Hvordan reagerer du på krisen?

Jeg føler meg litt dum, men jeg har ikke noen reaksjoner. Det er ensformig å være hjemme, og det er kjipt at alt av rutiner er ødelagt, men jeg har ikke noen reaksjoner ut over dette. Dagene går liksom bare. Jeg tenker av og til på at noen i familien kan bli syke, og kan godt bli sjokkert og redd der og da når jeg ser nyheter/pressekonferanser, men ellers er alt som normalt.

Det samme gjelder begge ungene mine, ser det ut til.

Jeg er veldig rolig. Jobber fra hjemmekontor noen dager og er på jobb noen dager. Jeg er ikke umiddelbart redd for å bli smittet selv (jeg er ikke i noen risikogruppe), men bittelitt bekymret for foreldre. Både mannen og jeg sitter i trygge jobber som det vil være uaktuelt å bli permittert fra (han jobber i skatteetaten og har nettopp blitt beordret til å jobbe hele helgen og jeg i skolen). Men, en viss bekymring for fremtiden har jeg. Hva skjer med alle bedriftene som sliter og med alle menneskene som sliter. Min plan er å støtte opp under små foretak og lokalt i størst mulig grad når ting åpner igjen.

Jeg er også en av de rolige. Jeg er nok veldig farget av at jeg er utenlandspendler, og at semesteret sluttet akkurat i tide til at jeg kom meg hjem til familien uten vanskeligheter (13. mars) – de siste to ukene var jeg veldig nervøs og redd for å bli sittende fast på arbeidsstedet uten å kunne komme meg hjem på ubestemt tid. Og koronahypokondrisk, ikke minst! Så nå setter jeg veldig pris på å være sammen med folka mine i overskuelig framtid, og at om jeg blir stuck noe sted, så blir det her. Så får det heller være at hjemmeskole noen ganger er ganske stritt, og at det er litt begrenset hvor mye jobb jeg får gjort.

Jeg er veldig avslappet på privaten. Har trygg jobb, ett barn som er selvgående på hjemmeskole og ett som vi bare tenker at "ja, ja, hun hadde sikkert hatt godt av et ekstra år i barnehagen uansett" om. Ingen nærstående i veldig høy risiko, og helt ubekymret for egen og barnas helse.

Men på jobb er jeg mer bekymret enn jeg noen gang har vært. Vi ser allerede at mange av familiene som er i kontakt med oss sliter massivt, og vi får ikke håndtert de alvorligste bekymringene på optimal måte. Veldig langt derifra. Dessuten begynner det å bli manko på beredskapshjem, institusjonsplasser, familiesentre og hva-har-du, og de fleste andre samarbeidspartnere har stengt. Politiet har utsatt alt som ikke er akutt livstruende.

nolo skrev:

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Jeg kunne ha skrevet dette selv. Skjønt tenker jeg burde lene sunt, jeg vil jo ha større sjanse til å overleve hvis jeg bedre kondisen og går ned 15 kg.

Veldig delte følelser.

Jeg nyter at livet har roet ned tre hakk, men liker ikke å bevege meg ute i det hele tatt. Har likevel nytt turer på uvante stier fordi nærområdet mitt renner over av trimmere, en nesten dobling av antall turgåere i byens populære rekreasjonsområde er det målt. Man trenger ikke at halve byen er og lufter seg på samme plass for tiden.

Jeg liker IKKE å handle, men handler for syke venner og foreldrene mine som har satt seg selv i karantene pga underliggende sykdommer.

Jeg er redd for å bringe viruset til foreldrene mine, vasker hender og smører med antibac hele tiden når jeg er inn/ut av bil.

Jeg har heldigvis hjemmekontor og en relativt sikker jobb. Likevel, det kan komme permitteringer, men så langt er det fremdeles etterslep vi holder på med, samt at jeg jobber i en beredskapsbedrift (ikke helse)

shute skrev:

Jeg er veldig avslappet på privaten. Har trygg jobb, ett barn som er selvgående på hjemmeskole og ett som vi bare tenker at "ja, ja, hun hadde sikkert hatt godt av et ekstra år i barnehagen uansett" om. Ingen nærstående i veldig høy risiko, og helt ubekymret for egen og barnas helse.

