok rundt her uten sminke og i less than fancy klær til at gutta ikke tenker at jeg kun føler meg bra nok i stivpynta tilstand.