Hvordan reagerer du på krisen?

Jeg har mistet matlysten, sliter med konsentrasjon, hodepine og lett sint.

Spiser mer, er irritabel og rastløs.

Jeg har klart å være ganske positiv, men jeg har hatt litt katastrofetanker om at begge mister jobben eller en av oss/ungene dør.

I dag glapp det og tårene trillet helt plutselig her da jeg strevde med Project online.

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Samme her. Vi er ikke bekymret for oss selv eller noen nære på noe vis, og det vi har å klage over er utelukkende luksusproblemer.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Akkurat dette.

Jeg er også privilegert (jobb, lønn og store barn), men takler det allikevel skikkelig dårlig.

Jeg er ikke redd for virus, men er altfor sosial til å være skjermet på denne måten over så lang tid. Jeg tror dette er årsaken til at jeg gråter hver dag, over helt ubetydelige henvendelser som jeg ellers takler på strak arm.

Jeg har ingen konsentrasjonsevne til å lese meg til kunnskap (usedvanlig upraktisk gitt den jobben jeg har). Derimot klarer jeg å utføre oppgaver hvis de bare er konkrete nok, så jeg stiller høyere krav enn vanlig til omgivelsene om å høyne presisjonsnivået på bestillingene sine.

Jeg er også ordentlig sur og grinete, og ekstremt godtesyk.

Jeg har sittet inne i to uker nå og er spent på hvordan jeg takler de to neste. (Altså; jeg er ute og lufter meg, men jeg er ikke sosial.)

Jeg veksler mellom å være optimist på egne vegne og katastrofetanker

Jeg mister neppe jobben med der første, men mannen risikerer at arbeidsgiver går konkurs om dette varer lenge tror jeg.

Oss fem tror jeg det går bra med, ungene klarer seg og alt går på et vis.

Jeg er redd jeg har sett min bestemor for siste gang, og ikke får være med i begravelsen, hun er godt over 90 og tåler neppe en runde korona.

Jeg er redd for å miste mamma også, hun har såpass med underliggende sykdom at hun heller ikke er gitt å stå over en en runde korona.

Vi er ikke av dem som er hardest rammet økonomisk og har ikke mistet noen enda, så jeg kan egentlig ikke klage. Men i perioder får jeg anfall av at det er tungt og trist og tenker worst case.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Også veldig enig i dette. Jeg sutrer litt over styret med å kombinere hjemmekontor og hjemmeskole, men det er jo en bagatell i forhold til mye annet. Vi har sikre jobber, vi (og alle nære og kjære) er friske, og jeg er attpåtil introvert til margen, så rent egoistisk sett synes jeg det er nydelig å kun forholde meg til kjernefamilien i noen uker. 😮

Novla skrev:

Vi har sikre jobber, vi (og alle nære og kjære) er friske, og jeg er attpåtil introvert til margen, så rent egoistisk sett synes jeg det er nydelig å kun forholde meg til kjernefamilien i noen uker. 😮

Dette. Kunne godt vært familien foruten noen timer iblant også, kjenner jeg , men vi har heldigvis godt med plass. Vi er heldige.

Jeg tenker mye på det, uten at det påvirker meg veldig hverken fysisk eller psykisk.
Jobber mye om dagen, både fordi jobb/privat glir inn i hverandre, og fordi innsatsen nå kan ha direkte påvirkning på om vi må permittere ansatte eller ikke.
Hvis vi deler folk inn i "thinkers" og "doers", så pleier jeg alltid å havne i den siste kategorien når det stormer.

Novla skrev:

jeg er attpåtil introvert til margen, så rent egoistisk sett synes jeg det er nydelig å kun forholde meg til kjernefamilien i noen uker. 😮

Bluen skrev:

Dette. Kunne godt vært familien foruten noen timer iblant også, kjenner jeg , men vi har heldigvis godt med plass. Vi er heldige.

Samme her. Jeg savner overhodet ikke å være sosial med andre, men jeg savner alenetid.

Tjorven skrev:

Jeg er også privilegert (jobb, lønn og store barn), men takler det allikevel skikkelig dårlig.

Jeg er ikke redd for virus, men er altfor sosial til å være skjermet på denne måten over så lang tid. Jeg tror dette er årsaken til at jeg gråter hver dag, over helt ubetydelige henvendelser som jeg ellers takler på strak arm.

