Leger jukser for å hjelpe pårørende

......

Visst bør det bli en godkjent sykemeldingsgrunn. Folk som mister sine nære er da virkelig ikke i noen fatning til å dra på jobb??

Blir det skrekkelig feil å kalle det "deprimert"? Eller det er kanskje heller ikke noen diagnose?

Jeg husker at mamma ble sykmeldt da bestemor døde. Det hadde ikke vært mulig for henne å gjøre noen jobb ettersom øynene var fulle av tårer absolutt hele tiden. Det er jo et rent praktisk og konkret hinder fra å få gjort jobben.

Det er vel ikke egentlig noe krav til depresjonsdiagnose at den skal være ubegrunnet, er det? Og i en sorgreaksjon oppfyller man gjerne rikelig av diagnosekriteriene vil jeg tro?

At det gir et statistikkproblem ser jeg.

En depresjon har ganske klare kliniske kriterier, og jeg mener å huske at tid er ett av dem. Sorgreaksjoner er vel ofte mer det som kanskje kan kalles depressive reaksjoner, og det burde kanskje vært en sykmeldingsgrunn.

Samtidig er vi jo veldig forskjellige, noen ønsker å ha folk rundt seg og ha pusterom med hverdager? Bare så vi ikke sykeliggjør selve sorgen, og avnormaliserer andre reaksjonsformer, tenker jeg?

Sorg gjør en ikke automatisk arbeidsufør - det er reaksjonen på sorgen som evt. gjør at en blir arbeidsufør, og det er på denne reaksjonen at det settes diagnose. Jeg ser ikke problemet. Sorg er vel ingen sykdom i seg selv? Og det er jo mange som går på jobben selv om de sørger. Jeg har ikke tro på dette med å sykeliggjøre alle mulige ting.

Da jeg var sykemeldt i forbindelse med at mamma ble syk og døde så sto det psykisk stressreaksjon på sykemeldinga mi, jeg har ingen problemer med det. Jeg syns at det er en rimelig diagnose. Jeg var på jobb igjen tre dager etter begravelsen, men jeg var da vitterlig i sorg fortsatt selv om jeg jobbet.

Jeg våket over et familiemedlem som lå i koma. Sykemeldingen min sa Depresjon. Det har jeg forsåvidt ikke noe problem med, eller tenkte ikke så mye over der og da. Problemet kommer når jeg har vært sykemeldt for det før i ett år og dermed fikk "diagnosen" på nytt. Spesielt med tanke på forsikringer. Jeg er veldig enig i at sorg i seg selv ikke er en sykdom. Mange ønsker faktisk å være på jobb i denne fasen for å ikke sitte hjemme alene med sorgen. Litt tilrettelegging på jobb så kan det faktisk være bedre enn å være hjemme.

Hadde jeg mistet et av barna mine eller mannen min, så tror jeg ikke vi hadde snakket dager før jeg var på bena igjen. Jeg tror vi hadde snakket uker, om ikke mnd, og så gradvis tilbakegang til jobb. Jeg kan godt tenke meg at både depresjon og angst kan ha elementer i seg som sammenfaller med en sorgprosess. Posttraumatisk stress også. Å si at det er juks synes jeg derfor er litt lavmål. Jeg vil heller si at det er menneskelig forståelse for en vanskelig situasjon, mot et tullete byråkrati. At leger ser pasientene sine.

Dette har opprørt meg i lengre tid og jeg vet at flere organisasjoner jobber intenst med å få på plass sorgmeldingen. Sorg er ikke en sykdom i seg selv, det er en naturlig reaksjon. Problemet med å få f.eks depresjon som diagnose i slike faser er at det kan skape problemer med forsikringer o.l senere.

Jeg syns det virker kurant og presist å bruke "psykisk stressreaksjon" eller "depressiv reaksjon" som betegnelse på det som sorg kan føre med seg av tilstander som gjør at man ikke kan jobbe. Sorg i seg selv er jo ikke en grunn til ikke å jobbe, det er reaksjonen på sorg som kan gjøre det. (Samme som at svangerskap ikke er sykemeldingsgrunn, men mange svangerskapsrelaterte plager og sykdommer er det).

Jeg ville også ha protestert høylydt mot "depresjon" som diagnose i et sånt tilfelle. Det kan gi store problemer senere, i forbindelse med både nye forsikriger, og eventuelle forsikringsoppgjør. Men det virker da som om det finnes andre, adekvate diagnoser?

Darth skrev:

Jeg var på jobb igjen tre dager etter begravelsen, men jeg var da vitterlig i sorg fortsatt selv om jeg jobbet.

Og det er fint for deg at det å jobbe var en vei ut av sorgen for din del. Forsåvidt er jeg enig i at psykisk stressreaksjon ikke var den verste diagnosen å få forholdene tatt i betraktning.

Problemet er for de som takler sorgen på en annen måte enn deg og som trenger lenger tid. Jeg foretok i vinter en operasjon som jeg vet at andre mennesker har vært sykemeldt for i et par uker mens jeg var på jobb over helgen (etter å hva vært operert fredag ettermiddag). Det betyr jo ikke at det var feil å sykemelde andre som hadde gjennomført samme operasjon, men bare at jeg ikke trengte det.

Så legen og den sørgende må i fellesskap se mer på hva som blir rett i hvert enkelt tilfelle.

