Jeg kan å sykle

Det er vel ikke riktig at den å'en skal være der? Ser at mange skriver det slik, men dette er vel dialekt? Det samme med "jeg var til legen"?

Neineinei, det heter "jeg kan sykle". Den der å'en må være dialekt.

Ja det er det jeg også mener, men siden jeg har fått høre at det går an å skrive begge deler, blir jeg nesten litt usikker her. Er det noe sted dette står svart på hvitt? Må jo ha noe å slå i bordet med.

Har ikke peiling... Men det kan umulig være riktig. "Hunden kan å gå på to bein"?

"Jeg kan å sykle" er definitivt dialekt.

Trenger du det mer svart på hvitt enn at det hevdes i Flisespikkeriet altså?

Jeg kan å (også) sykle. Det er da helt normalt.:)
Det sier vi, men skriver det ikke.

Men jeg var ikke til legen, jeg var hos ham.

Nei JEG trenger ikke, men "motstanderne" mine trenger.

kisha skrev:

Jeg kan å (også) sykle. Det er da helt normalt.:)

Det er ikke brukt i den forstand, men "jeg kan sykle" bare med å i setningen. Ikke som "også". Dessuten kan det jo ikke skrives å på den måten du sier, når det tross alt er dialekt? Jeg snakker om skriftlig språk.

Helt enig, det må være dialekt - i likhet med trøndere som "er til legen". I mine øyne er ingen av delene gangbart i skriftlig norsk, men jeg vet ikke om det egentlig finnes regler for sånt.

Jeg tenker først og fremst på nordlendinger når jeg leser "jeg kan å sykle", men trøndere bruker kanskje også dette uttrykket? Lurer jaggu på om jeg ikke har hørt det fra hedemarkingen jeg deler adresse med også.

kisha skrev:

Jeg kan å (også) sykle. Det er da helt normalt.:)

Denne personen som Iset prøver å overbevise mener det som sånnderre verb-å. Utrolig kløneforklaring, i know. Ikke å som i også, men å som "å sykle", liksom.

kisha skrev:

Jeg kan å (også) sykle. Det er da helt normalt.:)

Er ikke du nordfra, da, Kisha? (Og der rakk du å legge til en setning uten at jeg så det .)

Det høres unektelig ut som trøndersk.

Elinblu skrev:

Jeg tenker først og fremst på nordlendinger når jeg leser "jeg kan å sykle", men trøndere bruker kanskje også dette uttrykket?

Jeg kan ikke huske å ha hørt noen nordlendinger si det, jeg trodde det var et rent trønderuttrykk.

Det som jo er litt morsomt, er at trøndere dermed kan skille mellom "kunne" i betydningen "være i stand til" ("æ kainn å gå på ski") og "kunne" i betydningen "har mulighet til" ("æ kainn gå på buttikken førr dæ").

Er det noen her som kan skryte på seg en norsklærer-tittel eller noe, så jeg kan si "nå har jeg snakket med en norsklærer om dette, og hun sa at det ikke kunne skrives sånn"?

Skilpadda skrev:

Jeg kan ikke huske å ha hørt noen nordlendinger si det, jeg trodde det var et rent trønderuttrykk.

Det som jo er litt morsomt, er at trøndere dermed kan skille mellom "kunne" i betydningen "være i stand til" ("æ kainn å gå på ski") og "kunne" i betydningen "har mulighet til" ("æ kainn gå på buttikken førr dæ").

Jeg har aldri lagt merke til denne varianten så jeg måtte teste det på trønderen her. Svaret jeg fikk var at dersom han fikk spørsmål om sykling var noe han kunne, så ville han ha svart: "Ja, æ kainn å sykkel", men hvis jeg hadde spurt om han hadde noen måte å komme seg på butikken så ville svaret vært, "Ja, å kainn sykkel ned".

Jeg blir mest fasinert over bruken av ordet sykkel for å sykle.

Iset skrev:

Er det noen her som kan skryte på seg en norsklærer-tittel eller noe, så jeg kan si "nå har jeg snakket med en norsklærer om dette, og hun sa at det ikke kunne skrives sånn"?

Det er vel både norsklærere og andre fagfolk her - selv kan jeg ikke vise til annet enn ordboken, som forteller hvordan man kan bruke verbet kan/kunne:

Norsk ordbok:
kunne kan, kunne, har kunnet (i bet. 1 og 2 som modalt hjelpevb. el. selvstendig vb., i bet. 3–5 som modalt hjelpevb.)
1 ha den ferdighet (å); ha lært seg (å): han kan ikke (tale) engelsk / kunne noe utenat; konserten var mislykket – han kan bedre; –være kyndig i: kunne sine ting / han kan dette med reklame; – ( fam.) kjenne: kom ikke med den unnskyldningen – den kan vi / han kan byen ut og inn
2 være i stand til (å): vi kan ikke komme / bussen kan ta 50 passasjerer / hvordan kunne du gjøre noe slikt? / gjøre så godt man kan; man kan hva man vil / jeg kan ikke annet enn le når jeg tenker på … / man kan aldri vite / det kan jeg ikke tenke meg; (med prep.) jeg kan ikke noe for det, kan ikke hjelpe for det / slike folk kan jeg ikke (noe) med ɔ:er jeg ikke i stand til å like; – (gjerne) gå med på; finne seg i: jeg kan godt hjelpe til / kan du (være så snill å) tie stille?
3 (mulighet, antagelse, sannsynlighet) det verste som tenkes kan / det kan ikke benektes; jeg kan (el. kunne) bli rasende når jeg tenker på det / hysj, de kan (el. kunne) høre oss!; det kan godt hende / kan hende ( el. kanhende△) se hende II 2 ; (brukt for å gjøre et utsagn mer forsiktig el. hypotetisk) det kan (vel) være en åtte dager siden / det kunne ligne ham
4 (samtykke) det kan du ha rett i / det kan så være; (tillatelse) du kan gjøre som du vil; (i uttr. for resignasjon) det kan være det samme med hele ferien
5 (tilbørlighet, berettigelse) slik kan man ikke svare; (i uttr. for forsikring) det kan du stole på! / det kan man kalle hell / vi kan stole på ham / du kan tro vi strevde; (nødvendighet) vi kan visst trenge litt frisk luft

og Bokmålsordboka (som er offisiell rettskrivning):

kunne kan, kunne, kunnet (norr kunna)
1 ha lært, være inne i, kjenne k- en vise / k- leksa / k- lese og skrive / k- fremmede språk / k- noe ut og inn / k- sine ting / k- sykle / k- veien
2 greie, makte, være i stand til motoren kan gå på lavoktanbensin / fabrikken kan produsere ti tonn i uka / ikke k- skjønne, like, fordra noe / hvordan kan du greie det? / prøve så godt en kan / ta i alt en kan / vi kan når vi vil
3 være, ha anledning til boka kan kjøpes i bokhandelen / kan du reise? / vi kan ikke snu nå / jeg kan ikke ta ferie i år / gå med på, være villig til jeg kan vente her / kan du holde kjeft en liten stund?
4 bruke, pleie barna k- leke ved bekken i timevis / det kan gå år mellom hver gang det hender at det går
5 være mulig, sannsynlig, tenkelig skuddet kan gå av / hvem vet hva som kan skje? / det kan tenkes / han k- vært professor nå / kan det komme noe godt derfra? / i forsiktig forespørsel: k- du ta inn avisen? / k- du ha lyst på litt kaffe? / være nære ved jeg k- skreket av fortvilelse
6 for å uttrykke samtykke, innrømmelse: det kan godt være / det kan du ha rett i / i uttr for resignasjon: det kan være det samme med hele greia
7 ha krav på, rett til vi må k- forlange et klart svar / ingen kan nekte meg å gjøre dette / slikt må en k- kalle griseflaks
8 ha lov til nå kan du komme inn / i pålegg, befaling: du kan (få) vaske opp i dag, du / i advarsel: du kan bare prøve!
9 ha årsak, grunn til du kan vel være trett etter turen / vi kan være glad det gikk som det gikk / ha trygg grunn til du kan stole på henne / det kan du banne på / du kan tro vi skal få det fint
10 være nødvendig, ønskelig huset kan virkelig trenge oppussing
11 for å gjøre utsagn forsiktig, avdempet el. usikkert: jeg k- ha god lyst til å prøve / han kan vel ha gjort det / det k- ligne henne å si noe slikt / det kan vel være et par timer siden


Som man kan se, finnes ikke konstruksjonen "jeg kan å XXX" i noen av disse. 🙂

FLOTT, tusen takk! Det var akkurat noe slikt jeg var på jakt etter. Takk. 😀

Elinblu skrev:

Jeg tenker først og fremst på nordlendinger når jeg leser "jeg kan å sykle"

Nei, det kan ikke være rett. Jeg har aldri hørt det i Nord-Norge (men masse i Trøndelag). Da tenker jeg på konstruksjonen der å er infinitivsmerke, altså, sånn at trykket i setninga ikke ligger på ordet å - jeg tror det er det Iset tenker på også. En nordlending kan godt si "Æ kan å sykle", med trykk på å, men da er å ei kortform for også; et helt annet fenomen altså.

For meg høres det ikke så galt ut med et infinitvismerke etter kan, men jeg vet ikke helt om jeg bruker det.

Så det er kanskje en trønderting.

Å være til legen sier jeg IKKE, men jeg reagerer langt mere på uttrykk som
Ser deg til Lørdag. For meg betyr det at du må se på noen helt til lørdag.

Det Stompa sa.

Maz skrev:

For meg høres det ikke så galt ut med et infinitvismerke etter å, men jeg vet ikke helt om jeg bruker det.

Hva mente du her? "Å" er jo infinitivsmerket.