Hvor lang tid bør det gå før en melder et menneske som savnet?

Ja hva mener dere?
Om man forsøker å få tak i et menneske, og dette ikke lar seg gjøre.
Hvor lang tid bør det gå før en melder vedkommende savnet?

Er det ikke 24 timer politiet opererer med?

Barn, særlig små barn, bør meldes savnet ganske raskt, omtrent umiddelbart. Demente gamle likeså.

Resten er vel 24 timer, men omstendighetene kan gjøre at man bør melde savnet før. Affekt, rus, psykisk tilstand osv.

Om barn mener jeg å ha lest at man skal ringe innen 15 minutter?

Hadde jeg vært bekrymret, og det dreide seg om en person som sliter psykisk, ustabil e.l. så hadde jeg ikke ventet 24 timer.

Fløyel skrev:

Hadde jeg vært bekrymret, og det dreide seg om en person som sliter psykisk, ustabil e.l. så hadde jeg ikke ventet 24 timer.

Det tror jeg ikke at jeg heller hadde gjort. Men man ser jo sikkert ann slike ting, mtp hvem og hvorfor.. Jeg vet ikke.. Kom plutselig til å tenke på det.

Men man venter nødvendigvis ikke 24t før man sjekker opp.

Da mamma ikke fikk tak i sin mann på telefonen, fikk hun naboen til å sjekke innom med en gang. Og det stemte det, han hadde hatt en hjerneblødning og var død.
At han ikke tok telefonen var helt utenom normalen.

Huffda Floksa, trasig situasjon.

Floksa skrev:

Men man venter nødvendigvis ikke 24t før man sjekker opp.

Da mamma ikke fikk tak i sin mann på telefonen, fikk hun naboen til å sjekke innom med en gang. Og det stemte det, han hadde hatt en hjerneblødning og var død.
At han ikke tok telefonen var helt utenom normalen.

Åh, herreli...
Stakkars mammaen din. Håper det går greit med henne.

Hvor lenge kommer vel helt an på personen, dens historikk, alder, psykiske og fysiske tilstand, hvor den befinner seg osv.

Det kommer veldig an på, ja. Mannen min ville jeg meldt savnet etter to timer om han ikke kom hjem fra jobb og ikke svarte på telefon - han ville nemlig sagt fra om han ble forsinket. En nabo ville jeg vel ikke tenkt på at manglet før etter flere uker.

"Noen" ringte politiet for noen år siden for å spørre om de hadde en bestemt mann i fyllearresten. Da hadde han ikke kommet hjem den natta,8 timer siden noen hadde vært i kontakt. Politiet kunne si at han ikke satt der,men spurte masse og lurte på om de skulle hjelpe til i letingen. Takk,men nei takk...

Som andre har skrevet her, er det nok litt forksjellig i forhold til hva slags person man har med å gjøre.
Mannen hadde jeg meldt savnet veldig tidlig, da han er flink til å svare eller gjøre rede for seg.
Ungene hadde jeg ringt tvert. Så kommer det litt ann på hvor flink den man evnt prøver å få tak i er til å gi lyd i fra seg.
Jeg mener at alt som avviker fra normalen, kan man se som varseltegn.
(og nå innser jeg at ingen hadde begynt å lete etter meg på mange dager, så dårlig jeg er til å svare på tlf og sms... )

Usikker. Men storesøster var borte i to timar før me sat klare med telefonen. Ho har hatt eit sånt forsvinningsnummer før, men da "berre" tre kvarter. Me oppdaga etter omlag ein time at ei klasseveninne heller ikkje var heimkomen. Eg er ikkje ein person som krisemaksimerer, men da eg etter nær to timar byrja leite ved elva, da kom panikken.

I det me sto med telefonen i hånda, kom ho køyrande med veninnas mamma. Dei hadde skravla, leika og gjort lekser på ein bortgøymd leikeplass me ikkje visste om. Tiden hadde dei null begrep om.

