Stressa 2019

Vi er visst så stressa at vi blir syke av det, vi damer. Debatten har gått et par uker i VG - og i andre medier. Dette er de noen av innleggene i saken.

Parallelt med dette er det et skikkelig opprør på gang for at mor skal få mer av permisjonstiden. Og en barnepsykolog mener det er et vågalt eksperiment med ettåringer i barnehage.

https://www.dagsavisen.no/innenriks/barnehagene-har-kommet-altfor-tidlig-inn-i-barnas-liv-1.1536725

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/GG5eEm/stressa2019-det-handler-ikke-om-fjordland-eller-posesupper

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/a2EeME/ja-til-posesuppe?utm_source=inline-teaser&utm_content=GG5eEm

Jeg blir ganske provosert av påstanden om barnehager og ettåringer. Jeg fikk mitt første barn i 1985. INGEN av oss i min krets var hjemme med barna i årevis. Men vi fikk ikke barnehageplass, så barna var hos svarte dagmammaer eller hadde andre uregulerte ordninger. Jeg hadde svigermor og barnepark - heldigvis. Og så var jeg svart dagmamma selv i 6 måneder.

Jeg er født på 60-tallet - og jeg gikk i barnehage - jeg begynte da jeg var tre, søsteren min da hun var 9 måneder.

Jeg blir litt skuffet og litt sur og litt sint og litt lei meg over at debatten fortsatt handler om mor og barn. Om at mor er så stresset at hun blir syk. Om at barn kan blir skadet av tidlig barnehagestart. Mødre har jobbet i generasjoner. Vi burde vite ganske mye om hvordan det påvirker eller ikke påvirker alle i en familie nå.
Og jeg blir skuffet og sur for at det nesten ikke er snakk om far i disse debattene.

Samtidig har vi aldri hatt så mye fritid som nå eller brukt så lite tid på husarbeid som nå.

Hva skjer, egentlig? Er det det store tilbakesteget vi er vitne til?

Kjør debatt!

Jeg blir provosert av det samme som deg. Hvorfor kan ikke far være mer hjemme med barna når de er små?
Igjen skal vel kvinner føle seg mislykket og at det er et kvinnepoliti som må rakke ned på andre kvinner.
Jeg ble sur av artiklene og orket ikke lese alt.

Jeg er så hjertens enig med deg. Hvem er disse folka egentlig.

Enig med Pøblis, man kan lure på om tilbakeslaget er her (har selvsagt lest boka da den kom). Har dagens mødre hatt det for godt? Herlighet, jeg føler meg skikkelig gammel når jeg stiller det spørsmålet. :knirk:

Men altså, tidligere kjempet man for å få ordninger som gjorde at man kom seg ut i jobb for å tjene penger selv om man hadde fått barn, nå har jeg nesten inntrykk av at man kjemper for å få lov til å være hjemme - med betaling.

Jeg er også barn av sekstitallet, da hushjelp var løsningen for foreldrene mine. Småsøsknene mine fra syttitallet måtte til dagmamma, i likhet med barnet mitt fra slutten av åttitallet. Barnehageplasser fantes ikke for barn under tre år. Heller ikke ammefri. Heldigvis hadde jeg en mann i turnus med korte dager og mange fridager, så vi følte oss heldige.

Savner egentlig at menn kommer på banen og ytrer seg om familiesaker, og med en annen vinkling enn at de bruker pappapermen til å skrive forretningsplaner mens kona passer ungen.

Jeg begynte i barnehage da jeg var 5 måneder - bedriftsbarnehage til et spesialsykehus som var så desperate etter arbeidskraft at de skaffet både barnehage til meg og bolig til foreldrene mine. Er det jeg som burde vært stressa over å ha begynt i barnehage så tidlig? Og er jeg det? Eller var det et problem for moren min? (Som midt på 70-tallet syntes hun hadde skutt gullfuglen med både jobb, barnehageplass OG bolig.)

Jeg er så enig. Og har til dels løst det ved å servere barna mine kilovis med halv- og helfabrikata. Så langt er de sunne og friske og i god helse, så helt barnemishandling nekter jeg at det er - selv om mange mener det eneste gode er hjemmelaget fra topp til tå. Men jeg føler absolutt press på at jeg burde vært flinkere mht matopplegget i heimen, jeg gjør jo det. Jeg bare legger det til siden.

