The Great Gatsby, diskusjonstråd

Da er det 15. august, og vi åpner for diskusjon omkring The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald.

Jeg er litt spaltet, kjenner jeg, men det skyldes nok mest at jeg generelt har en viss motvilje mot romaner hvor jeg-personen ikke er hovedpersonen, men bare henger rundt og observerer. Og Nick Carraway er jo helt ekstrem, han gjør ikke annet enn å observere og misbillige, og er ikke med på grunn av egne egenskaper eller handlinger på noen som helst måte, og selv sin egen historielinje er han komplett uengasjert i.

Så hva oppnår Fitzgerald med å fortelle historien på den måten? I hvert fall ekstrem avstand til alle hovedpersonene. Men jeg ser jo at historien ikke kunne fortelles fra Gatsbys synsvinkel, for hans virkelighetsforståelse er jo helt og holdent skrudd og fiksjonalisert. Og fra Daisys synsvinkel ville det neppe blitt særlig interessant. Hvordan ville det vært i tredje person?

Jeg har ventet sååå lenge på å få diskutere denne boken, men når det kommer til stykket, så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg elsker boken. Den går under huden på meg på en måte jeg ikke helt forstår. Jeg synes boken er så trist, så trist. Det er noe med forgjengeligheten (er det et ord?) og den desperate kampen om å føle at man er verdt noe, så griper meg.

Men boken er snodig. Mange steder er jeg litt sånn: "jaha, og hvorfor skrev forfatteren akkurat dette?", uten at jeg klarer å tolke meg frem til et svar.

Så jeg er veldig spent på hva dere andre har å si.

Toffskij skrev:

Så hva oppnår Fitzgerald med å fortelle historien på den måten? I hvert fall ekstrem avstand til alle hovedpersonene.

Jeg synes det er noe av det som "gjør" boken. At det på en måte ikke vises noen følelser overfor personene. De observeres, og that's it.

Det at Nick er så tilsynelatende nøytral er jo også (eller kan også være) en måte å prøve å lure leseren på - det gir et slags dokumentarpreg, og er med på å forsterke historien til Gatsby. Han har jo diktet opp seg selv og sitt eget liv, og det han virkelig trenger for å være troverdig, er kanskje en observatør som kan fortelle verden om ham. (Hva heter "biographer" på norsk?)

Biografist, kanskje?

Samtidig synes jo Gatsby å ha vært det første på lenge som har gjort ordentlig inntrykk på Nick (som jo virkelig ikke bryr seg om noe som helst ellers). Og det som gjør inntrykk på og ryster ham er vel at Gatsby har en misjon, en retning og en lidenskap i en verden full av retningsløse og kyniske mennesker. Selv om misjonen hans viser seg å ha lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre.

Jeg synes ellers at boken er veldig nydelig skrevet og veldig trist. Gatsby er jo egentlig, når man får hele historien, bare en mann som prøver å imponere en jente han egentlig ikke kjenner så godt, men som han har diktet opp masse om. Egentlig veldig banalt, når man ser det på den måten. Men det er noe storslagent ved ham, ved både rikdommen og "fanden spare"-festene hans, og ved hvor mye tid og arbeid og drømmer han har lagt ned i dette ene store prosjektet. Og så er det jo til ingen nytte, både fordi Daisy ikke er den han har innbilt seg, men også fordi han selv ikke er det han fremstiller seg som. Han greier nesten å dikte sitt eget liv overbevisende nok, og så tar liksom Nick over og fullfører illusjonen ved å beskrive ham som han gjør.

Gatsby er veldig gammeldags visjonær og romantisk, ja. Mens Nick har blitt helt rotløs og kynisk, som resten av det rotløse og kyniske miljøet (generasjonen?) han tilhører. Det at Nick lar seg imponere (og røre?) som han gjør viser vel at han ikke er så kynisk av natur som han fremstiller seg som.

Vi har vel alle drømt om å kunne gjøre uoppnåelige ting for å få den/det vi begjærer. Gatsby klarte å gjøre dette uoppnåelige. Det ubehagelige her er jo å (inn)se at det betyr ingenting.