Eg veit at mange ville ringt leeeenge før oss. Men det er litt avhengig av barnet også. Vår jente kan fint finne på å gløyme seg bort i leik, så vår første plan var å ringe alle mulige venner. Det tok jo si tid. Mannen ringde. Eg syklar rundt på alle leikeplassar (ja, minus ein da) og andre stader ho kunne vere. Veninnas foreldre ringde også rundt, samt at dei hadde tanta køyrande i bygda.


Da eg budde på studentheim oppdaga me at eine bebuaren var borte. Han var godt inne i miljøet, så han vart raskt sakna. Han hadde ikkje sagt noko om at han skulle bort. Me sjekka først inne på hybelen (universalnøkkel). Så ringde me sjukehuset. Dei kunne faktisk stadfeste at han var der, men kunne ikkje fortelje kva avdeling eller kva som var galt. Det var ok for oss. Da visste me at han var i trygge hender.

Havbris skrev:

Ja hva mener dere?
Om man forsøker å få tak i et menneske, og dette ikke lar seg gjøre.
Hvor lang tid bør det gå før en melder vedkommende savnet?

Når det er noe utenfor normalen tenker jeg. For en toåring så er det kun snakk om minutter, for en voksen alt fra noen timer til noen dager.

Tja som andre har skrevte så kommer det helt ann på personen. Hadde ikke min mann hentet eldste i barnehagen hadde jeg ringt med en gang. For skjer det er det noe alvorlig galt. Min mamma likså tar telefonen uansett! En gang fikk jeg ikke tak i henne hele dagen og når jeg fortsatt ikke fikk tak i henne klokken 11 på kvelden ringte jeg hennes beste venninde som jeg vet hun snakker med nesten hver dag og de er naboer i tilleg og hun fortalte meg at hun hadde reist til den nye kjærsten sin og da ble jeg i hvertfall bekymret hvorfor hun ikke tok telefonen søkte opp nummeret på kjæresten og etter 4 feil ringinger fant jeg han. Hun var i helt fin form men hadde bare glemt telefonen hjemme. Hun må ha vert veldig forelsket for det har aldri skjedd før eller siden. Men jeg må si tankene svirret om psykotisk ny kjæreste osv osv før jeg fikk tak i henne..

Mani skrev:

Huffda Floksa, trasig situasjon.

Havbris skrev:

Åh, herreli...
Stakkars mammaen din. Håper det går greit med henne.

Det begynner å bli mange år siden nå, men fortsatt henger dette med å svare i telefonen når vi ringer hverandre innad i familien, sterk i.
Evt sende en sms om man ikke kan svare.
Særlig om mamma ringer er vi nøye på å gi beskjed.

Og ikke minst lærte vi noe om at av og til er det greit å krisemaksimere.
Selv om det selvfølgelig ikke spilte noen rolle for min stefar, han kunne ingen ha reddet, så slapp min mor å komme hjem å finne han, 1 1/2 døgn senere 🙁

Floksa skrev:

Det begynner å bli mange år siden nå, men fortsatt henger dette med å svare i telefonen når vi ringer hverandre innad i familien, sterk i.
Evt sende en sms om man ikke kan svare.
Særlig om mamma ringer er vi nøye på å gi beskjed.

Og ikke minst lærte vi noe om at av og til er det greit å krisemaksimere.
Selv om det selvfølgelig ikke spilte noen rolle for min stefar, han kunne ingen ha reddet, så slapp min mor å komme hjem å finne han, 1 1/2 døgn senere 🙁

Ja det er klart at slike ting henger lenge i. Så bra at dere tar hensyn til mammaen deres, regner med at dette er noe som henge i henne resten av livet stakkar.
Av og til er det på plass med litt krisemaksimering, det er sikkert og vist.
Det hadde blitt en ekstra stor belastning for henne, om det var hun som fant han. Gode naboer skal en ikke kimse av.