For lite flisespikking i norsk skole?

Det er da nettopp feil bruk av og/ å hun vil påpeke.

Lille*My skrev:

Her må jeg si det er imponerende lite skrivefeil i ukeplanene. #fplærer

Det hender vel det er en og annen glipp også hos fp-læreren, men forhåpentligvis bare tastefeil og ikke konsekvente grammatiske feil.

Min eldste hadde en lærer på barneskolen som hadde eksepsjonelt mange særskrivingsfeil ... Jeg gremtes, men gjorde ingenting med det.

Jeg leste den og tenkte at alle andre steder i verden oppfattes vi som heller uhøflige fordi vi har for lite høflighetsfraser og småpludring gående til en hver tid. Hun kan ikke være særlig verdensvant. Mer ro i skolen applauderes dog. Det er slitsomt å skulle lære noe når det er konstant uro og småprat og tull.

Rettskriving er viktig! Jeg er enig med henne i det og vi har fått hjem noen skrekkelig eksempler fra skolen av og til, men etter mer enn 12 år med unger i skolen tror jeg vi kan telle på to hender de gangene det har rykket i rødpennhanda, så det er ikke så ille i grunnen. Det var verre med barnehagen ... Å, du hellige jul! Derfra kom det mye rart.

Mener du: "Og du, hellige jul" ?

Rettskriving er viktig, og vi leser alltid korrektur for hverandre før skriv går ut, men noen tasteleifer blir det nok likevel fra tid til annen.

Apple skrev:

Mener du: "Og du, hellige jul" ?

Ja, selvfølgelig! 😉

Samme dama har skrevet blogg/ avisinnlegg om da hun bodde i USA, og elsket det pga at amerikanerne var så høflige..

Når jeg bruker uttrykket, mener jeg "å, du hellige jul!", og ikke "å du, hellige jul!"

Er ikke helt på nett med Sanna, og syns ofte hun skyter på sida av skiva og er umorsom. Det er dessverre endel lærer-skrivefeil, noe jeg synes er uakseptabelt når vi snakker barneskole-enkelt. Men så lenge det ikke er norsklæreren, orker jeg ikke gjøre noe med det. Jeg synes uansett det er et problem. Fordi grunnleggende ferdigheter skal gå igjen i alle fag. Om man ikke er så superflink, burde det gå an å ta en spellcheck, lese korrektur eller rett og slett få hjelp.

Det første jeg tenkte da jeg så at hun hadde en ny kronikk var; "huff da, er det lenge siden sist hun fikk medieoppmerksomhet". Jeg leste den likevel, og jada, hun har et poeng når det kommer til rettskrivning, men greia med høflighetsfraser er jeg ikke enig i. Litt høflighet funker som oljet i maskineriet i sosiale sammenhenger.

...men jeg har ikke særlig sansen for henne.

Jeg lurer på om det er uhøflig å påpeke særskrivingsfeil og så dårlige setninger at de nesten mister mening til en kollega? (Ikke en lærer, men en pedagog). Jeg vet h*n har dysleksi. Jeg har ikke helt perfekt språk selv alltid, men har likevel lyst til å få lese over før skriv sendes til foreldrene. Er det frekt?

Karamell skrev:

Jeg lurer på om det er uhøflig å påpeke særskrivingsfeil og så dårlige setninger at de nesten mister mening til en kollega? (Ikke en lærer, men en pedagog). Jeg vet h*n har dysleksi. Jeg har ikke helt perfekt språk selv alltid, men har likevel lyst til å få lese over før skriv sendes til foreldrene. Er det frekt?

Jeg språkvasker ukeplan/månedsplan fra AKS før jeg legger ut på nett. Nå sender jeg også rettet versjon tilbake til vedkommende som skriver dem. Dog regner jeg med at de er levert ut i utrettet form. Det synes jeg er dumt.

Men jeg er ikke denne personens leder. Jeg skriver referater, men h*n skriver månedsplaner, månedsbrev og annen kommunikasjon, fordi det er personens jobb, ikke min. Jeg er "bare" spespeden som er innom avdelingen.

Jeg er heller ikke denne personens leder. Men personen synes det er greit at jeg retter opp.

