Finnes trassalderen?

safran skrev:

Jeg mener at Trine Grung er et brøhue. Og det mente jeg før dette utspillet også.

Det tror jeg også.

Mitt inntrykk etter å ha hatt fire småbarn er også at det ikke fins noen klart definert trassalder. Trassing og trang til å bestemme og gjøre ting på sin egen måte iblant, ja, men ikke knyttet til noen bestemt alder.

Og såvidt jeg har sett kan det meget vel oppstå også hos riktig tempererte, mette barn som får nok kos.

Jeg føler for å presisere svaret mitt litt: Jeg mener ikke at trassen kommer til samme tidspunkt på alle barn. Den kommer når barnet når et nytt utviklingstrinn.

safran skrev:

Jeg føler for å presisere svaret mitt litt: Jeg mener ikke at trassen kommer til samme tidspunkt på alle barn. Den kommer når barnet når et nytt utviklingstrinn.

Sansa skrev:

Leste akkurat i bladet Mamma at Trine Grung ikke tror på trassaldre. Hun mener visst at hvis barnet får nok næring og drikke, ikke er for varmt og ikke for kaldt - og får nok tid og kos - så trasser det ikke.

Fikk litt hakeslepp av den der faktisk!
Hva mener du?

dette var det morsomste jeg har lest på lenge. Fikk nesten lyst å sprinte ut og kjøpe Mamma. 😀 Gud så mye dumt det går ann å lire ut av seg. Eller det stemmer sikkert da... det skal jeg forklare nå:

Så klart trassalderen finnes.. Det har jeg et levende bevis på. Og det kan jo kalles så mangt. Trass/løsrivelse/selvstendighet osv. Det er jo så og si bra at barnet trasser. ikke for oss voksne da, men det viser jo at barnet har en sterk vilje og som helt sikkert vil klare seg selv seinere i livet.
Jeg har en ekstremt trassete ung dame i hus. Hun får alt hun trenger men selvfølgelig ikke alltid alt hun vil ha. Hos sin far/besteforeldre får hun alt hun vil ha og vel så det og de syns hun er en engel å ha med å gjøre. Så kommer hun hjem og jeg får det sure trynet hennes fordi hun ikke lenger får viljen sin konstant. Selvfølgelig er hun fornøyd hos dem når hun får styre showet og være verdens navle hele dagen. Det er ikke aktuelt her hjemme og da blir det litt trass og krangel i blant.

Jeg mener at Trine Grung neppe kan vite helt hva hun snakker om!

Trass er ikke bare hyling og skriking. Min eldstemann har aldri trasset i form av raserianfall, hun har derimot ekstremt selektiv hørsel, noe som jeg mener er trass så god som noen.

Og minstemann på 2 år trasser i vei når han ikke får viljen sin. Tramper i gulvet og skriker som en gal 😱

Men selvfølgelig - barn som alltid får det som de vil, vil jo ikke ha noen grunn til å trasse? Så hvis "masse kjærlighet og omsorg" betyr å føye barna i alt og ett, så har hun kanskje rett i at trassalderen ikke finnes.

Jeg tror forøvrig at trassalderen er perioden mellom 1 og 25 år, sånn ca 😀

safran skrev:

Jeg føler for å presisere svaret mitt litt: Jeg mener ikke at trassen kommer til samme tidspunkt på alle barn. Den kommer når barnet når et nytt utviklingstrinn.

Vet du? det er jeg faktisk veldig enig i. Det som jeg la merke til og noterte når min jente var baby var at hver gang rett før hun lærte seg noe nytt, så var hun veldig sutrete og urolig. Så fort hun hadde nådd over et nytt trinn roet hun seg og var veldig blid, til neste utvikling skjedde. Dette har jeg svart på hvitt, for jeg syns det var litt rart.
Det har sikkert en sammen heng. jeg syns også det kommer i perioder nå også men har ikke tenkt over det jeg tenkte da hun var baby. hmm.

Nete skrev:

Trass eller ikke, jeg mener at mye av "trassen" kan unngås om man møter ungene der de er, på deres nivå og ved å prøve å sette seg inn i deres situasjon der og da. Måten man gir beskjeder på/kommuniserer har også mye og si for hvordan barnet reagerer. Sier man "kle på deg skoene nå!!!" etter mye mas så får man nok ikke noen positiv reaksjon tilbake, men om man heller kanskje gir barnet et valg i stede for en kommando så vil de føle seg mer likeverdig og sett på en annen måte.

Men barn er jo forskjellige og med forskjellig lynne, så noen er jo staere enn andre.

Mye babbel fra tåkeheimen dette

Jeg kan love deg at vi har forsøkt alle mulige varianter når det kommer til vårt eksemplar av trass-arten, uten større effekt. Og når det kommer til valg i stedet for komando - det er ikke alltid at barnet har noe valg! Og slik er jo livet, så hvorfor skal barn bløffes til å tro at de har et valg (i gitte situasjoner)? Når det høljer ned får hun ikke velge om hun skal ha regntøy eller ei, når klokka er mye får hun ikke velge om hun vil legge seg eller være enda lengre oppe (vi forbereder henne alltid på forhånd med å si at etter sånn og sånn så skal du legge deg osv.).

