Hvordan tenker du?

Input skrev:

Om jeg tenker på et eple og ønsker å se for meg et eple, så klarer jeg det. Men jeg må aktivt gjøre det og det er veldig "langt bak". Jeg er absolutt ikke sånn som ser for meg "film" i hodet mens jeg leser litteratur, og tror det er derfor jeg er så uinteressert i fantasy som jeg kan få blitt. Alle beskrivelser av personer, steder og ting er helt meningsløst for meg å lese, for jeg må jobbe hardt for å se det for meg og da blir jeg bare irritert. Oppdaget da jeg tok et litteraturfag på universitetet at jeg nok ikke leser person- og naturbeskrivelser, for jeg ble genuint overrasket over de fantastiske naturbeskrivelsene som de andre snakket om etter at vi hadde lest Isslottet.

Hvis jeg ønsker å se for meg hvordan barnet mitt så ut som liten er det kun mulig for meg ved å se for meg fotografier jeg har av ham, jeg kan ikke lage egne bilder. Dersom alle fotografiene hadde forsvunnet hadde jeg med all sannsynlighet glemt helt hvordan han så ut. Og det synes jeg er trist å tenke på.

Kan du ikke se for deg situsjoner du har opplevd? Jeg har masse filmer i hodet med minner fra langt tilbake i barndommen, men jeg ser ikke detaljene så godt. Det er mest følelser jeg husker.

skyfri skrev:

Jeg ser ingen bilder i hodet jeg heller. Jeg kan mane fram noen hvis jeg virkelig prøver, men det er veldig flyktige greier.

Jeg har ellers veldig god hukommelse, og kjenner igjen alle fjes jeg noen gang har sett.

Ansikt er jeg ganske dårlig på. Det har skjedd mange ganger at jeg har truffet folk som kjenner meg igjen, men jeg har ikke sjans om å kjenne de igjen.

frukt skrev:

Kan du ikke se for deg situsjoner du har opplevd? Jeg har masse filmer i hodet med minner fra langt tilbake i barndommen, men jeg ser ikke detaljene så godt. Det er mest følelser jeg husker.

Jo, men bare veldig, veldig korte sekvenser og veldig uklart. Og oftest er det bare at jeg husker følelsen jeg hadde da, ikke hvordan ting så ut. Paradoksalt nok har jeg veldig god hukommelse og kan ofte huske hvilke klær jeg hadde på meg i ulike situasjoner, hvordan jeg satt, veldig detaljert hva som ble sagt, hvilken side noe har stått på i en bok osv, men klarer ikke direkte å se det for meg. Har veldig dårlig visuell forestillingsevne.

I våken tilstand er det kun ord og følelser, lite bilder, men jeg drømmer mye og livlig.

Jeg er litt begge deler, men veldig visuelt ja. Og minner er i stor grad knyttet til sansene. Jeg kan kjenne hvordan et raspete betongtrappetrinn kjennes ut mot baksiden av min ett år gamle legg, og hvordan lyset ble filtrert gjennom trærne når vi kjørte gjennom en allé opp til huset der vi bodde fram til jeg var to år. Eller hvordan den bittelille hånden til Hiawata kjentes ut rundt lillefingeren min når han grep den for første gang.

Jeg leste en bok om det for noen år siden, som i stor grad handler om hvordan snakke med barn som har det på denne måten. For eksempel om man sier "Ikke skli på sklia" så visualiserer barn som tenker på denne måten det å skli. ordet "ikke" er vanskeligere å visualisere, og dermed vil barnet lett gjøre det motsatte av det man har bedt om.

Jeg prøvde nå og se hvordan jeg tenker musikk, og jeg er litt usikker. Jeg hører stemmen, men tror instrumentene er filtrert vekk.

Jeg har ingen bilder i hodet og tenker kun i språk og tall og systemer. Jeg er veldig systematisk og skriver enkelt en disposisjon til en oppgave på noen få minutter. Jeg må si tall høyt for å huske dem. Hvis jeg skal tegne en hest kan jeg se på hesten i timesvis uten å eanne et bilde i hodet, jeg må omsette bildet til språk. F.eks ar beina er to tredjedeler av høyden på hesten og at halen rekker til ca 15 cm over bakken. Da kan jeg få til en ok tegning. Jeg er verdens verste vitne, aner ikke hva folk har på seg (og innbilleer meg derfor at ingen bryr seg om mine klær og smykker heller - veldig deilig) og kjøper ALDRI noe pga utseende, kun funksjon. Hater tankekart, maken til rot. Jeg må ha lister!