Tallulah skrev:

Ja og jo. Jeg syns hun har noen poeng. men som den nordmannen jeg er, syns jeg hun er ganske skrekkelig i sin fremtoning så jeg greier ikke ofte å lese henne med vennlig sinn.

Jeg er enig, den godeste Sanna er veldig umusikalsk i sin fremtoning ganske ofte. Det blir for brått, for hardt og for lite fingerspitzgefühl, rett og slett. Hun kan kanskje rettskrivingsregler, men den norske væremåten og kulturen som ligger nedfelt i hvordan vi bruker språket og hvordan vi sier det vi mener uten å virke bryske, det kan hun ikke.

Jeg har hatt både ansatte og kolleger fra utlandet, og selv om noen av dem kommer fra superhøflige land som feks USA, så er ikke oversettelsen av det som er høflig i USA like høflig i Norge. Feks kan man fint skrive i en mail til en amerikaner at "We expect your answer within 10 days. Thank you! etc", mens man kan IKKE skrive "Vi forventer svaret ditt innen 10 dager. Takk!".
Takk! er ekstremt bydende, nærmest frekt, og enhver nordmann ville heller skrevet "med vennlig hilsen" eller noe annet.

Det norske språket er egentlig ganske dempet, det er pepret med små fyllord, spesielt muntlig, som er ment å myke opp og gjøre budskapet mykt og ubehagelig for både avsender og mottaker, og de som ikke behersker dette blir sett på som en elefant i glassmagasinet, rent sosialt. Det er jo utrolig forskjell på å si "Hent kaffe" og "Det ville vært superfint om du kunne hentet kaffe", og hvis du ikke enmgang har tonefall eller gester helt på plass, så høres "hent kaffe" ut som den reneste stridskommando. På den annen side kan irettesettelser eller "dette er faktisk en veldig tydelig beskjed" miforstås på tvers av kulturer, det kan oppleves som man har et val dersom sjefen høflig og vennlig spør om vedkommende kunne tenke seg å kanskje titte litt på kvartalsrapporten, mens man mener at den kvartalsrapporten må være gjennomgått, kommentert og ligge ferdig på pulten dagen etter. Jeg har definitivt måtte stramme opp omtrentlighetene mine.

Harriet Vane skrev:

Jeg er enig, den godeste Sanna er veldig umusikalsk i sin fremtoning ganske ofte. Det blir for brått, for hardt og for lite fingerspitzgefühl, rett og slett. Hun kan kanskje rettskrivingsregler, men den norske væremåten og kulturen som ligger nedfelt i hvordan vi bruker språket og hvordan vi sier det vi mener uten å virke bryske, det kan hun ikke.

Jeg har hatt både ansatte og kolleger fra utlandet, og selv om noen av dem kommer fra superhøflige land som feks USA, så er ikke oversettelsen av det som er høflig i USA like høflig i Norge. Feks kan man fint skrive i en mail til en amerikaner at "We expect your answer within 10 days. Thank you! etc", mens man kan IKKE skrive "Vi forventer svaret ditt innen 10 dager. Takk!".
Takk! er ekstremt bydende, nærmest frekt, og enhver nordmann ville heller skrevet "med vennlig hilsen" eller noe annet.

Det norske språket er egentlig ganske dempet, det er pepret med små fyllord, spesielt muntlig, som er ment å myke opp og gjøre budskapet mykt og ubehagelig for både avsender og mottaker, og de som ikke behersker dette blir sett på som en elefant i glassmagasinet, rent sosialt. Det er jo utrolig forskjell på å si "Hent kaffe" og "Det ville vært superfint om du kunne hentet kaffe", og hvis du ikke enmgang har tonefall eller gester helt på plass, så høres "hent kaffe" ut som den reneste stridskommando. På den annen side kan irettesettelser eller "dette er faktisk en veldig tydelig beskjed" miforstås på tvers av kulturer, det kan oppleves som man har et val dersom sjefen høflig og vennlig spør om vedkommende kunne tenke seg å kanskje titte litt på kvartalsrapporten, mens man mener at den kvartalsrapporten må være gjennomgått, kommentert og ligge ferdig på pulten dagen etter. Jeg har definitivt måtte stramme opp omtrentlighetene mine.

