Hilsetrøbbel

Du skal hilse på en person. Blikkene deres møtes, vedkommende kommer mot deg og strekker frem høyrehånda. Hvordan i huleste får man til å hilse på hverandre uten at begge sier navnet sitt i munnen på hverandre?

Jeg pleier gjerne å smile, avvente et sekund eller to slik at den andre får sagt sitt først, men typisk nok gjør stort sett alltid den andre akkurat det samme, slik at vi etter et par sekunder presenterer oss nøyaktig samtidig med en tostemt, bablende ulyd. Etterpå har jeg valget mellom å være fornøyd med å i det minste ha fått hostet opp mitt eget navn, eller å pent spørre om den andres navn på nytt. Kan noen gi meg en hilsebruksanvisning, takk?

Kan ikke komme på å ha hatt denne type problem. Ikke har jeg noe oppskrift heller, fordi det går så automatisk.
De eneste gangene det kan gå litt på tverke med hilsingen, er når jeg gruer meg, eller er litt flau. Men vanligvis går dette helt fint av seg selv.

Ingen gode råd, men kjenner igjen situasjonen.

Mitt beste råd må være å ha et fast håndtrykk! Folk kan si navnet sitt så utydelig de bare vil, si det samtidig med med at jeg sier mitt, de kan ha et litt unvikende blikk, men har de et fast og fint håndtrykk stiller jeg meg positiv, nesten uansett!






jeg har en greie på at jeg misliker og blir skeptisk av slappe håndtrykk.

Viktig med fast håndtrykk. Kan ikke fordra sånne slappe fiskehaler.
Og så går det an å være raskt ute og si navnet sitt først. Da er det lettere å konsentrere seg om hva den andre sier og kanskje tom. huske hva vedkommende heter.

Jeg pleier å gjenta det jeg tror er navnet til den andre. Den andre får muligheten til å rette opp eventuelle misforståelser og jeg får signalisert at jeg er interessert i å få med meg navnet. Det blir mye lettere å huske navnet etterpå. Dessuten kan jo vedkommende også spørre hva jeg heter, uten at det blir pinlig.

Fokuser på den andres navn, ikke på ditt eget. Sitt eget navn sier man jo stort sett riktig.

Håndtrykket mitt er fast. Ikke pleier jeg å være nervøs/ flau når jeg hilser på folk heller. Tidligere var jeg som regel kjapt ute med å si mitt eget navn under hilsing, men jeg la om etter å stadig ha erfart at motparten da gjerne også sa sitt navn hurtig.

Jeg kjenner absolutt igjen problematikken, men har ingen gode råd å komme med, annet enn å vente enda lengre før du sier ditt navn. 🙂

Heiko skrev:

jeg har en greie på at jeg misliker og blir skeptisk av slappe håndtrykk.

Jeg også. Så jeg har alltid vært nøye på å gi et fast håndtrykk, men nå om dagene, så går jeg i kne dersom noen tar for hardt i hendene mine, så jeg unngår helst å håndhilse, eller tar veldig forsiktig i, i håp om at vedkommende tar hintet.

Hilser jeg på noen som er eldre enn meg har jeg lært at de skal si navnet sitt først. Og omvent. Det fungerer som regel greit.

Heiko skrev:

jeg har en greie på at jeg misliker og blir skeptisk av slappe håndtrykk.

Huff ja, jeg også! Jeg blir skeptisk til hva de egentlig har fått med seg av oppdragelse på andre områder også dersom håndtrykket er slapt. Men jeg liker ikke folk som omtrent klemmer i stykker hånden min heller, som for å poengtere sitt faste håndtrykk.

Jeg er også glad i et fast håndtrykk. Navnene får jeg jo ALDRI med meg uansett omtrent!

Jeg avventer forøvrig med å si navnet mitt før den andre har sagt navnet sitt først.

Er du gjest eller vertskap i settingen da?
Hvis du er vertskap kan det jo passe bra å si velkommen hit eller noe sånt noe, og da er du i gang og kan følge på med navnet 🙂

Heiko skrev:

Mitt beste råd må være å ha et fast håndtrykk! Folk kan si navnet sitt så utydelig de bare vil, si det samtidig med med at jeg sier mitt, de kan ha et litt unvikende blikk, men har de et fast og fint håndtrykk stiller jeg meg positiv, nesten uansett!






jeg har en greie på at jeg misliker og blir skeptisk av slappe håndtrykk.

Er så enig med deg Heiko
Jeg får "angst" av slappe håndtrykk...

Fast håndtrykk syntes jeg er viktig. Hvis noen hilser på meg en slapp hånd får jeg rett og slett inntrykk av at de ikke er særlig interessert i å hilse på jeg

Jeg sliter også med å få med meg navn på den måten, da man som regel sier navnet i munnen på hverandre.

Jeg innrømmer lett at jeg av og til gir slappe håndtrykk, spesielt i møte med eldre personer, og etter at jeg nesten har trykket tårene frem hos flere med leddgikt.

Jeg er et skikkelig "rass" og tar "alltid" kommandoen, rekker fram hånden og presenterer meg. Og hvis noen mumler navnet sitt eller kommer med en slapp-fisk-håndtrykk grøsser jeg...

Jeg sier navnet mitt før jeg tar hånden liksom. Begynner på håndbevegelsen - sier navnet - tar hånda.

Jeg har også "fordommer" mot slappe håndtrykk. Jeg får det til at det er karaktersvake mennesker...

Desembermamma skrev:

Jeg også. Så jeg har alltid vært nøye på å gi et fast håndtrykk, men nå om dagene, så går jeg i kne dersom noen tar for hardt i hendene mine, så jeg unngår helst å håndhilse, eller tar veldig forsiktig i, i håp om at vedkommende tar hintet.

Oi ... Når folk gir meg et veldig forsiktig håndtrykk bruker jeg og ta litt ekstra i - i håp om at vedkommende tar hintet. Vel, det ble jo litt komisk. Vi får bare la være å håndhile når vi møtes.