Små barn i Norge har vel aldri hatt det så bra som nå, og jeg synes økte permisjoner bør betales av familiene selv. Selv begynte jeg å jobbe da sistemann var 6 mnd, og ved førstemann tok far mer permisjon enn vanlig - så dette er ikke noe jeg sier kun fordi jeg selv er ferdig med småbarnstiden.

Moren min måtte slutte å jobbe pga fikk ikke barnehageplass. Den svei, for en dame som hadde jobb hun likte kjempegodt.

Eg og er 100% enig. Og er veldig forundra over at Facebook-venninner som eg i alle år har rekna som høgst oppegåande plutselig begynner å dele linkar til artiklar om kor farlig det er er med barnehage for 1-åringer og at familier må få bestemme 100% sjølv korleis dei skal dele permisjonen.
Det verste var ei som skreiv at fordi vi kvinner har menstruasjonssyklus er vi så hormonelt skjøre at vi ikkje er i stand til å jobbe 100% uten at det ender med langtidssjukemeldingar. Og så fekk ho masse likes og støttande kommentarar på det også! Eg nektar å godta at eg liksom skal vere mindre i stand til å yte i arbeidslivet fordi eg har menstruasjonssyklus!

Jeg blir også skikkelig provosert av dette. Endelig har vi fått en permisjonsordning som faktisk kan bidra til en mer reel likestilling og så begynner mødrene å sutre:( Er det rart at det måtte en tvungen tredeling til? Dette var jo noe som burde ha kunnet gå seg til helt av seg selv, men dengang ei. Jeg tror faktisk at det var flere av venninnene mine som fikk barn for 12-17 år siden, der faren tok mer enn sine tilmålte uker enn hva som er tilfellet nå 🙁 (Før den nye loven kom).

Vi har en av verdens beste permisjonsordninger. Det synes jeg vi burde sette pris på. Og selv blir jeg bare mer sliten hvis jeg skulker jobben enda, da blir det jo dobbelt så mye å gjøre neste dag.

Jeg var også sliten da barna var små, men nå har min mann tatt mye støyten sånn sett.

Hvis man er to burde det ikke være noe problem å være i full jobb mens man har små barn. Jeg skjønner at det ikke er så lett for de som har barna for det meste helt alene.

Synes også dette er en sutrete debatt. Hvordan skalvi som damer bli tatt seriøst hvis det er disse som fører ordet?

mkj skrev:

Vi har en av verdens beste permisjonsordninger. Det synes jeg vi burde sette pris på. Og selv blir jeg bare mer sliten hvis jeg skulker jobben enda, da blir det jo dobbelt så mye å gjøre neste dag.

Jeg var også sliten da barna var små, men nå har min mann tatt mye støyten sånn sett.

Hvis man er to burde det ikke være noe problem å være i full jobb mens man har små barn. Jeg skjønner at det ikke er så lett for de som har barna for det meste helt alene.

Synes også dette er en sutrete debatt. Hvordan skalvi som damer bli tatt seriøst hvis det er disse som fører ordet?

Dette synes jeg er veldig viktig. Jeg synes innlegget i VG var usedvanlig sutrete - og historieløst. å fremstille dagens situasjon som et hasardiøst, sosialt eksperiment blir en veldig merkverdig konstruksjon, synes jeg.

Jeg blir både trist og sur.

Har du sett dette innlegget? ("Jeg har skulket jobben og det må vi snakke litt om). Det var vel det som sparket igang de andre innleggene i VG. Og DETTE innlegget, det gjør meg faktisk skikkelig grinete.

Senk krava, få far på banen, liksom. ... (jeg blir litt målløs rett og slett).

m^2 skrev:

Har du sett dette innlegget? ("Jeg har skulket jobben og det må vi snakke litt om). Det var vel det som sparket igang de andre innleggene i VG. Og DETTE innlegget, det gjør meg faktisk skikkelig grinete.

Senk krava, få far på banen, liksom. ... (jeg blir litt målløs rett og slett).

Kjære vene.

For et mehe.

Jepp. Jeg har lest alle. og hørt på Podden hvor damene i Giæver og gjengen sier neon sannhetens ord. Sjekk podden ut Giæver og gjengen fra 26. juni.

