5-åring som er gått fra å like alt til ingenting

Storebror vil ikke ha noe. Han liker tomatsuppe og pasta med ketchup. Og det er det eneste. Han liker ikke kjøtt, ikke farsemat (kjøttdeig og pølse), ikke potet, ikke kokte grønnsaker - ingenting

Han liker kanskje fiskepinner - det har vi veldig sjeldent, så jeg er litt usikker.

Hva serverer man til slike?

SÅnn ellers så er jeg ikke bekymret for matinntaket hans altså. Han spiser masse rå grønnsaker, godt med frukt, melk og brød eller knekkebrød. Det er mer det at disse vanene er blitt kjip for middagssituasjonen med masse sutring. Han tvinges ikke i mat, men må smake.

Man serverer det resten av familien spiser. Hvis han plutselig har begynt å ikke like ting han likte tidligere så er det ikke helt usannsynlig at det er et utslag av et behov for å utforske egen autonomi og finne ut hvor han kan sette sine grenser.

Snupp har forsøkt seg på dette, og jeg har da svart at det er helt greit, men han får ikke annen mat og han får ikke mat utenom vanlig måltidsrytme. Tidvis har han da vært ekstremt sulten ved frokosten, men da har han også spist det han har fått servert.

Det må legges til at Snupp bare er sta inntil en viss grense i tillegg til at han er en matglad ung mann, så det er lett for meg å bruke den metoden vi bruker. Han ville aldri ha "sultestreiket" over tid.

Hjemmelaget fish and chips. Rochermannen lager med breiflabb (rullet i egg og griljermel) og stekt i litt olje med chips (det er best om man orker å lage chips selv, men det går an med kjøpt variant) og hjemmelaget remulade til.
Og det veldig lite fiskete på smak, særlig om man bruker breiflabb.


Ellers er hjemmelaget chicken nuggets en stor slager her i heimen.

Panert = barnevennlig?

Signerer Gaia i sin helhet. Når det er ting han har spist før, så er dette bare utprøving, trass osv. Server det de andre får, og så får han velge å spise eller ikke, ellers så maler du deg selv inn i et hjørne etterhvert, er jeg redd.

Panert duger ikke - men jeg skal prøve med fiskepinner. Selvfølgelig får han ikke noe for seg selv, men jeg kan iallefall gjøre en innsats, tenker jeg.

Nå må han smake - han brekker seg og haaaater eller er allergisk - og går fra bordet. Det er helt greit det altså, men jeg synes det er så...barnslig...

Ja det forstår jeg..Jeg takler ikke unger som tuller ved matbordet, så jeg er neppe den rette til å svare.....

Storesøster på 6 er også sånn.
Før spiste hun omtrent alt. Nå liker hun ikke noe. 🙁

Hun er allergisk mot egg, melk og nøtter så det er mye hun ikke kan spise også.

Pålegg er spesielt vanskelig. For hun like ikke noe. Har prøvd å bare sende med henne mat jeg vet hun liker, men maten kommer ogte nesten urørt tilbake.
Har prøvd å la henne velge selv, men det gjør sjelden saken bedre. Idag har hun (etter eget ønske) brødskive med agurk og smør.
Hun har noen ganger mumlet noe om at xxx i klassen liker ikke sånn så da liker ikke jeg heller det, så ser for meg at det er noen som har kommet med en komentar til henne under lunchen på skolen?

Heldigvis spiser hun somregel ordentlig med middag.

Kanskje det hjelper om han får være med å lage maten selv?

Lille her får periodevis mat hun liker og periodevis mat vi andre liker. Spiser hun ikke middag så får hun ikke noe annet. At barn ikke liker noe må de få lov til å mene men de må i det minste smake. Smaker hun så får hun ros for det og så får hun forlate bordet. Det er ikek så lenge mellom middag og kvelds her så jeg lager ikke noe stort nummer ut av det. Men vi har nok pasta oftere enn jeg ville ha laget dersom det var bare mannen og jeg i hus..

Ang det å være allergisk, brekke seg og ikke like mat KAN faktisk ha rot i allergier. Jeg feks har aldri kunne spist erter. Vet ikek hvorfor men de byr meg skikkelig i mot. Kroppen har faktisk en fysisk reaksjon i form av avsky og dersom jeg MÅ spise dem så har jeg alltid spist dem hele. I en alder av 23 oppdaget jeg at jeg virkelig ER allergisk mot erter og burde styre unna dem. Samma med ananas. Noen ganger vet kroppen før hjernen. Mini her likte ikke middag fra vi innførte det. Hun brakk seg så voldsomt at hun spydde til tider uansett hva slags middag det var. Vi tok henne til spesialist og oppdaget at hun har matvareintoleranse OG stille refluks.

Poenget mitt er at barn kan være kresne, det kan være en fase, men dersom det fortsetter over lengre tid er det verdt å få det undersøkt. Det kan være lurt å ta det alvorlig.

