Er dette virkelig vanlige sosiale dilemmaer?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Etikette-for-en-ny-tid-7034242.html

Jeg kan ikke si jeg kjenner meg særlig igjen i disse eksemplene.

Jeg leste den tidligere i dag og konkluderte med at det måtte være oppkonstruerte problemstillinger.

Sukk. Aftenposten, hva har skjedd med deg?

Dette var jo varianter over temaet "noen er ikke helt det man forventer". Ikke spesielt store dillemmaer og artikkelen virker oppkonstruert for å få nok eksempler til å fylle spalteplassen.

Helgedill, tenker jeg.

Jeg leste ikke hele lista, da jeg kjente hjernen krympe etter punkt fire.

Artikkelen var igrunn mer irriterende enn dilemmaene den konstruerte.

Inagh skrev:

Artikkelen var igrunn mer irriterende enn dilemmaene den konstruerte.

DER har jeg et dilemma!
Jeg vil gjerne lese aviser, men de er så stappfulle av jabbel.

*surfer videre til Klassekampen*

Jeg synes den var litt vittig. Jeg tror ikke den var særlig seriøst ment. Men det med besteforeldregenerasjonen kjenner jeg veldig igjen.

Aftenposten er ikke hva den en gang var. :knirk:

(Problemstilling nr to er forresten ikke så helt uvanlig)

Ingen av disse dilemmaene jeg møter i hverdagen, akkurat.

Det med besteforeldregenerasjonen stemmer ekstremt for vår del. Jeg hadde en prat med moren min om akkurat det for noen dager siden. De står fritt til å reise og styre akkurat så mye de vil. Og er helt på det rene at min mor fikk uendelig mye mer hjelp enn jeg gjør. Det er helt greit.

Men å skulle trøste mamma fordi hun ser barnebarna så lite ... vel, der går grensen.

Å ha to mammaer (og/eller pappaer) er så dagligdags her vi bor at det ikke er noe dilemma engang.

*poff*

Det stemmer nok. Men nå har jeg vært gjennom det mange nok ganger til at det ikke lenger blir "merkelig" i samtalen. Bør man si at det er greit? Det har jeg aldri gjort.

Tjorven skrev:

Bør man si at det er greit? Det har jeg aldri gjort.

Nei, det er jo bare rart. Men vanlig, altså.

Jeg kan godt forestille meg at jeg kunne blitt litt sånn febrilsk i en sånn setting, fordi:
-jeg har litt dårlig oversikt over hvem som har hvilke foreldre i barnehagen
-jeg ville ha tenkt: var det ikke hun der blonde som var mammaen til lille Per? Husket jeg feil, kanskje?
-så ville det gått opp for meg, og så ville jeg sikkert blitt litt engstelig for å fremstå som fordomsfull!
Ikke vondt ment, altså, men sikkert fordomsfullt nok likevel.

shute skrev:

Dilemma blir jo feil ord, men det er veldig, veldig vanlig at folk bruker noen sekunder på å summe seg i det det går opp for dem midt i en samtale. Det blir gjerne litt sånn ...febrilsk et øyeblikk, og jeg opplever at mange har et behov for å signalisere at "det er heeeelt greit altså, min beste venn er homse!"

Jeg bruker nok et par sekunder på det regnestykket der. Det er helt greit, men ikke helt det som er forventet. Omtrent som når det går opp for meg at det er et fosterbarn eller at mor viser seg å være bestemor. Det er jo helt greit, men jeg er sikkert en av de du legger merke til ja. Og så kan jeg til og med finne på å snakke før jeg tenker. "Å, dere er to mødre? " og forhåpentligvis stopper jeg før jeg spør om biologisk mor.

*poff*

Men jeg tenker at en sånn "åja, da skjønner jeg!" må være greit når man har trodd at f.eks hun der var mammaen til lille Per, og at man så blir forvirra når en annen presenterer seg som det samme - og ingen av delene er feil. Det blir da ikke det samme som å føle at man må godkjenne andres samlivsform.

Jeg syns forøvrig at endel av tingene i artikkelen var reelle nok, men samtidig er det lite av det jeg henger meg opp i.