Samme med minstemann. Når vi går på parkeringsplassen har han ikke noen alternativ til å holde meg i hånda. Når vi sitter med bordet kan han ikke bare plutselig bestemme seg for at han er ferdig og vil ned (den tabben gjorde vi da eldstemann var liten, og det sliter vi med den dag i dag....). Når han skal legge seg kan han ikke velge hva han skal ha i flasken.

Unger blir hele tiden stilt opp mot situasjoner der de ikke har noen valg, eller der de må velge mellom det som for dem er flere onder. Og da er det jo ikke unormalt at de protesterer - trasser. Og det gjør de vel til syvende og sist fordi de ønsker å være selvstendige og ta sine egne valg. Samtidig som de nok er glade (kanskje uten helt å vite det...) over at det blir satt grenser. Som er vår rolle som foreldre 🙂

Når alt dette er sagt - hos oss velger vi våre kamper. Tar de viktige, og lar barna vinne de mindre viktige. Og står ikke på vårt om vi innser at vi tar feil. Vi gjør rett og slett så godt vi kan. Og likevel har vi trassige unger. Trassige på hvert sitt vis.

Jeg syns vel ordet "trassalder" kan være litt misvisende, og i tillegg er det en sovepute for å ikke adressere hva som virkelig foregår oppe i hodet på ungene våre. "For det er jo bare trassalderen". Min erfaring er at de "øktene" vi har hatt med høyt konfliktnivå og mye hyling, som oftest bunner i et eller annet. "Klare selv!" som vi ikke respekterer, for eksempel. At det er et eller annet som plager dem, for eksempel i barnehagen. At de rett og slett er slitne eller brygger på noe. For lange dager i barnehagen. Spesielt det siste har jeg en tendens til å gjøre til, for det er jo så fordømt vanskelig å gjøre noe med!!

Ellers så handler det selvsagt mye om at de oppdager at de kan og vil bestemme selv, men trenger hjelp til å sortere når de faktisk KAN få bestemme, lære å mestre "sorgen" når de ikke får bestemme, osv.

Hvis målet er lutter lykke og harmoni hele tiden, så blir man nok sørgelig skuffet når ungene passerer 2 år, sånn omtrent. Konflikter er ok og bra, EGENTLIG. Både vi og ungene lærer masse om hverandre på den måten. Det er bare så slitsomt...

Valentina: Men er det riktig å kalle det "trass" når de protesterer og blir lei seg for at de ikke får det som de vil? Det er kanskje bare ordkløveri, da, men jeg syns vi skal respektere den reaksjonen de da har, selv om vi ikke rikker oss på beslutningen vår, eller går inn i endeløse diskusjoner og argumentasjoner. Jeg har i hvert fall oppdaget at å prøve å overbevise et barn om at JEG har rett og HAN har feil, og hvorfor, når det er noe som ikke blir som han vil, bare gjør vondt verre (ikke bare skal han tape kampen, men han skal pinadø tvinges til å innrømme at han tok feil også, stakkars), bare forlenger og forverre konflikten. Mens et "ja, jeg hører at du syns det er skikkelig leit/irriterende/kjempedumt, men dette er det mamma som bestemmer. Du kan gjerne være sint for det, men det blir som vi har bestemt!" og så tillate at de gråter ut, rett og slett, loser oss gjennom relativt greit.

Mye brukte setninger her i huset:
- Ja, det er sikkert litt urettferdig. Jeg kan ikke passe på at alt er helt rettferdig hele tiden - det er for slitsomt. Livet ER urettferdig av og til og egentlig ganske ofte. Jeg skjønner at det er kjempeirriterende, men sånn er det.
- Nei, du får ikke gjøre det. Ja, jeg vet at du gjerne vil, men JEG vil ikke, og dette er det jeg som bestemmer. Ja, jeg skjønner at det er trist. Hjelper det med en kos?
- Er du veldig trist og lei nå? (Når 4-åringen helt uforklarlig har havnet på "skeiva"). Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det bedre? (Ofte brukt svar: "Jeg trenger at du synger trøstesangen min!!" Litt pinlig å sitte på huk og synge trøstesang med armene rundt en snufsende "stor" gutt, men du og du som det hjelper!)

Jaja, litt "rambling".... 😮

Polyanna skrev:

Valentina: Men er det riktig å kalle det "trass" når de protesterer og blir lei seg for at de ikke får det som de vil? Det er kanskje bare ordkløveri, da, men jeg syns vi skal respektere den reaksjonen de da har, selv om vi ikke rikker oss på beslutningen vår, eller går inn i endeløse diskusjoner og argumentasjoner. Jeg har i hvert fall oppdaget at å prøve å overbevise et barn om at JEG har rett og HAN har feil, og hvorfor, når det er noe som ikke blir som han vil, bare gjør vondt verre (ikke bare skal han tape kampen, men han skal pinadø tvinges til å innrømme at han tok feil også, stakkars), bare forlenger og forverre konflikten. Mens et "ja, jeg hører at du syns det er skikkelig leit/irriterende/kjempedumt, men dette er det mamma som bestemmer. Du kan gjerne være sint for det, men det blir som vi har bestemt!" og så tillate at de gråter ut, rett og slett, loser oss gjennom relativt greit.