Minst mulig oppmerksomhet på "ikkelike" og forvente at han selvfølgelig spiser det som blir servert til middag.

Jeg var selv veldig kresen på maten i min barndom. Min mor laget aldri egen mat til meg. Enten fikk jeg spise eller så fikk jeg la være å heller gå sulten. Det er jeg enig i var riktig. Det som ikke var riktig var at dersom jeg ikke spiste opp så måtte jeg sitte igjen og fikk ikke gå fra bordet før maten var fortært. Da var det mat jeg likte som hun mente jeg skulle spise opp. Etterhvert skjønte hun at det ikke var veien å gå Å sitte å kjempe i seg mat når man ikke orker mer er ikke godt.

Mine barn har alltid måttet spise det vi har hatt til middag. Jeg har oppfordret de til å smake på grønnsaker, og etterhvert fant de ut at noe var godt likevel. Minstejenta var altetende til hun var 4-5 år. Da begynte hun å si "ikkelike", men når hun ikke får mye oppmerksomhet rundt det og vi viser at vi forventer at hun spiser det som er til middag så har det gått fint. Det hender hun spiser bare potet og saus eller bare kjøtt og grønnsaker, men det er greit.

Det er forresten forbudt å si "ikkelike" ved matbordet hos oss. Det kan ødelegge matlysten til andre og derfor er det ikke lov å si.

Bauche skrev:

Nå må han smake - han brekker seg og haaaater eller er allergisk - og går fra bordet. Det er helt greit det altså, men jeg synes det er så...barnslig...

Det er velkjent. Og svaret vårt er ofte at han må smake på alt, men trenger ikke spise opp. Han lar seg dessuten "lure". Hvis han først prøver seg på en brekkningsrunde på noe jeg vet han har likt før, eks. brokkoli, så sier jeg gjerne "nå tøyser du, dette liker du egentlig" og med jevne mellomrom så innrømmer han da at han liker det. Men dette fungerer ikke på alle, altså. Det er jeg veldig klar over.

Min 7-åring har gått fra å være en stor-eter som liker mye forskjellig mat, til å gradvis like mindre og mindre. Og det er IKKE særhet og grenseutprøving (han gjør lite slikt). Han har for eksempel sluttet å like godteri, stakkars fyr. Det ene etter det andre har blitt "ekkelt" for ham. Først sjokolade, så ymse platgodt, og nå er det eneste han liker seigmenn.

Tilsvarende med middag: Tomater ble ekkelt forrige uke, og denne uka var det pølser. Og han er tapper og høflig og prøver, men jeg ser at han rett og slett vemmes. ting han har elsket og spist masse av: Kjøttkaker, fiskekaker, etc. Nå er det ekkelt. Han lager ikke drama eller noe, stakkars fyr, og det er rent trist å se ham prøve seg på noe han har gledet seg til å spise, og så ekles over det.

Han har alltid hatt en greie for konsistens, og aldri likt poteter, for eksempel (fra han var baby - han orket ikke glass med most potet i...). Og det virker som om det er konsistensproblemer som gjør at man er ekkelt. Huff.

Vi holder hodet kaldt og stresser ikke, og håper det er en fase. Han er jo en stor og sterk og frisk fyr.

Polyanna- det er viktlig det du skriver. Når barna mine tydelig grøsser av noe de smaker på, kunne det ikke falle meg inn å tvinge de til å spise det. Det er liksom litt forskjell på det, og slik "trass"- ikke like oppførsel..

Polyanna skrev:

Min 7-åring har gått fra å være en stor-eter som liker mye forskjellig mat, til å gradvis like mindre og mindre. Og det er IKKE særhet og grenseutprøving (han gjør lite slikt). Han har for eksempel sluttet å like godteri, stakkars fyr. Det ene etter det andre har blitt "ekkelt" for ham. Først sjokolade, så ymse platgodt, og nå er det eneste han liker seigmenn.

Tilsvarende med middag: Tomater ble ekkelt forrige uke, og denne uka var det pølser. Og han er tapper og høflig og prøver, men jeg ser at han rett og slett vemmes. ting han har elsket og spist masse av: Kjøttkaker, fiskekaker, etc. Nå er det ekkelt. Han lager ikke drama eller noe, stakkars fyr, og det er rent trist å se ham prøve seg på noe han har gledet seg til å spise, og så ekles over det.

Han har alltid hatt en greie for konsistens, og aldri likt poteter, for eksempel (fra han var baby - han orket ikke glass med most potet i...). Og det virker som om det er konsistensproblemer som gjør at man er ekkelt. Huff.

Vi holder hodet kaldt og stresser ikke, og håper det er en fase. Han er jo en stor og sterk og frisk fyr.

Slik har jeg blitt i forhold til kjøtt, i voksen alder.
Jeg har såååå lyst på, men brekker meg når jeg begynner å tygge.
Fisk går bra, men det er det eneste.