Nå bare synser jeg, basert på familie og omgangskrets - det er ikke sikkert dette er relevant i det hele tatt, men:

- Jeg kjenner mange som da de var 30 fortsatt reiste "hjem" og slappet av i jula og ferier generelt, og fikk maten servert. Som brukte mye tid på hobbyer og sosiale ting, og generelt seg selv. Og som bare få år senere sitter med et par små, hvorav minst en alltid er småsyk virker det som, og som i tillegg til å måtte opp tidlig, rekke barnehagen, drifte en husholdning, har måtte gi opp en del av tingene de likte godt.

- Igjen, ikke sikkert dette er gjengs, men mange jeg kjenner lener seg veldig mye på besteforeldrene. Og ungene er vant til at det nesten alltid er flere voksne tilgjengelige, slik at de dagene det ikke er slikt, blir det slitsomt for både den ene voksne som ev må ta ettermiddagen alene, og for ungene, som kjeeeeeeder seg, fordi den voksne må lage middag, eller ikke kan bli med ut og sykle, fordi lillebror skal legge seg. Og det er reelt grualt da bestemor skal på ferie i to uker, fordi det blir mye surv både hos små og store av å gå oppå hverandre.


Igjen, bare synsing: De jeg kjenner som er alene med barn, eller har lite avlasting, er gjerne de som minst fokuserer på hvor slitne de er. Det har de vel ikke tid til å dvele ved.



Jeg ser at dette blir litt flåsete altså, og jeg forstår veldig godt at sykdomsperioder, trassalder og den slags er utmattende til tider. Men jeg synes at det har blitt mer fokus på hvor slitsomt det er med barn, i forhold til da våre var små.

m^2 skrev:

Har du sett dette innlegget? ("Jeg har skulket jobben og det må vi snakke litt om). Det var vel det som sparket igang de andre innleggene i VG. Og DETTE innlegget, det gjør meg faktisk skikkelig grinete.

Senk krava, få far på banen, liksom. ... (jeg blir litt målløs rett og slett).

Eg trudde det var eit dårlig forsøk på satire då eg begynte å lese det.

m^2 skrev:

Har du sett dette innlegget? ("Jeg har skulket jobben og det må vi snakke litt om). Det var vel det som sparket igang de andre innleggene i VG. Og DETTE innlegget, det gjør meg faktisk skikkelig grinete.

Senk krava, få far på banen, liksom. ... (jeg blir litt målløs rett og slett).

NAV burde ha lest den der.
Jaja, kjære "du som har skulka jobben" og alle andre som misbruker sykelønnsordningen og alle de andre godene våre. Håper du tør å vise innlegget til barnet ditt, som pga. din latskap og tvilsomme arbeidsmoral neppe får nyte godt av de samme godene som deg. "skamdeg2019.

Jeg lurer også på hva hennes leder tenker jeg om hen leser den artikkelen?

Jeg er 44 år og jeg synes fremdeles det er kjempedeilig å dra hjem til foreldrene mine og være "barn", dvs jeg tar i mot oppvartning som de tilbyr. Er det feil? Jeg synes det er noe helt annet enn å ta en egenmelding og en fridag fra jobben.

Jeg er nok oppgitt av henne fra artikkelen m^2 siterte. Bestemte staten at hun skulle få to barn? Det er ikke lett å vite hva man går til, men man kan godt få tenke litt. Jeg har tre barn, en med diagnoser, og var så "heldig" å få junibarn til slutt. Men da måtte vi foreldre bare bli enda flinkere til lå samarbeide om å få mai og juni til å gå opp. I år har vi fått de andre barna til å hjelpe. Så utenkelig som det kan føles, går det an å prioritere hva man deltar på. For min del sa jeg nei til en hyggelig jobbfest i juni. Det var den eneste fridagen jeg fikk i den 3-ukersperioden, og der fikk jeg energien jeg trengte til å komme meg gjennom perioden.

Ja, det er mange avslutninger i mai og juni. Ja, arbeidsdagen for de fleste går ikke helt opp i forhold til tiden barna er i barnehage, men er man to om det, synes jeg at må se seg selv i speilet og spørre om man har virkelig gjort en innsats for å minske stresset. Og all ære til dere aleneforeldre som må håndtere slikt uten en støttepartner!