Bergensis skrev:
Men eg føler det er ei ganske umogleg oppgåve så lenge mannen nektar å vere med på godteristopp.
Jeg kjenner følelsen. Veldig godt. I en del år var det det jeg lot være hovedgrunnen til at jeg ikke gikk ned i vekt også. (Er overvektig.)
For meg var det avgjørende å slutte å gjøre meg avhengig av hans valg for å ta gode valg for meg selv. Kjempevanskelig, ja. Men jeg var så inderlig lei av å ikke ha styring selv. Over å ha gitt fra meg makten min sånn. Min helse kunne ikke lenger vente på at han skulle finne det for godt å bestemme at tiden var inne for endring. Min selvrespekt godtok det ikke lenger heller.
Det er noe med å ta konsekvensen av at støtten ikke er slik man ønsket og slutte å vente på den. Selvsagt ville det vært optimalt med full støtte og riktig oppbacking hele veien, men sånn var det ikke. Mannen min saboterer uten å skjønne det og når jeg begynner å komme noen vei skal han plutselig støtte ved å gå inn i en slags kontrollrolle jeg heller ikke liker. Så på akkurat dette området er han irrelevant. Jeg må gjøre dette selv.
Som sagt; det var avgjørende. Da jeg begynte på Grete Roede (første kurskveld), bakte han skolebrød hjemme. Og det var nesten litt godt å kjenne på en følelse av "so what?". Å være litt mindre utenfrastyrt og litt mer innenfrastyrt.
Alt i alt ser jeg at mine valg påvirker ham positivt i lengden. Og jeg ansvarliggjør meg selv på en annen måte nå. Det er utrolig godt å ikke være avhengig av en annen person for å få det slik man vil. Og noen ganger tror jeg man rett og slett må innse at det optimale ikke vil skje. I mitt tilfelle viste det seg at det ble jeg som påvirket ham da jeg først begynte og han skjønte at dette gikk for egen maskin. Kanskje ville det blitt slik for din mann også? Det kan jo være at sjokoladen ikke smaker like godt når du sitter der som "prakteksemplaret" og han innerst inne vet at det er en skikkelig uting det han driver med. 😉