Folkeeventyr for barn anno 2012

Jeg holder på med en artikkel om folkeeventyrenes betydning for barns utvikling, og er intereressert i FP-foreldres synspunkter/erfaringer om det å lese de klassiske eventyrene for barn (Asbjørnsen og Moe, Brødrene Grimm, Perrault osv.).

Er eventyrene for skremmende og utdaterte, eller har de fremdeles en verdi?

De har fortsatt verdi og er veldig spennende for barn. Ungene tåler det så lenge fortellingen ender godt for helten. Det er ikke så lenge siden jeg leste det jeg tror er det orginale rødhetteeventyret for ungene i barnehagen. Blod og gørr, men happy ending. Mange barn med kulerunde øyne, ja, men de elsker det.

Jeg har en artikkel som er skrevet av Toril Sverdrup om eventyrenes rolle når det gjelder livsmot og hun mener at undereventyrene bør brukes mye i barnehagen.

Takk for bra svar, Meissa. Den artikkelen kunne jeg tenkt meg å lese. Vet du om den er å få tak i noe sted?

Artikkelen ble publisert i "Barnehagefolk" nr 2 i 1988. Jeg har den i et kompendie som vi brukte i norskfaget på førskolelærerutdanninga i 2009. Jeg hadde Toril Sverdrup som lærer i pedagogikk på første året og venninna mi hadde henne i småbarnspedagogikk. Grepa dame. 😀

Vi hadde en god del om eventyr i dramafaget også. Jeg hadde fordypning i musikk og drama. Du finner nok mye litteratur om emnet om du oppsøker biblioteket på enten høgskole eller universitet.

Jeg kan scanne denne artikkelen til deg hvis du vil, men får ikke gjort det før i morgen. 🙂

Så utrolig snilt av deg! Jeg sender deg en melding. 🙂

Det er interessant å se at eventyrene fremdeles betraktes av småbarnspedagoger å ha en funksjon. Det har jo blitt forsket en god del på dette, og selv om det er en ganske gammel (1976), og veldig psykologisk orientert, bok, kan jeg anbefale Bruno Bettelheims The Uses of Enchantment - The Meaning and Importance of Fairy Tales om dette temaet. Det er veldig interessant hvordan han hevder at barn vil velge seg ut et favoritteventyr ut fra hvilke behov de til enhvert tid måtte ha, og at eventyrene kan ha en betydelig funksjon for barns utvikling og vekst.

Jeg leser Asbjørnsen og Moe for 1. og 2. klassen jeg underviser i. Superengasjerte barn som elsker historiene og magien. Jeg tror overhodet ikke de er utdaterte. Tvert i mot tror jeg barn trenger de, som en motvekt for alle actionfyllt cartoon-barnetv. Vi jobber med å lytte til historiene, og ved hjelp av fantasien skape mentale bilder. Utrolig morsomt og fengende.

Endel av de vi har lest, har vanskelig språk. Kanskje særlig Asbjørnsen og Moe? Vi har modernisert når vi har lest, ellers forstår ikke barna innholdet skikkelig.
Storesøster, som er en sart blomst, synes endel av disse er skumle. Hun hadde for eksempel Rødhette i engelsklekse, men nektet å lese, for det var skummelt.
Men historiene er ikke utdaterte, synes jeg. Det handler jo om moral, rett og galt, om at det lønner seg å være ærlig og hjelpsom etc.

Jeg har lest mye eventyr for ungene (særlig Herremannen) de siste årene. Det jeg merker er det samme som tiddelibom - selv om innholdet i mange er spennende, er språket ofte veldig tungt og vanskelig tilgjengelig, særlig hos A og M. Selv den svært språkbevisste 10-åringen min får ofte trøbbel med dem. Brødrene Grimm er språklig enklere og har slått bedre an når jeg bare har funnet de gode historiene. For det er slett ikke alle eventyrene som appellerer til unger, men det er i grunnen helt greit.

Poden vår har satt stor pris på eventyr, både A&M, H. C. Andersen og Brødrene Grimm. (Han har også vært veldig entusiastisk til å lese om gresk mytologi; jeg tenker det er en grunn til at noen historier har overlevd i hundrevis eller tusenvis av år!).

Språket i A&M er gammeldags, men både han og vi synes det er morsomt å finne ut av hva ordene betyr. Og for skremmende tror jeg absolutt ikke de er; han kommenterte, da vi så Tre Nøtter for Askepott i julen, at i den versjonen de hadde lest på skolen (en mer original Grimm-versjon), skar de slemme stesøstrene biter av foten sin for å få på seg Askepotts gjenglemte sko, slik at blodet rant ut av skoen.