Er det galskap å kvitte seg med hagen?

Jeg er den nest mest urbane MinaX kjenner ( ), men bor et godt steinkast fra henne. Frem til poden var 1,5 bodde vi i en fantastisk loftsleilighet midt i sentrum med en flott, nyoppgradert stor felles bakgård. Nå bor vi i et rekkehuskompleks med en liten hageflekk og fellesområde som begge er avstengt. Jeg har aldri angret.

Jeg savner å bo midt i sentrum, men verdien av å kunne åpne døren og la poden løpe, evt. sette meg i en stol og lese avisen med et halvt øye på ham er uvurderlig. Det var et sant pes bare å gå ned alle sammen 4 etg. til den flotte bakgården vår, innse at man hadde glemt noe viktig, pakke på seg alt igjen og gå opp 4 etg., så ned igjen med en baksende makk, leke i 20 min til han ble lei og traske opp. Når man skal lage middag, er det bare å få med seg alle inn. Her kan han mer eller mindre holde på på egenhånd, og til sommeren tenker jeg han kan være helt alene.

Vi sa mange ganger at det er helt topp å leke i parker og på lekeplasser og bakgårder, men vi gjorde det aldri på hverdager. Det ble for pes for veldig kort tid. Til gjengjeld drar vi nå med buss, bane eller bil til kaféer og muséer hver helg, og trives med det. Vi har enklere hverdag, og litt mer stressende helger. Og det er det verdt.

Og egentlig tenker jeg aller mest på når de blir enda litt større. Her er det tennis og fotball og alpint i gang- eller baneavstand, og de kan dra alene med kompiser fra tidlig alder. I sentrum må du kjøre nesten over alt (og ikke pokker om du får parkeringsplass når du kommer tilbake på kvelden), eller satse på aktiviteter langs busslinjen.

Vi er nok heldig med komplekset vårt, for her er det barn over alt, fra 0-8, og de løper inn og ut hos hverandre. Og likevel er du i byen på 15 min.

(nevnte jeg at jeg har verdens dårligste grønne fingre? Her blir det klippet plen, that's it.)

Monsoon skrev:

Dere som har hage og større barn: Er hagen nødvendig?

Ja, det er en veldig viktig del for oss alle sammen, og sånn har det alltid vært, både med og uten barn. Jeg fatter egentlig ikke hvordan folk i det hele tatt kan klare seg uten å ha en hage å være i.

Jeg er ikke spesielt flink med hagestell, men jeg ville aldri kvittet meg med hagen. Både små og store barn, tenåringer og voksne bruker hagen veldig mye i hele sommerhalvåret.
Jeg elsker å gå rundt og bare være i min egen hage, og jeg vet at seksåringen også setter stor pris på den og ser på den som sitt eget område.

Jeg tror du vil tenke annerledes når ungen(e) er så store at de kan slippes ut i hagen alene.

Vi flyttet nettopp nærmere byen, MEN med større hage. Jeg angrer overhodet ikke.Her har vi sandkasse, huskestativ, grillplass, bringebær og "fotballbane". Kunne ikke vært uten. Vi bruker dessuten hagen om vinteren også dersom det ikke ligger halvannen meter snø over hele området da. Snømann, snøhule, engler i sneen, bøtte/spade og husking fungerer fint om vinteren.

For meg ville det vært galskap å skaffe hage. Livet er virkelig for kort til luking og gressklipping og slikt. :hagehater:

Hattifnatten skrev:

Det er derfor man aldri luker (bed og grønnsaker og sånt er da ingen nødvendighet) og har en mann som kjører gressklippertraktor

Gressklippertraktor er steinkult. Hvorfor har ikke vi en slik? :misunnelig:

Monsoon skrev:

Hvor gamle må barna være før de kan leke ute alene i byen, tror du?

Tja, hadde vi bodd i byen vil jeg tro mine unger ville vært rundt 18 år når de fikk leke alene ute.

Vi har mellomstor hage og jeg ville aldri i livet byttet den ut
Bruker den mye, hele året.

Vi stortrives i leilighet i byen og higer langt fra å få oss rekkehus/tomannsbolig med hage. Ingen av oss er typiske hagemennesker og vi har et enormt, grønt, innegjerdet fellesareal der vi bor + kort vei til grønne parker i nærheten. Sommerstid er vi veldig mye ute i hagen, og storesøster har mange lekekamerater. Sender henne aldri ut alene, men ofte ser andre foreldre etter henne, mens jeg eller mannen må inn et ærend.

Søsteren min bor i tomannsbolig ikke langt fra oss. De har stor hage og jeg misunner henne ikke alt arbeidet som følger med, men så har jeg ikke interessen eller såkalte grønne fingre. Står på venteliste til kolonihytte og håper vi får en innen 5 års tid.

Eg trenger ikkje hage(hater hagearbeid), men ein uteplass. Gi meg gjerne asfalt/singel så lenge det går ann å sleppe ungane ut. Gull verdt å ha en eigen uteplass der man kan ha sitte gruppe,og litt leikar.
Vi har hage no på baksida av huset,bruker den aldri. Utearealet på framsida derimot blir brukt:)

Kunne godt budd midt i byn, så lenge det er leikeplass/bygård/park ved leil.
Virkar på meg som om de allerede har bestemt deke for kva de vil:)

Lykke til!

Tosse skrev:

For å svare med ei lett omskriving: Men hagen min får du aldri.

Tosse- dette var det første som falt meg inn da jeg leste overskriften på denne tråden!!!!!