Litt rar... Kjenner igjen ansikter og lærer navn med en gang og har ellers klisterhjerne. Men bilder, nei overhodet ikke. Drømmene er bildeløse, bare en språklig fortelling.Og beskrivelser i bøkene er interessant når det gjelde væremåte og tanker og slikt, alle naturbeskrivelser eller utseendebeskrivelser er bare uinteressante og kjedelige. Elsker å lese og leser svært mye, men altså uten bilder. I enlesesirkel jeg gikk i, var det bare meg av åtte stk som hadde det sånn, resten tenkte med bilder og så for seg ting når de leste.

zinatara skrev:

Jeg ble veldig overrasket når mannen min kunne fortelle meg at han kunne se ting som filmer i hodet eller gjenskape sanger med mange ulike instrumenter i hodet. Dersom jeg skal huske en sang er det min indre stemme som synger eller nynner den. Dersom jeg skal tenke på en ting er det mer som å tenke på en liste fakta om den tingen. Jeg tenker på det litt som at hjernen min er en datamaskin med samme sensorer som alle andres hjernedatamaskiner, men mange andre har fått skjerm på sine. Mens min er en taleassistent som kan fortelle meg at jeg kjenner igjen noe eller fakta om det jeg lurer på. Jeg har ikke noe problemer med å f.eks. kjenne igjen personer, men jeg vil ha problemer med å beskrive dem i detalj uten at de er til stede. Da blir det mer en slags karrikatur med de mest gjenkjennbare trekkene deres.

Akkurat sånn!

Input skrev:

Om jeg tenker på et eple og ønsker å se for meg et eple, så klarer jeg det. Men jeg må aktivt gjøre det og det er veldig "langt bak". Jeg er absolutt ikke sånn som ser for meg "film" i hodet mens jeg leser litteratur, og tror det er derfor jeg er så uinteressert i fantasy som jeg kan få blitt. Alle beskrivelser av personer, steder og ting er helt meningsløst for meg å lese, for jeg må jobbe hardt for å se det for meg og da blir jeg bare irritert. Oppdaget da jeg tok et litteraturfag på universitetet at jeg nok ikke leser person- og naturbeskrivelser, for jeg ble genuint overrasket over de fantastiske naturbeskrivelsene som de andre snakket om etter at vi hadde lest Isslottet.

Hvis jeg ønsker å se for meg hvordan barnet mitt så ut som liten er det kun mulig for meg ved å se for meg fotografier jeg har av ham, jeg kan ikke lage egne bilder. Dersom alle fotografiene hadde forsvunnet hadde jeg med all sannsynlighet glemt helt hvordan han så ut. Og det synes jeg er trist å tenke på.

Og dette. Ordrett.

Jeg velger mest utifra følelser, og litt funksjon når jeg skal kjøpe noe. Funksjon er viktigere når jeg kjøper turutstyr for eksempel. Det er stort sett alltid mest vellykket når jeg lar følelsene styre. Jeg har gjort mange dumme valg når jeg har prøvd å bruke fornuften. Litt følelsestyrt kanskje.

Det er veldig interessant å lese om hvor forskjellige vi er.

frukt skrev:

Jeg velger mest utifra følelser, og litt funksjon når jeg skal kjøpe noe. Funksjon er viktigere når jeg kjøper turutstyr for eksempel. Det er stort sett alltid mest vellykket når jeg lar følelsene styre. Jeg har gjort mange dumme valg når jeg har prøvd å bruke fornuften. Litt følelsestyrt kanskje.

Det er veldig interessant å lese om hvor forskjellige vi er.

Jeg velger også med følelser. Men følelsene er tydelig basert på mest mulig for pengene og at tingen fyller den funksjonen den skal ha. Jeg hadde f.eks. aldri brukt penger på kul bil ettersom bil for meg kun er et nødvendig onde for å frakte meg fra a til b. Sikker, så miljøvennlig som mulig og minst mulig driftsproblemer trigger gode følelser, kul, pen, vakker, oppsiktsvekkende, original, osv gir meg INGENTING, så da gidder jeg ikke ha det. Venninnene mine synes jeg er flink og økonomisk, men de forstår ikke at dette ikke handler om økonomisk eller flink i det hele tatt. Det gir rett og slett bare ingen glede. Det blir som å berømme en som ikke liker lakris for å si nei takk når lakrisposen sendes rundt. Ikke spesielt vanskelig akkurat...:D

Vi har en kaffekoppserie der alle koppene har ulik farge. Hvilket humør jeg er i bestemmer hvilken kopp jeg drikker av, og jeg greier ikke drikke av den grå i det hele tatt.

Jeg ser ikke bilder/film i hodet når jeg tenker, men når jeg leser romaner o.l. gjør jeg det.

Jeg har et, eh, rikt indre liv. Husker telefonnummer fordi de lager små melodier i hodet, klarer lett å gjenskape situasjoner i hodet med full pakke av stemningsfølelse, lukt, lyd, visuelt, og har klare indre bilder når jeg leser beskrivelser. Merker meg fort særpreg ved menneskers ansikt. Oppdager fort "odd thing out" i for eksempel kjøreplaner og tidsskjemaer.

Tipper det er fordi jeg synes det er gøyest med ting som er litt uvanlig eller litt off eller noe nytt, og er da fullstendig ubrukelig når det kommer til å gjøre ting uten skjulte overraskelser eller gjøre oppgaver man faktisk har en ferdig bruksanvisning på (og lese bruksanvisningen) og så videre.

Ekstremt følelsesstyrt når det kommer til bil, MC, interiør og klær, og kommer aldri til å kjøre Toyota Avensis om jeg så hadde fått den kastet etter meg, for eksempel, eller noen gang kjøpe en teknisk jakke selv om den er helt perfekt i spec, hvis den har feil farge.