Huff, jeg gruer meg så masse!

Nå skal hunden vår ut av huset. Eller det vil si, han skal få en ny eier, han har vært hos svigerforeldrene mine en god stund nå. Jeg trodde jeg var klar for dette, og har på lang tid ikke kjent andre følelser enn glede over at vi har funnet et så god ny eier til ham. Men nå kommer hun på tirsdag og henter ham, og jeg gruer meg sånn! Han er jo min hund!

Ville bare fortelle det. Det er litt synd om meg om dagen.

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Vi omplasserte vår kjære vovve gjennom 5 år, for 2 år siden, og vi savner han fortsatt masse.

Jeg hadde hund da jeg ennå bodde hjemme hos foreldrene mine. Da jeg flyttet ut for å studere, klarte ikke foreldrene mine å ta vare på hunden på en god måte lenger - far jobbet støtt og stadig, og mor var for syk til å gå tur med henne. Derfor ble det til at voven ble omplassert og fikk et nytt og mye bedre liv hos et eldre ektepar.

Det var jo til det beste for hunden, men fy søren så leit det var likevel. Tenker på deg.

Ja, nå føler jeg meg litt bedre, har stått over brøddeigen og eltet og grått litt. Og så har jeg funnet ut at alle dyr burde blitt levert med en advarsel. En advarsel om at faren er stor for at du blir sterkt knyttet til kjæledyret ditt.

En hund er jo et familiemedlem, så jeg skjønner deg godt!