Alle foreldres mareritt (på TVN)

Nå nylig gikk det et program på TVN som handlet om en liten gutt som ble borte i skogen, og en klarsynt som fant han igjen. Om dette stemmer eller ei aner jeg ikke, men jeg ble uansett uvel av programmet. Å oppleve at barnet ditt er forsvunnet/ kidnappet må være noe av det verste som kan skje. Å ikke vite hvor de er, om noen tar vare på dem, om de blir skadet eller mishandlet, om de er alene, om de er i live.


Noen ganger får jeg lyst til å ikke slippe synet av ungen min før hun er voksen, og vel så det. 🙁

Ja, det MÅ være en forelders verste mareritt. Nå ser jeg på tulla mi og det stikker i kroppen bare av tanken på at det finnes slemme folk der ute som kidnapper, dreper etc....

Uff ja. Det er virkelig det verste man kan tenke seg.

Jeg er litt (på den måten Dolly Parton har litt store pupper) kontrollfreak jeg, så jeg vurderer faktisk (til min families spott og spe) å feste på GPS-sender på poden etterhvert.

Jeg kaldsvetter bare av tanken. Å vite at ditt lille barn er ute i den store farlige verden, helt alene ... Jeg begynner nesten å grine bare jeg tenker på det. Dette er vel det aller verste med å ha barn, den frykten som overmanner foreldre når noe skjer eller ved tanken på at noe kan skje.

Husker når min eldste som nå er snart tolv, gikk i tredje klasse.

Han og en kamerat skulle gå hjem fra skolen, det tar normalt tjue-tredve minutter. At det fort tok lenger tid var vi vant med.

Men de var ferdige på skolen halv tre ,og halv fire hadde de ennå ikke kommet hjem.
En annen venn av de som hadde blitt hentet den dagen tok en sykkelrunde opp mot skolen, og det eneste han så var sekkene dems i grøfta.
Noen av naboene og mannen min samlet seg og lette, jeg ventet hjemme tilfelle de kom en annen vei, herregud det var de lengste minuttene i mitt liv.


For det tok ikke lang tid å finne de, de drev ved en liten bekk og plukket liljekonvall til mammaene sine..