Men på jobb er jeg mer bekymret enn jeg noen gang har vært. Vi ser allerede at mange av familiene som er i kontakt med oss sliter massivt, og vi får ikke håndtert de alvorligste bekymringene på optimal måte. Veldig langt derifra. Dessuten begynner det å bli manko på beredskapshjem, institusjonsplasser, familiesentre og hva-har-du, og de fleste andre samarbeidspartnere har stengt. Politiet har utsatt alt som ikke er akutt livstruende.

Vi jobber med å få sårbare elever til skolen, men de fleste takker nei. Men vi samarbeider tett med BV i vår bydel.

frukt skrev:

Jeg er visst i min egen boble for tiden, og konstanterer egentlig bare at verden har endret seg.

Millact skrev noe fint i en annen tråd, men jeg finner det ikke igjen. Det handlet om at det kan være lurt å venne seg til at slik er det nå, dette er den nye normalen, og ikke gå å vente på at den trygge gamle normaliteten skal komme tilbake. Noe i den dur ihvertfall.
Det virker fornuftig i mitt hodet. Verden forandrer seg enten vi vil eller ikke, og da er det lurt å tilpasse seg. Uten at jeg skal påstå at det nødvendigvis er enkelt altså.

Takk, men det kom fra bedriftshelsetjenesten på jobb.

Jeg tar det helt rolig og bekymrer meg svært lite. Er egentlig litt forundret over det. Hjemmekontor, tre unger som jobber bra med skolearbeidet og mann som har hjemmekontor.

Hver dag etter jobb tar jeg en løpetur eller en styrkeøkt. Er veldig klar over at det er mange som har en helt annen situasjon.

Det med hjemmekontor og ungene hjemme går egentlig helt greit. Kjedelig og alt det, men helt OK.

Men jeg veksler mellomstor fortvilelse og optimisme selv. Jeg er ekstremt bekymret for samfunnsøkonomien generelt og bransjen jeg jobber i spesielt. Fullt krakk jeg tror det vil ta lang tid å rette opp i, om det er mulig i det hele tatt. Og når bransjen henger så tett sammen med hvordan det går med samfunnsøkonomien, er det lett å kjenne på hvor tungt det er. Jeg kjenner også på en generell sorg over hele situasjonen.

Jeg må egentlig holde meg omtrent unna nettaviser, fordi jeg får en reaksjon etter hver gang jeg har lest. Mer analytiske artikler i tidsskrifter går bedre. Og det er på tide å begynne å meditere igjen for å få litt mer ro i sinnet. Ikke fo at jeg skal ignorere det so skjer, men fordi det beste er om vi klarer å holde orden i hodet og ikke bli paniske.

Tar i bruk eskapisme gjennom bøker og Netflix i fulle monner, det hjelper på humøret

Albertine skrev:

"And the people stayed home. And read books, and listened, and rested, and exercised, and made art, and played games, and learned new ways of being, and were still. And listened more deeply. Some meditated, some prayed, some danced. Some met their shadows. And the people began to think differently.

And the people healed. And, in the absence of people living in ignorant, dangerous, mindless, and heartless ways, the earth began to heal.

And when the danger passed, and the people joined together again, they grieved their losses, and made new choices, and dreamed new images, and created new ways to live and heal the earth fully, as they had been healed."
— Kitty O'Meara, And The People Stayed Home

Er det fra en bok? Som jeg bør skrive opp på leselista mi?

Jeg er ikke veldig redd på egne vegne, riktignok litt avventende siden begge ungene er syke, men tar det rolig. Litt agnostisk, på et vis. Bekymrer meg for samfunnsutviklingen, jeg også.

Dessuten er jeg sliten, inntil margen. Sover dårlig, jobber alt for mye, stresser med en jobb der det brenner som fy for å styre unna uheldige konsekvenser for ganske mange andres jobber balansert opp mot hjemmeskole med to lite motiverte og lite selvgående barn. Flink pike-syndromet får kjørt seg på to fronter, det er klin umulig å levere både på jobb og hjemmeskole akkurat nå.