Ja, jeg ble litt forvirret i starten på feltopphold i et asiatisk land, når jeg rett som det var ble ønsket til bords med kommandoen: "Come! Sit! Eat!" Skjønte etterhvert at det verken kom av manglende engelsk ordforråd eller manglende takt og tone, men at det bare var direkte oversatt fra deres språk, der småord og fraser tydeligvis er overflødige.

Å ønske noen til bords her med Kom! Sitt! Spis! ville jo vært ganske uhørt, kanskje med mindre man snakker til sitt eget barn, som etter gjentatte beskjeder fortsatt bare tuller og nekter å komme til middagsbordet. Selv da ville man kanskje heller sagt "nå kommer du her med en gang, og setter deg ved bordet og spiser maten din".

Alt vi diskuterer her nå koker i ihvertfall ned til at vi må sørge for at ungene våre kommer på utveksling, studerer, bor, jobber litt i utlandet, slik at de lærer den nødvendige ydmykheten i fht hva de behersker av andre språk og kulturer. Google translate holder ikke helt i mål, bestandig. (Antagelig vil Saaromaas kronikker oversatt til finsk være så vennlige, smarte og vittige, atte...)

Harriet Vane skrev:

Jeg er enig, den godeste Sanna er veldig umusikalsk i sin fremtoning ganske ofte. Det blir for brått, for hardt og for lite fingerspitzgefühl, rett og slett. Hun kan kanskje rettskrivingsregler, men den norske væremåten og kulturen som ligger nedfelt i hvordan vi bruker språket og hvordan vi sier det vi mener uten å virke bryske, det kan hun ikke.

Nei, hennes reaksjon på "takk for sist!" på Familievernkontoret handler jo ikke om at man takker for et godt og hyggelig samvær, men at man gir hverandre anerkjennelse for å huske sist man var sammen. Og i den sammenhengen takker man vel like mye for at man dukket opp til timen og at man fikk hjelp.

Det er vel ganske vanlig å takke for invitasjonen og si at barnet kommer i bursdag også, i alle fall i min verden.

Lille*My skrev:

Det er vel ganske vanlig å takke for invitasjonen og si at barnet kommer i bursdag også, i alle fall i min verden.

Ja, sånn er det hvertfall her. Men det hender vi har fått den "Si i fra om du ikke kan komme", og da blir jeg alltid litt stuss over hva jeg skal gjøre. Så jeg pleier å si i fra uansett, jeg.

Det har slått meg at Sarromaa ofte tolker ting veldig bokstavelig, og ikke helt skjønner nyanser. Det handler sikkert mye om språk og kulturforståelse. Det er vanskelig med humor og de små greiene som definerer alvor, humor, ironi, om det er noe som man egentlig mener som en ordre, men sier på en hyggelig måte, eller om det er noe som bare er en høflighetsfrase.

Sanna Sarromaa skrev:

En av samene i Karasjok tok også opp den norske praksisen ved å si «hyggelig!» når man møter noen for første gang og håndhilser. «Jeg sier ingenting, jeg. Jeg kan jo ikke vite da om det blir hyggelig!»

Det var for øvrig veldig hyggelig for meg som finne å være i Karasjok. Der behøver man ikke å bryte stillheten med all denne hyggepraten. Sjåføren på bussen fra flyplassen i Lakselv sa verken «hei», «takk» eller «værsågod» – og ikke ønsket han meg en fin dag heller. Det er faktisk bare én ting som er verre enn å bli ønsket en fin dag. Når de ønsker en fortsatt en fin dag. Hvordan i huleste kan de vite hvordan dagen min har vært så langt?

Det er denne bokstaveligheten som gjør at ting ikke glir. De små høflighetsfrasene må faktisk til for å danne sivilisasjon. Man sier "Hei" når man går på bussen, fordi det er høflig. Man sier "Hyggelig" når man hilser på noen, spesielt når man blir introdusert, ikke fordi man VET eller TROR det blir hyggelig, det er bare en frase, men frasen er sosial smurning, vi indikerer at vi ikke skal gå løs på hverandre ved å legge halen flatt ned mot kroppen, ørene oppover, blotte tennene og si hyggelig med en labb i den andres labb. Vi skal jo ikke SVARE på spørsmålet "How do you do?" heller, vi skal si det samme, smile og gå videre. Husk å smile litt bredere til amerikanere enn engelskmenn. Ikke si at du har hatt en ræva dag, det lugger.