Vi bor i leilighet og den skal byttes ut med et rekkehus/enebolig med LITEN hage i løpet av det neste året. Grunnen til dette er mye av det Scarlett skriver i sitt innlegg, om at det er mye pes å måtte planlegge alle uteaktiviteter og ikke bare kunne åpne døren ut til egen hage. Vi skal uansett bo såpass nærme Oslo at vi fortsatt kan treffe venner på løkka en lørdagsformiddag.*fortsatt litt urban*

Så ja, jeg syns det er galskap.

Jeg vokste opp i sentrum i en bygård med grønn bakgård. Resultatet er at jeg ønsker hage for mine gutter å leke i. Det ble mye inneaktiviteter på meg husker jeg.
Nå er jeg blitt glad i hagen min, til tross for manglende grønne fingre og ikkeeksisterende talent for hagearbeid.

Vi kjøpte leilighet uten hage for 3 år siden og jeg angrer som en hund! Den aller største grunnen til at vi leter etter noe annet nå er faktisk mangelen på hage. Jeg takler ikke å ha barn og ikke ha hage, det er helt grusomt. Men hver sin smak og hvert sitt behov altså. For MEG er det så viktig at jeg ikke kan få sagt det, og jeg savner en hage hver eneste dag. 🙁
Det var ikke før vesla var rundt 3 år at jeg virkelig begynte å savne en hage. Vesla snakker også mye om hage, de fleste vennene hennes har det og hun savner det.

Vi har 3 barn fra 1 til 6 år. For tiden bor vi sentralt og har en bitteliten hageflekk. Om ungene skal ut og leke, må alltid en av foreldrene være med. Eller vi må oppsøke en lekeplass/barnehage, altså ut på tur.

Vi eier et annet hus med diger tomt og en gate med lite trafikk.

Etter å ha bodd med bitteliten hage i 5 måneder, har vi innsett hvor viktig utearealet er for oss. Vi savner den digre hagen noe enromt, for ikke å snakke om gata som barna kunne leke i. Vi har nå gangavstand til alle fasiliteter/sentrum av byen, men det er mindre viktig. Vi vil ha frihet til å slippe barna ut når de sjøl vil, uten at en av foreldrene MÅ bli med.

Heldigvis skal vi flytte tilbake til hagen i løpet av sommeren, og gjett om jeg gleder meg!

Så mitt råd er å beholde hagen så lenge man har små barn som trenger ettersyn!

Jeg ville ikke bodd uten hage. Har flyttet fra hus med hage, inn i flott leilighet i byen med begge jentene våre. Det var et stort savn for dem å aldri kunne gå ut uten at vi måtte være med. Det var riktignok en kjempefin bakgård der byleiligheten lå, men vi måtte ned fire etasjer, og som sagt kunne de jo ikke det alene. Nå er vi snart i hus med hage igjen, og det gleder vi oss til!

Jeg har vokst opp i en slik leilighet på Frogner og etterhvert i enebolig med stor hage et annet sted.

Etter hvert som jeg fikk mine fire barn har vi alltid bodd i enebolig med hage
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i verden ville byttet bort hage eller hageflekk med leilighet.Aldri.
Bare å kunne sette seg ut i friluft,fyre opp en grill,gå barbent på plenen , ja i det hele tatt.

Nå har vi en virkelig stor hage.Vi har jordbæråker,tre frukttrær, mange bærbukser og to bringebærhekker.

Minsten har sandkasse og stort klatrestativ.
Om sommeren har vi stort basseng for barna (type STORT med pumpe etc)

Vi bruker uteområdet vårt hele året.Sommer som vinter.

Det du skriver med om deres bytte , ville jeg aldri gjort.
Når jeg tenker tilbake til da jeg var liten (det jeg husker) , barnehage i Hydroparken og å gå til skolen (Ruseløkka) sammenlignet med å bo landlig er det ikke tvil om hva jeg foretrekker eller hva jeg ønsker for mine barn.
evisst har jeg bodd "på landet".
Jeg har jobbet i Oslo hele tiden, men holder ut med lang reisevei for å bo landlig.


Lyke til uansett hva dere bestemmer dere for.

Jeg ville aldri, aldri, aldri vært uten hage. Å kunne åpne døra og slippe ut ungene - uvurderlig. Å ta med seg kaffekoppen og sette seg rett ut. Gress mellom tærne. Lekeapparater her, ikke en tur unna.

Men det er oss. Hva dere syns er viktig kan jo være noe helt annet. 🙂

Monsoon skrev:

Det veier jo litt tungt at du vil ut av leilighetslivet da. Jøje meg, kanskje jeg ikke aner hva jeg snakker om? 😱

Dette er akkurat hva jeg frykter. At ting endrer seg, og plutselig ser jeg behovet for en hage. Så det skjer noe i fireårsalderen altså?

Den innfødte urbanist mener du? Jeg syns dere bør vente en sommer til, da kan dere nok ta en bedre beslutning. Grunnen til det er at bl.a. at forrige sommer var CRAP i Oslo (husker du, det var 2 dager med sol!), og poden er eldre og mer selvstendig enn i fjor. Blir denne sommeren fin vil dere få bedre inntrykk av om hagen er verdt å ha. Kommer poden til å springe ut i sandkassa mens du leser morgenavisen med en kopp kaffe i terassedøra f. eks? Jeg merker hvor deilig jeg syns sånne ting er når vi er i kolonihagen.

Årh, jeg blir så hage-trengt av denne tråden. Det er virkelig grusomt å bo uten hage, og jeg skjønner ikke at NOEN med barn velger å gjøre det frivillig. Jeg bor uten hage eller terrasse eller noe som helst eget ute-areale, og det er ren tortur, spesielt om våren og sommeren!

Hadde aldri byttet.
Vi har hagefrimerke som er akkurat ved inngangspartiet så det blir brukt vinterstid.
Men bare det å kunne gå rett ut på bakkeplan er nok grunn til at jeg ikke vil i blokk igjen.