Jeg syns ikke jeg sliter spesielt mye mer enn vanlig, men har slitt litt med skuldre og nakke i det siste. Så litt stress er det nok, kombinert med litt for mye innesitting.

Det jeg kjenner på nå for tiden er at dagene bare går i ett. Når vi ikke har faste aktiviteter har jeg problem med å huske hva vi gjorde de ulike dagene. Det er liksom ingenting å henge de ulike tingene på slik at jeg vet hva som hendte hvilken dag.

Jeg var helt rolig, helt til jeg fikk permitteringsvarsel. Nå er jeg bekymret for min egen framtid, og ser for meg evig arbeidsløshet.

Måtte be om delvis sykemelding for å henge med.
Irriterende nok kjenner jeg at jeg blir litt hypokonder. Skulle ønske huet ville høre litt på den fornuftige delen.

Jeg har en mann som er veldig introvert og helst alltid vil være hjemme så dette var piece of cake har jeg tenkt. Men han har virkelig fått brakkesyke, og min bekymring er at han havner i depresjon igjen (15 år siden sist, ikke en god tid for noen av oss).

Men jeg må faktisk innrømme at jeg takler dette veldig bra. Jeg trives hjemme, trives med familien, vi har blitt delt på jobb og har annenhver uke intensiv jobbing og hjemmekontor, og jeg liker begge deler. Kortere reisetid pga færre folk ute, ikke noe stress på ettermiddagen med barn som skal hit og dit, og de får tilbud via internett stort sett allikevel (treningsprogram, online spilleøvelse, virtuelle dansetimer).

Jeg ramset opp hva vi har forrige dagen og vi kan ikke klage:
Trygge jobber
Lønn som vanlig
Grei helse
Store, selvgående barn
Mat og vann på bordet
Strøm og internett
Familie som har det greit

Så til det som mangler;
Får ikke besøke min mor
Redd ferien til familien i USA ryker, men vi har sett dem 4 år på rad og satser på å se dem neste år igjen
Tja, det var vel egentlig det...

Jeg sover dårlig. Spesielt siste uka. Men det er nok pga litt andre ting også.

Litt opp og ned. Er glad for at jeg har en trygg jobb, og at jeg ikke trenger å ha hjemmeundervisning med egen barn samtidig som jeg har hjemmekontor. Syttenåringen er ganske selvgående, så jeg får stort sett sitte i fred når jeg jobber selv. Mannens arbeidssted er heller ikke rammet av permittering, så vi er trygge for økonomien. Blir trist på vegne av verden, da, og prøve å ikke lese nyheter absolutt hele dagen for å skjerme meg litt.
Enn så lenge kjeder jeg ikke rævva av meg hjemme, men jeg er innstilt på at jeg skal tilbake på jobb etter påske, og tror jeg får en midlertidig knekk hvis/når jeg får høre at tiltakene skal fortsette etter påske også.

Strå skrev:

Er det fra en bok? Som jeg bør skrive opp på leselista mi?

Nei, det er "bare" et dikt, skrevet under denne krisa. Håper det kommer mer fra den kanten!

Strutsen skrev:

Bortsett fra sikker jobb (fikk permitteringsvarsel i dag) så signerer jeg nolo. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å ha sikker jobb krysset av på listen. Jeg trøster meg med at vi ryddet kraftig opp i vår økonomi i fjor, så vi klarer eventuelt redusert lønn i noen måneder, om det skulle gå så langt.
Jeg er alltid veldig rolig i kriser og fokuserer da alltid på de som har det verre enn meg eller trenger min hjelp. Jeg er en sånn person som hadde løpt inn i et brennende hus og sett etter forlk enn å løpe ut. Akkurat nå er jeg glad for det. Pluss at jeg elsker min lille introverte Struts akkurat nå, som ikke får neller av å være "isolert".

Den lille introverte Strutsen takler dårlig å ikke ha en jobb.

Etter at jeg fikk permitteringsvarselet forrige uke, så ha jeg punktert litt. Jeg er langt unna krisemodus enda, men jeg følte meg plutselig unyttig nå når jeg ikke har en jobb å gjøre.