Jeg har ingen konsentrasjonsevne til å lese meg til kunnskap (usedvanlig upraktisk gitt den jobben jeg har). Derimot klarer jeg å utføre oppgaver hvis de bare er konkrete nok, så jeg stiller høyere krav enn vanlig til omgivelsene om å høyne presisjonsnivået på bestillingene sine.

Jeg er også ordentlig sur og grinete, og ekstremt godtesyk.

Jeg har sittet inne i to uker nå og er spent på hvordan jeg takler de to neste. (Altså; jeg er ute og lufter meg, men jeg er ikke sosial.)

Stort sett samme status. 🙁 Jeg er ikke så sur og grinete (ennå), men merker at jeg har fått vesentlig kortere lunte de siste dagene.

Tjorven og alle andre som sliter.

Jeg går nok inn i samme bunke som nolo. Jeg har det for så vidt helt greit personlig. Jeg skulle veldig gjerne ha vært på jobb, både fordi det er hyggeligere og jeg er mer effektiv enn jeg er her. Men ellers har jeg det bra. Jeg trener og er i hagen og strikker og spiser middag med familien min.

Min bekymring går på samfunnet og hvordan dette kommer til å påvirke økonomi og psyke hos oss alle sånn på sikt.

Det ligger så dypt i oss at vi burde gå og gjøre noe når det er en krise. Men nå er det ingenting jeg kan gjøre. Jeg kan bare sitte her og vente på at det går over. Og det synes jeg er vanskelig. Jeg har aldri før i mitt liv ønsket meg en helseutdanning. Men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne nok til å være til nytte.

Det er litt delt for min del - Enn så lenge ser det ikke ut til at jobben min blir påvirket i så stor grad at jeg permiteres - og jeg/vi har økonomi til å være permittert en stund. Mannen sin jobb er heller ikke der at man ser for seg permitteringer.

Jeg har normalt sett ikke helseangst, men kjenner på litt vondt for å puste eller hva jeg skal si, samt hodepine. og jeg har tidenes rareste (og ganske underholdende) drømmer.

Men sånn i livet for øvrig går ting greit. Ungene er selvdrevne, jeg er ganske lat i utgangspunktet og jeg bor sånn til at det å komme seg ut en tur er både enkelt og ikke nødvendigvis folksomt.

Men jeg savner det å være sosial da....

Akkurat i dag holder jeg på å bli sprø. Det er helt vanvittig mye å gjøre som nettlærer synes jeg. Jeg jobber døgnet rundt føles det som. Jeg har alltid jobbet realist mye, men dette er veldig overveldende.

Ut over det så klarer jeg ikke helt å tenke veldig på hva som skjer rundt om, da blir jeg hysterisk.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Samme her. Jeg har vært på jobb og har således ikke blitt "isolert" på samme måte som mange andre. Neste uke er det min tur til å jobbe hjemme, blir nok litt mer amper da.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Jeg er som dette, minus det med å gå ut og lufte meg (men fra neste uke av kan jeg det også). Foreløpig takler jeg det bra, jeg har ikke stort behov for å være sosial vanligvis heller, og familien fungerer fint sammen, så over tre uker i isolasjon har gått over all forventning. Viruset er jeg ikke redd for, naturlig nok, siden jeg er ferdig med det, også tenker jeg at vi bare må ta ett problem av gangen, etter hvert som de dukker opp, og gjøre det beste ut av det.

Selve isoleringen synes jeg går veldig greit. Ingen sjans for at slekta plutselig står på døra!

Jeg er permittert, og det gnager. For oss står og henger det på at mannen har sin jobb, og det er på ingen måte sikkert nå. Og av ulike grunner er det mange rundt oss som sliter, og jeg kjenner at tålmodigheten og forståelsen for dette er ganske tynnslitt.

Vi har også sikre jobber, men syns det er kjedelig å ikke være sosial. 10. Klassingen som er supersosial har taklet dette over all forventning.kjempeflink, minste like så.
Vi starter dagen med fellesfrukost, går tur og jobber litt i huset/hage. Heldige som har arbeidsfolk i Hagen, det normaliserer litt liv og røre utforbi.
Jeg synes det er trist at folk blir så sinte på hverandre i some, på linje med innvandring og FrP diskusjoner. Har fått noen inntrykk som det spørs om går over mår livet normaliserer seg.
Jeg har meldt meg til frivillig arbeid og fått et oppdrag. Gleder meg litt til å begynne på det.
Med søsken og familie i andre kommuner så savner jeg omgang med de. Mamma bor i vår kommune (men må reise med ferje), så tar nok en tur til henne en helg.