Smittsom omsorgssvikt

Skilpadda skrev:

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. 🙂 Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Mindy Macready skrev:

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

Mindy Macready skrev:

Jeg er helt enig, altså. 🙂 Selv om jeg driver eldstemann fra vettet med å være veldig forståelsesfull overfor minstemann sine raserianfall for tiden. Hun mener at min forståelse gjør at han bruker det for alt det er verd. Og til en viss grad har hun rett : han dæljet til henne i går, like etter middag, og da jeg tok ham for meg så han på meg og sa "men mamma jeg er sulten!" Jadda. Den kom han ingen vei med.

Strofen "jeg forstår... Men..." er ganske mye brukt i vårt hus. Feks "jeg forstår at du blir sint på Dadda når hun (fyll inn passende handling gjort for å irritere), men du får ikke lov til å slå likevel. Du kan skrike, trampe eller gå bort fra henne, men om du slår, så blir jeg sint på deg også". Men gutten slår okke som. Til og med når jeg ser det før han slår, og minner ham på at slåing i vår familie ikke er akseptabelt, så gjør han det likevel.

Jeg får trøste meg med at han aldri slår andre, og at han er mild og snill ute.

Brutus_ skrev:

I slike situasjoner trenger barn en myndig stemme som det vet det ikke er mulig å gå i forhandlinger med. Det vil si at reaksjonen til den voksne skal være nok til at barnet skjønner at handlingen er uakseptabel. Å lære opp unger til å forhandle i slike situasjoner er å anskaffe seg en slitsom hverdag. Å slå er uakseptabelt og ferdig diskutert.

Skilpadda skrev:

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. 🙂 Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

I en tidligere artikkel har jeg drøftet andre mulige årsaker til at det er så mye atferdsproblemer i Norge sammenlignet med andre land (Eriksen, 2006). En viktig forklaring på samfunnsnivå er at vi i Norge noe ensidig har basert vår oppdragelse på en humanistisk ideologi («vekstpedagogikk»). Sentralt i den humanistiske ideologien (Levin & Nolan, 1991) er en ikke-dirigerende (tillatende) lederstil der barn/unge selv må ta ansvar for egen atferd og læring. Når barn får dette ansvaret i for stor grad, har mange en tendens til velge det som gir umiddelbar behovstilfredsstillelse (velger ikke-faglige aktiviteter fremfor faglige aktiviteter, velger TV fremfor lekser, etc.). Det fører, ikke uventet, til at norske elever sier de trives godt på skolen (PISA, 2004). Problemet er imidlertid at en slik oppdragelse fører til atferdsproblemer i skolen og senere stoff- og alkoholmisbruk (Baumrind, 1991; PISA, 2001, 2004). I tillegg fører den til dårlige læringsresultater, spesielt for ca. 20 % av elevene (PISA, 2004). PISA-undersøkelsen fra 2006, som publiseres i disse dager, viser videre at norske 15-åringer nå skårer generelt lavt i naturfag, matematikk og morsmål. Blant 30 OECD-land kom Norge på 24. plass i naturfag, 23. plass i matematikk og 19. plass i leseferdighet (PISA, 2007).

Ut fra psykoanalytisk teori kan vi si at mye av den norske oppdragelsen er styrt etter lystprinsippet («curling»-oppdragelse), dvs. at barn skal få det de vil ha med en gang og med minst mulig anstrengelse. En oppdragelse styrt etter lystprinsippet fører til en manglende evne til å tolerere frustrasjon og negative affekter. Toleranse for frustrasjon og negative affekter er sentrale aspekter ved egostyrke (se senere). Med andre ord: en oppdragelse basert på en ikke- dirigerende lederstil der barn i stor grad blir gitt en umiddelbar behovstilfredsstillelse, vil kunne føre til en manglende utvikling av ego (egosvak) og er således skadelig for individets personlighetsutvikling (se senere).