Det er ikke bare det at det mangler diagnose. Vi bruker ofte F21.0 tror jeg det er - alvorlig reaksjon på belastning de gangene vi må sykmelde på grunn av dødsfall. Det er jo i og for seg en riktig diagnose og det gir null og niks dårlig samvittighet å skrive den. Imidlertid står det klart og tydelig i helsedirektoratet sine retningslinjer for sykmelding at sorg ikke er en sykmeldingsgrunn med mindre det tipper over i unormale sorgreaksjoner og dermed psykisk sykdom.

Tjorven skrev:

Og det er fint for deg at det å jobbe var en vei ut av sorgen for din del. Forsåvidt er jeg enig i at psykisk stressreaksjon ikke var den verste diagnosen å få forholdene tatt i betraktning.

Problemet er for de som takler sorgen på en annen måte enn deg og som trenger lenger tid. Jeg foretok i vinter en operasjon som jeg vet at andre mennesker har vært sykemeldt for i et par uker mens jeg var på jobb over helgen (etter å hva vært operert fredag ettermiddag). Det betyr jo ikke at det var feil å sykemelde andre som hadde gjennomført samme operasjon, men bare at jeg ikke trengte det.

Så legen og den sørgende må i fellesskap se mer på hva som blir rett i hvert enkelt tilfelle.

Nå var ikke det jeg skrev ment som skryt over at jeg var raskt i arbeid, jeg var sykemeldt i to måneder før hun døde også og fikk nok gjort mye av sorgen unna på forhånd. Det jeg mente var at jeg syns at det var en presis og grei diagnose på min reaksjon. Jeg har ikke tro på at å sykeliggjøre sorg i seg selv er en god ting.

Darth skrev:

Nå var ikke det jeg skrev ment som skryt over at jeg var raskt i arbeid, jeg var sykemeldt i to måneder før hun døde også og fikk nok gjort mye av sorgen unna på forhånd. Det jeg mente var at jeg syns at det var en presis og grei diagnose på min reaksjon. Jeg har ikke tro på at å sykeliggjøre sorg i seg selv er en god ting.

Da er vi egentlig helt enige. Jeg leste deg som "jeg kunne gå på jobb, og da bør alle kunne det", men det mente du heldigvis ikke.

Å være så lei seg at man ikke klarer å jobbe er jo en diagnose i seg selv, er det ikke? Ganske uavhenig av om det skyldes sorg, overbelastning, amlivsbrudd eller hva som helst.

Tjorven skrev:

Å være så lei seg at man ikke klarer å jobbe er jo en diagnose i seg selv, er det ikke? Ganske uavhenig av om det skyldes sorg, overbelastning, amlivsbrudd eller hva som helst.

Det er jeg enig med deg i. Kanskje man heller kunne ha laget en felles diagnose rundt dette uten å knytte det direkte til hendelsen som utløser tristheten.

I allmennlegenes diagnosesystem finnes diagnosen
P02 - psykisk ubalanse situasjonsbetinget

Den går fint an å bruke ved naturlige sorgreaksjoner som er uforenlige med arbeidsførhet. Jeg synes ikke det er "juksing" å kalle det noe sånt, for diagnosen kan favne om mye. Allmennlegenes diagnosesystem har mange enkle "symptomdiagnoser" som det ikke er så mange krav til.

Det er nok mer vanskelig i spesialisthelsetjenesten, hvor man forholder seg til diagnosesystemet ICD-10.

Tjorven skrev:

Å være så lei seg at man ikke klarer å jobbe er jo en diagnose i seg selv, er det ikke? Ganske uavhenig av om det skyldes sorg, overbelastning, amlivsbrudd eller hva som helst.

Nei, det er i utgangspunktet ikke noen diagnose som gir sykmeldingsgrunn i hvertfall. Det er ment at det skal håndteres utenom sykmeldingssystemet.

Hvis jeg hadde mistet et av barna mine så brått og brutalt som så mange har opplevd nå, tviler jeg på om jeg hadde vært i stand til å gjøre en fornuftig jobb på en stund. Jeg driver med salg, og jeg kan ikke gå for halv maskin, da oppnår jeg ingen resultater, og jeg tror heller ikke jeg ville være nok 'på plass' for å kunne utføre noe fornuftig.

Hvor lang tid en sånn prosess tar, det er jo helt umulig for meg å sette meg inn i - heldigvis. Men det å miste et barn, det er jo det verste av det verste, det er noe helt annet enn som voksen å miste en forelder, som jo tross alt er en del av livets naturlige gang. Selv om det også er utrolig trist.

Så ja, jeg synes det burde legges til rette for folk med slike opplevelser at de får en berettighet sykemelding, som ikke vil gi dem problemer med forsikringer osv i ettertid.

Appelsin skrev:

I allmennlegenes diagnosesystem finnes diagnosen
P02 - psykisk ubalanse situasjonsbetinget

Den går fint an å bruke ved naturlige sorgreaksjoner som er uforenlige med arbeidsførhet. Jeg synes ikke det er "juksing" å kalle det noe sånt, for diagnosen kan favne om mye. Allmennlegenes diagnosesystem har mange enkle "symptomdiagnoser" som det ikke er så mange krav til.

Det er nok mer vanskelig i spesialisthelsetjenesten, hvor man forholder seg til diagnosesystemet ICD-10.

Jeg synes også dette er en helt grei kode å bruke, men det er så rart at det er spesifisert at sorg ikke er sykmeldingsgrunn. For de aller fleste har jo en periode i starten av en sorgreaksjon hvor det ikke er forenelig med jobb.