Mye brukte setninger her i huset:
- Ja, det er sikkert litt urettferdig. Jeg kan ikke passe på at alt er helt rettferdig hele tiden - det er for slitsomt. Livet ER urettferdig av og til og egentlig ganske ofte. Jeg skjønner at det er kjempeirriterende, men sånn er det.
- Nei, du får ikke gjøre det. Ja, jeg vet at du gjerne vil, men JEG vil ikke, og dette er det jeg som bestemmer. Ja, jeg skjønner at det er trist. Hjelper det med en kos?
- Er du veldig trist og lei nå? (Når 4-åringen helt uforklarlig har havnet på "skeiva"). Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det bedre? (Ofte brukt svar: "Jeg trenger at du synger trøstesangen min!!" Litt pinlig å sitte på huk og synge trøstesang med armene rundt en snufsende "stor" gutt, men du og du som det hjelper!)

Jaja, litt "rambling".... 😮

Eg diltar etter Polyanna. Kvifor hoppe etter Wirkola?

safran skrev:

Jeg mener at Trine Grung er et brøhue. Og det mente jeg før dette utspillet også.

Jeg kan vel egentlig bare slenge meg på denne

Jeg kjøper ikke helt denne: "Hun mener visst at hvis barnet får nok næring og drikke, ikke er for varmt og ikke for kaldt - og får nok tid og kos - så trasser det ikke."

Sitron skrev:

Jeg tror vel egentlig ikke heller på trassalderen. Det kan nå umulig være TRASS, denne frigjørelsesprosessen. Det er jo bare en nysgjerrighet på livet, uten å helt forstå hvilke konsekvenser ens handlinger har.

Enig.

Vi kaller det for "trass" fordi barna ikke føyer seg etter det vi sier. Hvis vi i større grad greier å akseptere barnas frigjørelsesprosess og utforskertrang, så opplever vi det ikke som trass.

Derimot må jeg si at jeg syns mange barn går igjennom en ustabil fase, i 2-3 års alderen, hvor de åpenbart strever med å håndtere sine egne følelser, samtidig som de ikke er erfarne nok til å forstå konsekvensen av egne handlinger, og på toppen er språket ofte for dårlig utviklet til å gjøre seg godt forstått om følelser og tanker.

Men jeg mener altså at "trass" egentlig er et misforstått begrep. For jeg tror ikke at barna går inn for å "trasse" eller manipulere foreldrene.

Vi kan gjerne kalle det noe annet enn trass. :storsinnet:

Hun sier også at hun misliker å se små barn i voksiposer på kjøpesentre.Hun legger også veldig vekt på at barn må spise ofte og ikke få sukker. Det virker bare som om hun tror at det som passer for hennes barn, også passer for alle andre. Og det med voksiposen, det tror jeg neppe mødre gjør for å plage barnet. Ikke alltid like lett å vite, i hvert fall ikke som førstegangsmamma.

Det er altfor mange tullinger som har svette, hylende unger i vogn på kjøpesenter. De burde kastreres.

safran skrev:

Jeg føler for å presisere svaret mitt litt: Jeg mener ikke at trassen kommer til samme tidspunkt på alle barn. Den kommer når barnet når et nytt utviklingstrinn.

Ikke nødvendigvis. Noen barn "trasser" ikke.

Sitron skrev:

Ikke nødvendigvis. Noen barn "trasser" ikke.

Det har jeg heller aldri sagt. Jeg har selv et barn som aldri har trasset. Ennå. Hun er syv.

Uten at jeg er enig med Grung på noen måte, så tror jeg heller ikke trassalderen finnes på den måten mange mener den gjør. Jeg tror denne såkalte "trassen" rett og slett er frustrasjon fordi barnet ikke blir forstått, tester grenser og ikke får respons eller får kjeft, ikke får viljen sin. Det er en del av det å vokse opp og lære seg å være menneske. Jeg liker ikke ordet "trassalder" i det hele tatt.

Sitron skrev:

Det er altfor mange tullinger som har svette, hylende unger i vogn på kjøpesenter. De burde kastreres.

JA! Vi bor rett ved Kvadrat og der er det mye å hisse seg opp over, kan du tro! Hver eneste gang jeg er der, ser jeg mødre og fedre som har kledd av seg selv, mens ungene sitter i vognene sine i SKINNPOSER med lue og jakke, eller enda verre - tykk vinterdress på. Nylig så jeg et barn som så ut som hun skulle til Nordpolen, helt dekket av vinterdress, lue og votter i en tyk skinnpose oppi vogna. Ungen HYLTE og var illrød i trynet, mora stod og kjeftet og beklaget seg til ei venninne om at ungen var så "trassig".

Faen at jeg er for pysete til å si fra når jeg ser sånt. Men det hadde vel ikke hjulpet uansett. De må jo i utgangspunktet være brød når de ikke kan tenke lenger enn det.