Kinosirkel: Charlie Wilson’s War, diskusjonstråd

Dere som har sett den, kan jo bare sette i gang, så kommer vi andre sigende etter.

Etter kinobesøk har jeg notert følgende:

Veldig godt skuespill fra Tom Hanks som kongressmannen Charlie Wilson, Philip Seymour Hoffman som CIA-agenten Gust Avrakotos og Amy Adams som Wilsons assistent Bonnie Bach. Og idéen om å fortelle en sann historien om bekjempelse av Sovjetunionen som en sexkomedie fylt med kjappe, sarkastiske replikker er jo glimrende, men den er dessverre ikke godt nok, eller modig nok, gjennomført. Jeg tror filmen ville ha gjort mye større inntrykk om koblingen mellom sex, makt og religion hadde vært enda mer fremtredende. Store deler av filmen er for stillestående, og den greier ikke å gjennomføre det man kan håpe på etter innledningen.

De beste delene av filmen, som hele sekvensen med Wilson, Herring (Julia Roberts) og Bach på festen hos Herring i Texas; den slapstickaktige sekvensen hvor Wilson først blir forholdt anklager om moralsk tvilsom befatning med strippere og dop; den korte scenen der kameraet følger Bachs høyhælte sko og trange skjørt på vei for å gi Wilson beskjed om suksess i krigføringen, er aldeles glimrende. Store deler av filmen er dessverre mye mindre spennende, både i handling, replikker og billedbruk, og det er synd når man ser hvor bra dette er gjort på det beste.

For de som likte TV-serien West Wing best før den begynte å bli kjedelig rundt sesong 4 er det bare å beklage; dette er underholdene nok, men vi vet at Sorkin kan, eller iallefall kunne, så mye bedre. Og selv om skuespillerne gjør en veldig god jobb, er det litt for lite for dem å jobbe med til at dette holder til mer enn bestått.

Ben "mmm Talisker" Murphy

Jeg synes filmen var morsom, men ganske bagatellmessig. Det var primært den første halvdelen som var morsom; det var synd at de slapp taket i Wilson som skjørtejeger og levemann omtrent på den tiden han ikke ble anklaget likevel - det gjorde at alle scenene tidlig i filmen som hadde etablert ham som nettopp noe av en libertiner ble noe poengløse. Og de mange og lange sekvensene med mujahedin som skjøt ned X fly og sprengte Y tanks ble ganske kjedelige og tilførte ikke filmen stort.

Det var flere veldig morsomme scener - den der Hoffmann og assistentene til Charlie Wilson spretter inn og ut av hver sin kontordør var for eksempel kostelig, ja, og jeg likte også veldig godt scenen der Wilson traff den pakistanske presidenten for første gang, den viste godt hva slags type han var, synes jeg.

Den felles åpnings-/avslutningsscenen fungerte forsåvidt bra, men fikk ikke den gjenklangen jeg kanskje fikk følelsen av at de burde ha fått ("oi, vi som trodde dette var den store triumfscenen for helten, men så var det visst i stedet en ganske bitter affære før de føyset ham hjem igjen etter å ha nektet å rydde opp etter seg, og det var jammen tankevekkende, du!"), fordi filmen ikke hadde den tyngden jeg innbiller meg at det var meningen den skulle hatt.

Jeg er mye enig med Skilpadda. Den første delen av filmen var overlegent best. Whiskyflaska med mikrofonen! Den moralske og patostyngede slutten syntes jeg derimot ikke fungerte noe særlig i det hele tatt. Jeg ble litt småkvalm av hurra-vi-knertet-et-helikopter-til-scenene, og det var jo for så vidt hyggelig at filmen hadde tenkt å si oss at dette ikke var noe udelt gode, men det hadde jeg jo klart å tenke ut selv også, en god stund før filmen sa «men TENK, de ville ikke bruke en skarve million på en skole engang! ».

Men Hanks og Hoffmann var strålende, og vel verdt billetten bare de. Jeg er dessuten hemmelig forelsket i den sjakkspillende våpeneksperten. Og du verden, så skummelt de hadde sminket opp Julia Roberts til multi-ansiktsløftet 50-åring!

Flere? :maser:

Tinetoff skrev:

Flere? :maser:

Jeg deler i grunn dine betraktninger rundt filmen. Jeg synes rollekarakter og replikker var festlige. Skuespillerne drar filmen opp kvalitetsmessig synes jeg, for innholdsmessig og helhetlig vet jeg ikke helt om jeg fikk det store ut av det. Men så er nok ikke dette typen film jeg normalt tiltrekkes av heller. Jeg ble sittende med litt motstridige følelser under filmen, trangen til å le høyt - men litt dårlig samvittighet for å føle behov for det. Temaet var alvorlig nok liksom.

Jeg synes nok filmen var hakket bedre enn deres opplevelse, men er for så vidt helt enig i at det er replikker og skuespillerprestasjonene som gjør filmen. Nå hadde jeg totalt ikke-eksisterende forventninger til tankevekkende moral fra en hi-cast Hollywoodfilm, og ble veldig sjarmert av den veldig anti-typecastede Tom Hanks, som jeg egentlig følte jeg hadde sett nok i mitt liv. PSH er fysisk ute av stand til å gjøre en dårlig rolle, og var sedvanlig fantastisk. Jeg synes humoren var strålende, og hadde i tillegg gleden av å ha en knekt-av-latter-sjels-elskdede på setet ved siden av meg. Det bidrar jo til enhver filmopplevelse.

Nå er jo jeg altfor sent ute, men jeg fikk ikke rotet meg til å se denne filmen før forrige uke.

Jeg synes det var en ganske bra film jeg. Det er jo en tankevekker at USA i så stor grad har støttet mujahedin. Sannsynligvis er det de samme våpnene de har levert som fremdeles brukes i Afganistan. Jeg visste faktisk ikke at det var helt stuerent å snakke om dette i USA. Det begynte som en kamp mot kommunismen, men endte med å ha støttet "terrorismen".

Jeg syntes det var spennede å se hvordan de fikk "lurt" seg til så mye mer økonomisk støtte. Men de kunne definitivt spart seg med seiersscenene der de teller antall helikoptre og tanks som ble skutt ned.

Jeg hadde ikke all verdens forventninger til denne filmen. Med så kjente, men forholdsvis enkle skuespillere, så trodde jeg ikke at den skulle bli så engasjerende. Det er lettere å bli positivt overrasket når man ikke forventer for mye i utgangspunktet.