Jeg ser jeg framstår som tante Grusom her, så jeg vil gjerne si at jeg likte boka veldig godt tross fortellerissuene mine. Særlig den nådeløse opprullingen av realitetene på slutten, og hvordan alt Gatsby hadde bygd (med materialer av svært varierende kvalitet) bare kollapset til ingenting da han døde. Og et av yndlingssitatene mine er dette:

I couldn’t forgive him or like him, but I saw that what he had done was, to him, entirely justified. It was all very careless and confused. They were careless people, Tom and Daisy – they smashed up things and creatures and then retreated back into their money or their vast carelessness, or whatever it was that kept them together, and let other people clean up the mess they had made …

Ja, jeg likte også det sitatet.

Jeg skjønner fortsatt ingenting. Enten er jeg for lite intelligent eller for mye kynisk til å se det vakre og flotte ved boka. Det eneste jeg kanskje kan se en viss klassikerverdi i er at boka satte fingeren på ukultur og umoral i den tiden den ble gitt ut, og at den avslørte ting ved overklassen som ikke ble snakket høyt om.

Jeg har jo også lest meg til at boken var spesiell og nyskapende da den kom og at mange av de amerikanske forfatterne jeg liker ble inspirert og skrev i Gatsbys tradisjon. Nå har jeg lest mye litteratur av mer moderne amerikanske forfattere og det er kanskje grunnen til at jeg ikke så det store med denne boken.

JEg har til og med umaket meg til å lese en del passiarer på engelsk, så denne gangen er det ikke oversettelsen som ødelegger for meg. Ikke bare oversettelsen iallefall.

Jeg er litt med Kasia, ser jeg. Fint at du skrev det først.
Til tider slet jeg litt med å lese den, fordi det ble for mye vissvass.

Jeg klarte likevel å få med meg at den setter fokuset på det kyniske, om hvordan folk strømmet til på festene men ingen kom i begravelsen og alt det der.

Ru skrev:

Jeg er litt med Kasia, ser jeg. Fint at du skrev det først.

Jeg syns jo også at det er lite vakkert ved å bygge seg et luksusliv basert på spritsmuglingspenger, men der er kanskje fordi jeg er den kyniske.

Det er nok en helt riktig observasjon at Gatsby har vært veldig toneangivende, sånn at man i en viss forstand har lest den før når man tar fatt på den, om man har vært gjennom mange nyere amerikanske romaner. Og den er jo på mange måter veldig enkel, man venter seg kanskje noe mer komplisert.

Kasia skrev:

Jeg syns jo også at det er lite vakkert ved å bygge seg et luksusliv basert på spritsmuglingspenger, men der er kanskje fordi jeg er den kyniske.

Ja, men Gatsby er jo fasadebygger. Han har bygd seg en flott og imponerende fasade med alle midler, og de har ofte vært tvilsomme. Men samtidig er motivet hans helt blottet for kynisme og bare romantisk. (Om enn rettet mot en i praksis fiktiv person.)

Toffskij skrev:

Ja, men Gatsby er jo fasadebygger. Han har bygd seg en flott og imponerende fasade med alle midler, og de har ofte vært tvilsomme. Men samtidig er motivet hans helt blottet for kynisme og bare romantisk. (Om enn rettet mot en i praksis fiktiv person.)

Jeg ser den, men et romantisk motiv rettferdiggjør ikke løgn og svarte penger eller gjør kriminalitet vakkert.

:rettskaffen:

Kasia skrev:

Jeg ser den, men et romantisk motiv rettferdiggjør ikke løgn og svarte penger eller gjør kriminalitet vakkert.

Men i en setting der løgn og bedrag uten nevneverdig motiv i det hele tatt er normalen (jf. Tom og Daisy)?

Det er jo egentlig en fæl historie med pen innpakning. Jeg liker beskrivelsene av miljøet - alt er så lettlivet og dekadent, samtidig som personene er så utrolig overfladiske og uempatiske.

Toffskij skrev:

Men i en setting der løgn og bedrag uten nevneverdig motiv i det hele tatt er normalen (jf. Tom og Daisy)?

Jeg liker nok bedre bøker der heltene faktisk er helter, og ikke bare litt mindre fæle enn skurkene.

Det betyr ikke at jeg ikke hadde medfølelse for Gatsbys ensomhet og kamp altså, for det hadde jeg gjennom hele boken. Jeg håpet tidvis at det skulle komme frem at alle pengene var skaffet på ærlig vis. Jeg likte Nick best jeg, med forbehold at han kom best ut fordi han fortalte historien fra sitt ståsted og dermed utelot kompromitterende info om seg selv.