En mulig nevropsykologisk forklaring på hvorfor en ikke-dirigerende lederstil fører til atferdsproblemer hos mange elever, er at frontallappene i hjernen ikke er ferdig utviklet før ca 25-årsalderen. I frontallappene er hjernens overordnede styringssystem («hjernens administrerende direktør») lokalisert. Hjernens overordnede styringssystem har en rekke funksjoner og kalles med en fellesbetegnelse «de eksekutive funksjoner» (Pennington & Ozonoff, 1996). Når disse strukturene og funksjonene ikke er ferdig utviklet, vil individet blant annet ha begrenset evne til å planlegge på lang sikt, og det vil ha vansker med å regulere følelser fra de dypere delene av hjernen. Resultatet blir derfor at barns og unges atferd styres av kortsiktige konsekvenser mer enn av langsiktige, og når de kommer i konflikt, styres deres atferd i for stor grad fra primitive følelser.
Mange barn og unge trenger derfor en «ytre eksekutiv funksjon» (ytre ledelse) for å kompensere for den manglende utviklingen av deres «indre eksekutive funksjon» (egenledelse). Et sentralt spørsmål blir derfor hva slags følger kunnskap om hjernens utvikling bør få for valg av lederstil i oppdragelsen av barn og unge. Er så denne kunnskapen i overenstemmelse med den empiriske forskningen på effekter av ulike typer lederstiler i oppdragelsen av barn og unge? Dette er spørsmål jeg vil besvare nedenfor med utgangspunkt i mitt eget program for forebygging av atferdsproblemer i skolen.

Mindy Macready skrev:

Du tror vel ikke at verken meg eller manen har vært raus med snilletonen når minstemann dæljer til søsteren? At han kan forsøke å forhandle seg ut av det? Hvordan skulle han gjøre det, forresten? "jeg slo ikke så hardt jeg kunne, mamma?" "Hun fortjente det. Litt i alle fall". "Ok, vennen min, men slå forsiktig. Bruk falt hånd, ikke knyttneven!" :streng:

Trur'ke det, nei.

Å slå er uakseptabelt i heimen, og blir sanksjonert hver gang. Vi er veldig forutsigbare der. Nytter det? Tydelgvis ikke.

Skilpadda skrev:

Jeg synes ikke man skal behandle barn som voksne, Mindy. 🙂 Det ville ofte være meningsløst og i en del tilfeller helt urimelig (overfor barnet, ikke minst). Men jeg synes det er en bevisstgjørende idé å se på barn som mennesker og ikke "bare barn", om du skjønner. At deres følelser er like viktige som våre, at de har like stor rett til egne meninger og egen virkelighetsoppfatning, og at de har like mye rett på respekt som voksne. Selvsagt kan de ikke alltid få det som de vil, og naturligvis kan vi ikke forvente å løse alle problemer med fornuftig, voksen samtale. Men å f.eks. innse at et fortvilt barn er like fortvilt som en fortvilt voksen ville vært (selv om det ofte går raskere over), og at det neppe hjelper hverken med kjeft eller saksopplysninger akkurat når noen er fortvilt. Den typen ting.

Mindy Macready skrev:

Jeg trodde jeg var den eneste i verden som ikke var nevneverdig imponert over JJ. Nå har ikke jeg lest en eneste bok, kun det som står i Dagbladet og andre steder jeg har kommet over ham. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som skurrer for min del, altså. Jeg bare liker ham ikke noe særlig.

Zoë skrev:

Jeg synes forøvrig at JJ er en av de klokeste røstene angående menneskesyn.

Mange blir frustrert og irritert over manglende papirer og mangel på konkrete råd - jeg har aldri hatt behov for å se noens eksamensbevis for å ta kloke tanker på alvor og JJ selv sier at han ikke er noen tilhenger av "oppdragelse" og med det faller konkrete oppdragelsesråd bort. Det som gjør JJ til den mest verdifulle røsten for min del, er at han legger seg på et helt annet plan enn alle andre jeg har hørt snakke om barneoppdragelse - nettopp i det at han i grunnen ikke snakker om oppdragelse men heller om hvordan man skal omgåes andre mennesker. Det blir mer filososfisk og jeg digger hele tilnærmingsmåten hans.

Brutus_ skrev:

Hva slags sanksjoner medfører slåing av søsteren for ham da?

Ivars_mamma skrev:

Pedagogikk.no har noen interessante motsvar til JJ. Jeg er selv ikke fan av JJ, så jeg synes det er godt å se at det finnes andre tanker Her er forøvrig en motartikkel til stykket. http://www.pedagogikk.no/Jesper%20Juul%20-%20Dagbladet%20-%2017.03.pdf

Polyanna skrev:

Ser at de er tilhjengere av det der absolutt horrible PALS-programmet, og da mister jeg litt tråden.

Hadde jeg hatt barn på en skole som drev med sånt så hadde jeg sett etter alternativer.

Felles for disse programmene er fokuset på fremming av ønsket adferd hos barna

kie skrev:

JJ hadde vært ubrukelig hos oss. Vi trengte en mer autoritær stil og belønning i kombinasjon med andre fremgangsmåter ble tingen.

Nå har jo jeg også barn med spesielle behov og jeg skjønner hva Temple Grandin (professor, innovatør, foredragsholder og autist) mener når hun sier at hun var heldig nok til å vokse opp på femtitallet.